Inger Stolt-Nielsen (H): Mitt spørsmål til helseministeren er som følger:

«Det er store fylkesvise forskjeller og store køer innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Den 3 måneders gjeldende behandlingsgarantien sikrer ikke barn og unges rett til hjelp når de trenger det. Dette ble blant annet dokumentert i Verdens Gang 2. november 1999. Barn har ifølge FNs konvensjon om barnets rettigheter, Artikkel nr. 24 – Helse, rett til helse og helseomsorg.

Vil statsråden vurdere en strengere behandlingsgaranti for barn og unge som trenger psykiatrisk helsehjelp?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Utgangspunktet for spørsmålet er det store udekkede behov for behandling av barn og ungdom med psykiske lidelser. I Regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse er det tatt utgangspunkt i at 5 pst. av barn og unge under 18 år har behov for et tilbud fra barne- og ungdomspsykiatrien. I dag er dekningsgraden ca. 2,1 pst. Vi har lagt opp til en betydelig utbygging av denne delen av den psykiatriske spesialisthelsetjenesten. Den største utfordringen ligger i å kunne rekruttere og utdanne tilstrekkelig personell med nødvendig fagkompetanse og å sikre en geografisk fordeling av personellressursene i samsvar med behov.

Barn omfattes av reglene i forskrift om ventetidsgaranti på lik linje med voksne. Dersom vilkårene for behandlingsgaranti er tilstede, har barn rett til å få tilbud om undersøkelse og eventuell behandling innen tre måneder etter henvisning er mottatt. Departementet arbeider nå med forslag til forskrift om innholdet av retten til nødvendig helsehjelp, som i likhet med gjeldende behandlingsgaranti vil bygge på Lønning-utvalgets anbefalinger.

Min holdning er at man bør være varsom med å operere med ulike ventetidsregler for ulike pasienter, enten skillet går mellom diagnoser eller ved alder. Vi har jo hatt flere spørsmål om aldersgrenser oppe i Stortinget i den senere tid, som aktualiserer dette i den andre enden av livet. Prioriteringen må etter min oppfatning baseres på et medisinskfaglig skjønn med utgangspunkt i tilstandens alvorlighet. I forbindelse med behandlingen av pasientrettighetsloven legger jeg til grunn at tilstandens alvorlighet skal være et moment av betydelig vekt i prioriteringen.

Et av vilkårene for å få behandlingsgaranti i dag er at det foreligger god dokumentasjon for at utsiktene når det gjelder livslengde og livskvalitet, vesentlig kan forverres uten behandling. Det er et medisinskfaglig spørsmål om dette vilkåret et oppfylt. Når barn og unge trenger psykiatrisk helsehjelp, vil dette etter min oppfatning tilsi at tilstanden må karakteriseres som alvorlig og dermed må prioriteres. Et mangelfullt medisinsk tilbud for et barn kan medvirke til reduksjon i barnets livskvalitet og utviklingsmuligheter der dette ikke ville få tilsvarende konsekvenser for voksne. Dette vil derfor ha betydning i vurderingen av om kriteriene er oppfylt, og om hva som er forsvarlig ventetid i det enkelte tilfellet.

Det er etablert et faglig samarbeid mellom departementet, Helsetilsynet og Den norske lægeforening om operasjonaliseringen av kriteriene for tildeling av garanti. Departementet vil i dette arbeidet be om at barns særskilte forhold settes på dagsordenen.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg takker helseministeren for svaret. Det fremgår av svaret at helseministeren er meget opptatt av dette alvorlige problemet, og det gleder meg.

Men vi har også et annet problem når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien, og det er alle de barna som ikke blir vurdert. I et oppslag i Aftenposten den 11. november vises det til at svært mange barn som er under offentlig omsorg, barnevernsklientene, ikke engang blir vurdert for helsehjelp. At disse barna blir vurdert, er en forutsetning for at de skal få behandling. Denne forskjellsbehandlingen av barn under offentlig omsorg og barn som er under egne foreldres omsorg, gir en bekymringsfull utvikling for dem som er aller svakest og aller mest trenger samfunnets støtte og hjelp og helsebehandling på dette området. Bekymrer dette helseministeren, og vil han med utgangspunkt i den dokumenterte forskjellen gjøre noe med dette?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Svaret på begge spørsmålene er ja. For å utfylle det noe vil jeg si følgende: Den dokumenterte underkapasitet når det gjelder behandlingstilbud for barn og unge, er noe av grunnen til at vi fra departementets side er meget nøye med å følge opp kravene til at barn og unges behov skal være dekket opp både i de kommunale planene som går på tidlig hjelp, tidlig intervensjon og forebyggende tiltak, og i de fylkeskommunale planene som særlig går på behandlingstilbudet i institusjon.

Når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien, er det et spørsmål som opptar både barne- og familieministeren og meg i forhold til de problemstillinger som har med samordning og samarbeid å gjøre. Men først og fremst er dette et spørsmål om å bygge ut kapasiteten.