Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjerne stilla følgjande spørsmål til utanriksministeren:

«NATOs bombeaksjon på Balkan har etterlatt en rekke alvorlige problemer. Et av hovedmålene for aksjonen var et multietnisk Kosovo innenfor Jugoslavias grenser. Men flertallet av blant annet serberne har, av frykt for å bli drept, flyktet fra Kosovo. Internflyktningene i Jugoslavia nærmer seg altså en million, nå rett før vinteren setter inn. Samtidig vet vi at aksjonen rammet en rekke sivile mål, som bruer, kraftverk, sykehus og oljeraffinerier.

Hva gjøres for å avhjelpe den humanitære situasjonen?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: Situasjonen på Balkan gir fortsatt grunn til alvorlig bekymring. Mye av ansvaret for problemene og lidelsene hviler på regimet i Den føderale republikken Jugoslavia og spesielt president Slobodan Milosevic. Aksjonen i Kosovo var ikke rettet mot den serbiske befolkningen. Utgangspunktet var Beograd-regimets overgrep mot den kosovoalbanske befolkningen.

Målsettingen er å sikre et multietnisk Kosovo, og det er derfor sterkt beklagelig dersom den FN-ledede operasjonen etter krigshandlingene ikke har klart å berolige minoritetsgruppene, slik at bl.a. et stort antall serbere har valgt å forlate Kosovo.

Regjeringen er svært opptatt av den vanskelige situasjonen blant internt fordrevne serbere, spesielt med tanke på den nært forestående vinteren, som representanten viser til. For å avhjelpe den humanitære situasjonen har Regjeringen nylig økt støtten til humanitære tiltak i Serbia med 34,6 mill. kr, til drøyt 52 mill. kr. Samlet humanitær bistand til Serbia, Kosovo og Montenegro utgjør i underkant av 400 mill. kr.

Regjeringen har støttet UNHCRs program for nødhjelp til internt fordrevne serbere og Roma-folket i Serbia med i alt 20 mill. kr, bl.a. til innkjøp av brensel til flyktninger og deres vertsfamilier. Andre tiltak som Regjeringen har tatt initiativet til, er fulgt opp gjennom norske frivillige organisasjoner. Kirkens Nødhjelp har kanalisert mat til flyktninger gjennom sitt internasjonale nettverk. Foruten å rehabilitere helsestasjonen i Aleksinac, en by med 18 000-20 000 innbyggere, har Norges Røde Kors bidratt med suppekjøkken til vertsfamilier og flyktninger. Caritas Norge arbeider gjennom sitt internasjonale nettverk med å skaffe husly og nødhjelpsforsyninger til internt fordrevne serbere og Roma-folk. Videre rehabiliterer Flyktningerådet boliger for flyktninger i Serbia. Gjennom Norsk Folkehjelp og Redd Barna støtter Regjeringen prosjekter for å avhjelpe den humanitære situasjonen blant serbiske flyktninger i Montenegro.

Regjeringen vil også i sitt videre arbeid på Balkan legge vekt på humanitære tiltak i Serbia. Et viktig element i den forbindelse vil være tiltak som kan legge forholdene til rette for at serbiske flyktninger fra Kosovo kan returnere til sine hjemsteder. Det holdes nær kontakt med FN-administrasjonen i Kosovo om dette med sikte på å sette inn tiltak så fort vinteren er over.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar utanriksministeren for svaret.

Det er klart at han gjer visse ting som er svært avgrensa, sannsynlegvis på grunn av dei sanksjonane som han har vore med på å setta i verk. Men det er jo ikkje tvil om kven som har ansvaret for at sjukehusa har problem med drifta, at bruene er borte, at kraftverka ikkje sviv slik at folk får straum, og at ein ikkje får tak i bensin til ein rimeleg penge. Det er ikkje tvil om kven som har ansvaret for det, med sine sanksjonar. Sjølv om målet med det var eit anna, nemleg å styrta Milosevic-regimet, er resultatet at det er vanlege folk som får svi. Det er ikkje Milosevic sine folk som får svi. Det seier Carl Bildt bl.a. i Aftenposten i dag. Mafiaen og folk knytte til regimet klarer seg godt. Det er altså vanlege folk som blir ramma av den politikken Noreg fører. (Presidenten klubber.)

Er dette ei rimeleg form for reaksjon?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Selv om representanten Langeland sier at det ikke er noen tvil om hvem som har ansvaret, er nok representanten og jeg uenige om det, for jeg mener at den som her har ansvaret, er president Milosevic.

Samtidig er jeg enig med ham i at vi ser at det serbiske folk lider. Det lider utover de proporsjonene som jeg mener er riktig, og derfor kan det være grunn til å se på sanksjonsregimet. Det er noe vi drøfter. Men jeg tror nok at vi skal være så realistiske at vi sier at en endelig løsning på disse problemene – og også på den humanitære nøden – kan vi bare finne gjennom politiske endringer i Serbia. Derfor har også Regjeringen intensivert kontaktene med den politiske opposisjonen i landet, spesielt Alliansen for endring, der et flertall av opposisjonspolitikerne deltar. Representanter for denne alliansen er invitert til Norge og kommer hit i begynnelsen av november – jeg tror det er den 9. november. Da vil vi også drøfte den humanitære situasjonen med dem.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg skal la det med ansvarsforholdet ligga, sjølv om me er ueinige om dette. Men konsekvensane ser me begge to, nemleg at det serbiske folket lid på grunn av at ein del av infrastrukturen er borte, og det som eit resultat av NATO sitt forsøk på å fjerna ein president i Jugoslavia.

Eg høyrer at utanriksministeren skal sjå på om det er mogleg å løysa på sanksjonane. Men nå nærmar me oss altså vinterstid. Det er tydeleg at det er det serbiske folket som blir ramma, akkurat slik som i Irak. Då må ein revurdera politikken på dette området. Då må utanriksministeren gå i spissen for å få til ei heilt anna satsing for å hjelpa ikkje berre flyktningane i Serbia, men heile det serbiske folket.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg kan forsikre representanten Langeland om at utenriksministeren har gått i spissen for dette. Vi har lagt stor vekt på å yte støtte til det serbiske folk, og det skal vi fortsatt gjøre.

Men det dreier seg ikke bare om sanksjoner. Jeg drøftet spørsmålet med den østerrikske utenriksministeren for et par-tre dager siden. Og et av problemene er at president Milosevic selv f.eks. ikke ønsker å rydde opp i Donau, fordi han ser at dette politisk sett ikke tjener ham. Som jeg sa i mitt andre svar til representanten, står vi her overfor et veldig stort problem, nettopp fordi man har å gjøre med et regime som ikke er opptatt av sitt folk. De er opptatt av makt, de er opptatt av sin egen posisjon, men ikke av folkets stilling. Og derfor – selv om vi skal øve påtrykk og selv om vi skal gi humanitær bistand – tror jeg nok at vi må se i øynene at den nødvendige støtten på lang sikt kan vi bare gi etter at det er blitt et regimeskifte i Beograd.