Ågot Valle (SV): Jeg har dette spørsmålet til barne- og familieministeren:

«Befring-utvalget foreslår en godkjenningsordning for institusjoner i barnevernet for å sikre faglige og etiske krav, slik Sosialistisk Venstreparti flere ganger har foreslått. Det er urimelig at det er vanskeligere å starte opp ei pølsebu enn en privat institusjon for barn og unge med store vansker og en sårbar livssituasjon. Når mange som kjenner barnevernet godt går inn for en godkjenningsordning, er det en god grunn for å gjøre det nå.

Vil statsråden snarest ta initiativ til innføring av en godkjenningsordning?»

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Representanten Ågot Valle tar opp en viktig sak som angår en målgruppe vi må holde et politisk søkelys på. Denne regjeringen er opptatt av de svakeste barna. Barn som av ulike grunner må bo på barnevernsinstitusjoner, er blant dem som trenger oss aller mest. Da ligger det også implisitt at denne regjeringen er opptatt av kvaliteten på tilbudet til disse barna. Historien har lært oss at vi må unngå at slike institusjoner blir lukkede organisasjoner som omverdenen ikke får innsyn i.

Så over til Befring-utvalget og en eventuell godkjenningsordning for private institusjoner.

Det er riktig at Befring-utvalget i sin nylig avgitte innstilling har foreslått en godkjenningsordning for private institusjoner. Departementet vil selvsagt vurdere dette forslaget nøye – i likhet med de øvrige forslagene og tilrådingene fra utvalget.

Jeg er selvsagt opptatt av at vi skal sikre og styrke kvaliteten på offentlige og private barnevernsinstitusjoner, og departementet vurderer fortløpende hvilke virkemidler som kan være egnet til dette. Det er imidlertid viktig at vi sikrer at institusjonene holder en god faglig standard hele tiden, ikke bare i det øyeblikket de blir opprettet. Når innføring av en godkjenningsordning til nå ikke har vært ansett som et egnet virkemiddel, henger dette sammen med at en godkjenningsordning baserer seg på en forhåndsvurdering.

Jeg er enig med representanten Valle i at det er bekymringsfullt, slik det blir nevnt i hennes spørsmål, dersom en kan starte en institusjon uten at det stilles konkrete krav til innhold og åpenhet. Respekt for brukerne av disse tjenestene forutsetter at vi til enhver tid er villige til å vurdere virkemidler som sikrer kvalitet og rettssikkerhet. Vi har dessverre sett fra media at noen institusjoner ikke alltid drives slik vi må kunne forvente. Dersom vi kan finne gode løsninger som sikrer at en godkjenningsordning blir reell og ikke en sovepute, er jeg villig til å vurdere denne problemstillingen på nytt.

Vi vet at de ungene dette handler om, kan ha store atferdsproblemer, og noen kan ha satt store spor etter seg i lokalsamfunnet. Med den framveksten vi har hatt av private barnevernsinstitusjoner, ser jeg en fare for at kommunen – fordi man føler at man har prøvd alt – sender barn til dyre institusjoner rett og slett for å få seg et pustehull. Da er det viktig å presisere at det er et offentlig ansvar å sikre at det alltid skal ligge faglige føringer til grunn for en slik plassering.

Høsten 1999 trådte det imidlertid i kraft en lovendring som pålegger fylkeskommunen et større ansvar for private institusjoner. Lovendringen går ut på at fylkeskommunen – og kommunen – for å ta en privat institusjon i bruk må undersøke om institusjonen drives i samsvar med lov og forskrifter, altså at den drives forsvarlig. Bestemmelsen forutsetter at fylkeskommunen – og kommunen – fortløpende følger institusjonens virksomhet og forsikrer seg om at institusjonen har et faglig godt tilbud til det aktuelle barnet før plasseringen skjer. Dette ansvaret er altså ikke begrenset til en forhåndsvurdering, slik en godkjenningsordning kunne ha blitt.

Med støtte fra Barne- og familiedepartementet er det i 1998-1999 også gjennomført et prosjekt i alle landets fylkeskommuner for å kartlegge alle private institusjoner som fylkeskommunen benytter. Hensikten er å luke bort de institusjonene som ikke holder faglige og rettssikkerhetsmessige mål. Resultatet foreligger nå i form av en forpliktende samarbeidsavtale. Avtalen stiller opp en rekke betingelser som går på innhold, kvalitet og faglig standard. Uten en slik samarbeidsavtale vil en institusjon ikke bli benyttet. Departementet mener at en slik samarbeidsavtale på mange måter fungerer som en form for godkjenningsordning, og at den ivaretar målsettingen om å sikre kvalitet og rettssikkerhet for barn og ungdom plassert i private institusjoner.

Selv om det i dag ikke finnes noen godkjenningsordning for institusjoner, er det altså ikke slik at det ikke finnes regler og ordninger som skal sikre at institusjonene drives forsvarlig, for at de barn og unge som oppholder seg på private institusjoner, skal få en best mulig omsorg og behandling. Men jeg vil selvfølgelig vurdere nøye hvilke nye tiltak som kan settes i verk for å gjøre dette enda bedre. Da kan en godkjenningsordning være et mulig virkemiddel, og da vil jeg komme tilbake til Stortinget med det.

Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Det var et godt svar, og jeg oppfatter det slik at statsråden nå er på glid i dette spørsmålet. Det er et langt skritt både i forhold til hva Arbeiderpartiet har sagt tidligere, og i forhold til hva tidligere statsråder har sagt.

Jeg er helt enig i at ei godkjenningsordning ikke er noe sesam sesam for å få en god kvalitet, men det er én viktig forutsetning for å få god kvalitet og for å hindre at hvem som helst kan åpne en barnevernsinstitusjon, slik som det er i dag. Hvem som helst kan faktisk gjøre det, og så lenge fylkeskommunene er prisgitt de private løsningene fordi de ikke har nok plasser selv, kan man altså risikere at unge blir plassert i en institusjon som ikke er god nok, så lenge vi ikke har denne godkjenningsordninga. Jeg minner om at f.eks. barnehagene har ei godkjenningsordning.

Det jeg vil spørre statsråden om, er om hun ser noen prinsipielle grunner til ikke å behandle denne saken veldig, veldig raskt og ikke vente til Befring-utvalget har vært ute på høring.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg er veldig glad for at representanten Ågot Valle er fornøyd med det svaret jeg gav.

I det arbeidet vi gjør på dette feltet, er i hvert fall jeg opptatt av at vi skal få en god kvalitet på institusjonene. Da kan vi ikke være konservative i formen, vi er nødt til å bruke alle muligheter for å gi et best mulig tilbud til barna. Og hvis en godkjenningsordning kan være med og bidra til det, vil jeg selvfølgelig være åpen for det.

Når det gjelder behandlingsmåten, ber jeg om forståelse for at jeg må få komme tilbake igjen til det. Befring-utvalget la fram sin rapport i forrige uke, og jeg føler at jeg er nødt til å bruke litt mer tid for å se på helheten i rapporten. Men jeg kan forsikre representanten om at denne regjeringen er opptatt av å gi et tilbud som er best mulig på dette feltet, og da vil vi vurdere eventuelt å komme tilbake igjen til en godkjenningsordning særskilt.

Ågot Valle (SV): Jeg takker igjen for svaret.

Grunnen til at jeg utfordrer statsråden til å prøve å se dette litt løsrevet fra Befring-utvalget, er at dette er et forslag som har vært oppe til diskusjon gang på gang på gang. Nå kommer altså Befring-utvalget og foreslår det. Tidligere har det vært støttet av barneombudet, det har vært støttet av Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, altså de som har kunnskap om hvordan det står til på feltet, og også Redd Barna har støttet et slik forslag. Så det skulle altså ikke være noen grunn til at dette ikke kan sees på isolert og gjøres noe med raskt, for disse ungene som risikerer å bli feilplassert, og som kanskje blir utsatt for overgrep fordi de blir plassert i en institusjon som ikke er god nok, har ikke én dag å miste. Derfor er det en sak som haster veldig, ved siden av å få til en skikkelig kvalitet på det vi driver med.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg vil bare gjenta det svaret jeg gav i stad. Jeg kan i grunnen ikke si noe særlig mer.

Selvfølgelig vil jeg se på mulighetene for å ta ut enkeltdeler av Befring-utvalgets rapport, men jeg synes det mest forsvarlige nå er å få en god gjennomgang selv av dette, og se på om det også kan være ulike ting som man kan komme tilbake til Stortinget med før det går ut på en bred høringsrunde. Det kan være ting som er såpass åpenbare at det kan kreve beslutninger raskt, om det kan være mulig, men det ber jeg om forståelse for at jeg får komme tilbake igjen til litt senere.