Olav Gunnar Ballo (SV): «Ifølge tall fra Kreftregisteret får rundt 50 mennesker årlig diagnosen asbestkreft, i det vesentlige ervervet gjennom arbeid (yrkessykdom). Lang saksbehandlingstid i Rikstrygdeverket kan medføre at den syke dør før avsluttet saksbehandling, og i disse tilfellene utbetales ikke menerstatningen, selv om vedkommende er innvilget slik erstatning.

Finner statsråden det rimelig at saksbehandlingstiden på denne måten skal kunne avgjøre en folketrygdytelse?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Når det gjelder saksbehandlingstiden, foretok departementet i 1997 en lovendring, slik at Kreftregisteret uten hinder av taushetsplikt kan sende melding til Rikstrygdeverket om sykdomstilfeller som det er grunn til å tro er vesentlig yrkesbetinget. Dette har ført til en forbedring når det gjelder kunnskapen om rettighetene for personer som kan ha fått yrkesbetinget kreft, og man har fått økt pågang av krav til trygdeetaten.

Til tross for at antall krav som kommer inn til trygdeetaten, har økt, er ikke saksbehandlingstiden for denne type saker særlig lang. Tvert om er dette en type saker som trygdeetaten prioriterer å få ferdigbehandlet raskt.

Et problem kan være at tilfellene ikke blir meldt tidligere fordi vedkommende selv ikke er klar over at sykdommen kan være yrkesbetinget. Dette er et spørsmål som primært bedriftshelsetjenesten må arbeide med. Jeg vil nevne at Direktoratet for arbeidstilsynet har anbefalt helseundersøkelser av eksponerte arbeidstakere også etter at de har sluttet i arbeid.

Når det gjelder menerstatning fra folketrygden til yrkesskadde personer, så er ikke det en ytelse som skal dekke et økonomisk tap. Ytelsen skal kompensere for de savn og ulemper som en skadet person opplever, i den utstrekning det er mulig. Man kan godt kalle det en slags «ulempeerstatning». Menerstatning er derfor ment å være en ytelse til den skadelidte så lenge han eller hun lever. Ytelsen faller altså vekk fra det tidspunktet den skadelidte dør.

I utgangspunktet utbetales menerstatning løpende i terminer, og utbetalingen opphører ved dødsfall. Dersom den skadelidte ønsker det, kan imidlertid menerstatningen utbetales som et engangsbeløp. Det vil si at den framtidige verdien av ytelsen utbetales «en gang for alle» etter bestemte retningslinjer.

Uansett valg av utbetalingsmåte er det ikke meningen at ytelsen skal tilfalle de etterlatte, de har ikke krav på den. Dersom en skadet person dør før han eller hun har fått innvilget menerstatning og dessuten har valgt å få utbetalt denne som et engangsbeløp, gis derfor ytelsen fram til dødsfallstidspunktet. Det vil si at de etterlatte, eller dødsboet, ikke har rett til å få utbetalt et engangsbeløp.

Dersom den skadde har fått utbetalt menerstatning som et engangsbeløp, vil det som eventuelt er igjen av ytelsen ved et senere dødsfall, ikke bli krevd tilbake. Menerstatningen er da allerede utbetalt «en gang for alle» ut fra bl.a. gjennomsnittlig levealder. At hele eller deler av menerstatningen kan tilfalle de etterlatte i slike tilfeller, er altså et utslag av at skadelidte tidligere har fått utbetalt ytelsen som et engangsbeløp.

Jeg vil likevel vurdere om det kan gjøres noe med selve utbetalingsformen for denne ytelsen. Det gjelder særlig i situasjoner som kan inntreffe ved f.eks. asbestkreft, hvor det er rett til menerstatning. Utgangspunktet for en slik vurdering vil være at menerstatningen er en personlig ytelse til den skadde for å bedre livssituasjonen, utover det rent økonomiske tap.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker statsråden for svaret. Det var jo en grei redegjørelse for situasjonen man har i dag og bestemmelsene i folketrygden. Den situasjonen som altså kan oppstå ut fra dagens regelverk, er at to personer som begge er tilstått menerstatning, kan bli behandlet helt ulikt avhengig av om man har rukket å signere på papiret som gir rett til utbetaling, eller ikke.

I NRK-programmet Puls ble det presentert et eksempel der to personer begge hadde signert for utbetaling. Den ene får utbetalingen få dager før han dør, den andre faller fra, og det kommer ingen utbetaling. Det at man kan få en menerstatning som et engangsbeløp, betyr jo at man i noen tilfeller, også i forhold til etterlatte, får midler disponibelt, i andre tilfeller ikke.

Jeg vil derfor spørre: En ting er at regelverket er som det er i dag, men ser statsråden at det her kan være behov for å endre regelverket fordi det gir denne type utslag som jeg har beskrevet?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg hadde gleden av å se representanten Ballo og høre hans svar i det omtalte fjernsynsprogrammet. Jeg kjente ikke til denne type saker tidligere, før dette kom opp – jeg har jo relativt kort fartstid som sosialminister. Jeg tror at vår overraskelse var omtrent lik over at det kunne være slik, så jeg kommer til å se videre på denne saken.