Statsråd Anne Kristin Sydnes: Nyhetsbildet viser oss med all mulig tydelighet hvordan utviklingspolitikken er en integrert del av utenrikspolitikken og internasjonalt arbeid for fred og sikkerhet. Zimbabwe er i en dyp politisk, sosial og økonomisk krise, samtidig som landet fortsetter sitt omstridte og kostbare militære engasjement i Den demokratiske republikken Kongo.

Uroen og volden i Sierra Leone har nesten fortrengt uroen i Zimbabwe fra medieoverskriftene de siste dagene. Sierra Leone er et av mange tragiske eksempler på hvordan konflikt hindrer utvikling. Konflikten viser samtidig betydningen av bistandsinnsats for å hindre at konflikter blusser opp på ny. Forebygging og bileggelse av krig og voldelige konflikter er helt nødvendig i kampen mot fattigdom. De menneskelige lidelsene i Etiopia og Eritrea viser hvordan konflikt rammer de svakeste og hindrer utvikling.

Norge er engasjert i flere prosesser for å bidra til å forebygge og bilegge konflikter, bl.a. i Midtøsten, Colombia, Sri Lanka og Sudan. Samtidig arbeider Regjeringen, også i FN-sammenheng, for bedre samspill mellom humanitær og langsiktig bistand.

Fattigdommen er ikke abstrakt, den har ansikt og stemme. Fattigdom er når foreldre ikke kan gi barna mat, klær og rent drikkevann, når folk på landsbygda ikke har tilgang til jord, når folk ikke har arbeid og penger. Fattigdom er dårlig helse og utdanning. Fattigdom er vold mot grunnleggende rettigheter. Å være fattig er å være sårbar for andres maktutøvelse og ha små eller ingen muligheter til å skaffe seg og familien en bedre fremtid.

Fattigdomsproblemet er den største utfordringen i vår tid. En fjerdedel av jordens befolkning må greie seg med en daglig inntekt på under én dollar. Stadig lever folk sør for Sahara 25 år kortere enn oss. Spedbarnsdødeligheten forblir 15 ganger høyere enn i industrilandene.

Hvert land må føre en nasjonal politikk som skaper grunnlag for trygghet og muligheter til å overkomme fattigdom. Bistand er solidaritet og partnerskap med fattige land som har slike mål.

Bistand dreier seg om å gi endringskreftene i samfunnet en sjanse og skape valgmuligheter – muligheter til å «velge bort» fattigdom. Disse valgmulighetene er størst i land med demokratiske styreformer. Demokratistøtte og fattigdomsbekjempelse er derfor to sider av samme sak.

Norge har sluttet seg til OECDs og FNs mål for fattigdomsreduksjon. Andelen som lever i ekstrem fattigdom, skal halveres innen 2015. Målet er ambisiøst og stiller store krav til oss alle. Det primære ansvaret for å ta denne målsettingen på alvor hviler på utviklingslandene selv. Utviklingspolitikkens rolle er å støtte opp om utviklingslandenes egne bestrebelser.

Norge har markert seg som et foregangsland i kampen mot fattigdom. Det skal vi fortsatt være. Og vi må være målrettede. Vi må sørge for at vi til enhver tid bruker de virkemidlene som gir best effekt. Hvis nye grep virker bedre enn gamle, må vi velge nytt. Hvis allianser med andre gjør bakken mindre bratt, er det ingen gode grunner til å opptre alene. Det er resultatene som teller.

Bekjempelse av fattigdom skal inkluderes i de fora hvor rammene for u-landenes muligheter legges. Vi har felles interesser med utviklingsland i at de store aktørene forpliktes mest mulig av felles spilleregler. Bare de større og sterkere landene har råd til svake internasjonale institusjoner. Vårt engasjement i FN og Verdens Handelsorganisasjon er en del av arbeidet for en mer rettferdig og bedre organisert verden. Det samme er vårt samarbeid med EU. Regjeringen ønsker å være med på å sette dagsordenen i disse viktige fora, og vi vil ha en mest mulig utviklingsfremmende dagsorden.

For et barn som i dag fødes i Zambia eller Zimbabwe, er risikoen større for at det vil dø av aids enn for at det ikke vil det. Hiv/aids-epidemien er et av de viktigste enkeltstående hindre for utvikling. Aids er nå den viktigste dødsårsak i Afrika. I noen land har forventet levealder falt med opp mot 20 år. Aids rammer unge, ofte de velutdannede, og nå særlig jenter og kvinner. Skolene mister sine lærere. Helsepersonell er overarbeidet og blir selv smittet.

Aids undergraver fremskritt, reverserer økonomisk og sosial utvikling og forsterker fattigdommen. Kampen mot hiv/aids vil derfor være blant de mest prioriterte områdene i vårt utviklingssamarbeid fremover.

Tilgang til grunnleggende sosiale tjenester er en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Norge har vært en pådriver for det såkalte 20/20-initiativet, der både rike og fattige land oppfordres til å sette av nok midler til å sikre grunnleggende helse- og utdanningstilbud for alle. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet både i vår egen bistand og internasjonalt og knytte dette til nye tiltak som samordner og målretter ressursene.

Vi tar vaksinasjon av våre barn som en selvfølge. Men hvert år fødes det millioner av barn som ikke får et slikt tilbud. Mange dør av sykdommer som polio, difteri, stivkrampe og meslinger. Disse sykdommene kan forebygges. Rutinevaksinering koster ikke mer enn 160 kr pr. barn. Vaksinasjon er et kostnadseffektivt bidrag i kampen mot fattigdom.

Regjeringens støtte til det nye globale vaksineinitiativet GAVI innebærer en aktiv pådriverfunksjon og strategiske bidrag inn i et globalt partnerskap der multilaterale, bilaterale og private aktører handler sammen. Neste styremøte i GAVI vil bli avholdt i Oslo den 13. juni etter invitasjon fra Regjeringen.

GAVI arbeider på tre fronter, for det første gjennom å støtte land i å sikre fungerende infrastruktur og opprettholde høy vaksinedekning, for det andre ved å tilby land økonomisk hjelp til å ta i bruk gode, eksisterende vaksiner, og for det tredje ved å bidra til å utvikle nye vaksiner for noen av de sykdommene som i dag tar flest liv, men som det ennå ikke finnes botemidler mot. Dette gjelder ikke minst aids og malaria. For å kunne spille en aktiv rolle internasjonalt på dette området ønsker vi et nært samarbeid med norske fagmiljøer, forskning og næringsliv.

Noen av de mest krevende oppgavene vi står overfor, er knyttet til gjeld, handel og investeringer. Mange utviklingsland er fortsatt tynget av gammel gjeld, nesten 20 år etter at «gjeldskrisen» ble et begrep. For mange av de fattigste utviklingslandene er rente- og avdragsbyrden så stor at de reelle utviklingsmulighetene undergraves.

Med den norske gjeldsplanen ble det åpnet for at Norge kan ettergi 100 pst. av fordringene til de fattigste og mest gjeldstyngede landene. Tanzania er det første landet som kunne dra nytte av slike vilkår fra Norge. Flere land vil følge når de har sine planer klare. Vi vil fortsatt arbeide for å forbedre de internasjonale gjeldsordningene, herunder at det etableres et separat forhandlingsopplegg for fullfinansiering av den såkalte HIPC-ordningen, slik at denne kan gjennomføres.

Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å sikre at gjeldsletten fra de multilaterale bankene ikke går ut over deres øvrige bistand til fattige land.

De fattigste landenes andel av verdenshandelen er bare en halv prosent. Svak innenlandsk kapasitet og ikke minst industrilandenes proteksjonisme er alvorlige hindre for utviklingslandene. Ifølge UNDPs fattigdomsrapport i 2000 kostet beskyttelse av jordbruket i industrilandene i 1998 om lag 350 milliarder dollar. Det er sju ganger det beløp industrilandene gir i samlet bistand pr. år. Dette er et stort tankekors.

Dersom utviklingslandene skal kunne dra nytte av de muligheter globaliseringen tilbyr, er det nødvendig med et sterkt, åpent og regelbasert handelssystem. Regjeringen vil fortsatt arbeide for en ny, bred forhandlingsrunde i WTO, der de fattigste utviklingslandenes spesielle behov og interesser ivaretas. Disse landene må gis en reell mulighet til å delta aktivt i forhandlingene og dermed være med på videreutviklingen av handelsregelverket. Bedre markedsadgang for produkter fra de fattigste utviklingslandene, positiv særbehandling og større satsing på handelsrelatert faglig bistand, særlig for de minst utviklede landene, er viktige elementer i vår WTO-strategi. Regjeringen vil i sin vurdering av fremtidige generelle tollreduksjoner i WTO ta hensyn til de eksportprodukter som er av særlig interesse for utviklingslandene.

Mot slutten av 1990-tallet nøt Afrika sør for Sahara godt av bare 2,5 pst. av de samlede private kapitaloverføringene til utviklingslandene. I Afrika har denne formen for drahjelp til økonomisk vekst – og fattigdomsbekjempelse – med andre ord vært uhyre beskjeden. Denne trenden må snus. Regjeringen vil arbeide for at forholdene blir lagt bedre til rette for norske private investeringer i Afrika.

Det må samtidig erkjennes at afrikanske land fortsatt i betydelig grad vil være avhengig av offentlig utviklingsbistand. Jeg vil derfor samtidig bekrefte at Afrika også fremover vil være prioritert i norsk utviklingssamarbeid.

Fattigdom er uttrykk for sviktende økonomisk utvikling og svake mekanismer for fordeling av godene. Økonomisk vekst skaper arbeidsplasser og inntekter. Det er først og fremst gjennom næringsvirksomhet at det skapes et grunnlag for økte skatteinntekter, offentlige bidrag til helse og utdanning, utjevning og sikkerhetsnett. Men det er ikke gitt at veksten kommer de fattige til gode. Fordelingspolitikk er noe de regjeringer vi samarbeider med, må velge.

Regjeringen legger stor vekt på arbeidet for økt sysselsetting og gode arbeidsvilkår. Dette handler om både det enkelte menneskets rettigheter og deres bidrag til utvikling. I dette arbeidet står ILO helt sentralt. Regjeringen vil støtte opp om ILOs strategiske målsettinger om fremme av fundamentale rettigheter i arbeidslivet og sysselsettingsfremmende tiltak.

En helhetlig satsing på verdiskaping gjennom næringsutvikling må få en bredere plass i norsk bistand. Jeg vil senere i redegjørelsen skissere hovedelementene i Regjeringens politikk på dette området.

Miljø-, ressurs- og klimautfordringene er en del av fattigdomsproblemet. Utarming av naturressurser og miljøødeleggelser fører til fattigdom – samtidig som fattigdom ofte forsterker miljøødeleggelser. Det er de fattigste som rammes hardest når klimaendringer fører til tørke og flom. Vi i de industrialiserte forbrukersamfunnene bærer det tyngste ansvaret for klimaproblemene, men vi opplever nå en sterk vekst i utslippene i de store utviklingslandene. Kina er i dag det landet som – nest etter USA – slipper ut mest menneskeskapte klimagasser. I India har klimagassutslippene økt med hele 60 pst. i løpet av de siste ti årene. Det er nettopp i utviklingslandene at utslippsveksten forventes å bli stor.

Utviklingslandene spiller derfor en sentral rolle i arbeidet for å møte de globale miljøutfordringene. Vi vil med bistanden bidra til at u-landene settes i stand til å forhandle og følge opp internasjonale miljøkonvensjoner. Utviklingslandenes miljøforvaltning må styrkes. Regjeringen vil i den sammenheng stimulere til langsiktig institusjonssamarbeid innen offentlig forvaltning og videreføre samarbeidet med norske fagmiljøer og norsk næringsliv.

Regjeringen ønsker en ny giv i det internasjonale samarbeidet om miljø og utvikling. Arbeidet under FNs kommisjon for bærekraftig utvikling og forberedelsene til tiårsgjennomgangen i 2002 av Verdenskonferansen for miljø og utvikling i Rio blir i så måte en viktig prosess.

Dårlig styresett er en av de viktigste årsaker til at fattigdom vedvarer. Fred, et fungerende demokrati og respekt for menneskerettighetene er sentrale forutsetninger for ethvert lands utvikling. Hovedansvaret hviler på utviklingslandene selv. Skal bistanden bli til noe mer enn akutt nødhjelp, er vi avhengig av samfunnsstrukturer som gir rom for deltakelse og rettferdig fordeling. Innsatsen for demokrati og godt styresett må derfor være et gjennomgående tema i all vår utviklingspolitikk.

Godt styresett betyr respekt for menneskerettighetene. Respekt for menneskerettighetene er grunnlaget for enhver utviklingsprosess. Dette dreier seg ikke om en «verdieksport», men om bidrag til å styrke samarbeidslandenes evne til å oppfylle sine nasjonale og internasjonale forpliktelser.

Mennesker med funksjonshemning i utviklingsland er ofte blant de fattigste. Arbeidet for å bedre deres situasjon er en viktig del av arbeidet med fattigdomsorienteringen av bistanden. Regjeringen vil derfor følge opp Plan for arbeidet med mennesker med funksjonshemning i bistanden.

Regjeringen vil legge stor vekt på kampen mot korrupsjon. Korrupsjon har ulike uttrykksformer, men finnes i alle land. Korrupsjon undergraver tillit, demokrati og menneskerettigheter. Korrupsjon fremmer kriminalitet og hemmer næringsutvikling og økonomisk stabilitet. Det er de fattige som rammes hardest.

Mange av utviklingslandene har tatt egne initiativ til å bekjempe korrupsjon. Det er økende fokusering på korrupsjon også i den internasjonale dialogen om utviklingsspørsmål. En effektiv offentlig sektor, aktive medier og informerte aktører i det sivile samfunn er en forutsetning for å fremskaffe kunnskap om korrupsjon og for å kontrollere korrupsjonen. Regjeringen vil derfor bidra til å bygge institusjonell kapasitet og fremme et slikt samspill mellom ulike aktører som del av vår samlede utviklingspolitikk.

Det er et sentralt mål for vår bistand å bidra til styrking av landenes evne til å videreutvikle demokratiet. Regjeringen vil legge økt vekt på demokratistøtte, både i det bilaterale engasjementet og i samarbeidet med frivillige organisasjoner og internasjonale organisasjoner.

Der Norge har relevant kunnskap, legger Regjeringen vekt på å trekke inn norsk kompetanse. Jeg vil øke støtten til frie medier, bl.a. ved bidrag til journalistutdanning. Jeg vil også at vi skal bidra til å styrke politiske strukturer i våre samarbeidsland. I dette arbeidet bør norske politiske partier kunne delta. Gjennom norsk næringslivs engasjement vil man også kunne bidra til demokratiutvikling. Dette er forhold som vil bli drøftet i retningslinjene for demokratistøtte, som nå er under revisjon.

Zimbabwe er for tiden inne i en dyp politisk, sosial og økonomisk krise, samtidig som landet fortsetter sitt omstridte og kostbare militære engasjement i Den demokratiske republikken Kongo. Denne krisen er blitt ytterligere forverret som følge av økende politisk vold og uro i tilknytning til det forestående valget og jordokkupasjonene av store «hvite» landeiendommer. Det er grunn til å frykte at dette valget på grunn av volden og uroen ikke vil kunne gjennomføres på en fri og rettferdig måte. Fra norsk side har vi gjennom lengre tid sett med økende bekymring på utviklingen i Zimbabwe og protestert kraftig mot myndighetenes håndtering av situasjonen. Vi har også gjort det klart overfor de zimbabwiske myndigheter at denne utviklingen gjør at vi vil måtte vurdere vårt fortsatte bistandsengasjement i landet. Som ledd i denne vurderingen besluttet Regjeringen nylig å sende en bredt sammensatt norsk delegasjon til landet for å undersøke forholdene. Denne delegasjonen kom tilbake i helgen, og har nettopp overlevert en rapport som nå vil være tilgjengelig.

Delegasjonens rapport bekrefter i hovedtrekk de vurderinger som vi har gjort av situasjonen i landet. På denne bakgrunn har Regjeringen besluttet å iverksette følgende tiltak:

Vi vil inntil videre fryse deler av stat til stat-bistanden til Zimbabwe. For ikke å ramme de fattigste i landet vil vi imidlertid så langt som mulig skjerme den klart fattigdomsorienterte bistanden innenfor sosial sektor. Frysvedtaket vil i praksis omfatte anslagsvis 20 mill. av de gjenstående 35 mill. kr på årets landprogram. Det vil heller ikke bli inngått noen nye avtaler på stat til stat-nivå.
Vi vil samtidig øke vår bistandsinnsats innenfor menneskerettighets- og demokratisektoren gjennom ikke-statlige kanaler, særlig frivillige organisasjoner, kirkelige nettverk og fagbevegelsen.
Vi samarbeider med andre land med sikte på å gjøre det mulig å sende norske observatører for å overvåke forberedelsene og gjennomføringen av det forestående valget i landet. Vi legger i denne sammenheng stor vekt på at både representanter for opposisjonen og det sivile samfunn i landet ønsker at det skal sendes slike observatører.
Vi vil samarbeide med SADC og landene i regionen for å forsøke å bidra til å dempe konfliktnivået i Zimbabwe. Et politisk og økonomisk sammenbrudd i landet vil kunne få alvorlige konsekvenser for hele det sørlige Afrika.
Gjennomføringen av en landreform vil være helt nødvendig for å løse noen av de grunnleggende politiske og økonomiske problemene i Zimbabwe. Regjeringen har derfor tatt et initiativ overfor FN ved UNDP for at man kan forsøke å bringe denne reformprosessen tilbake på et spor som det internasjonale giversamfunn vil kunne støtte.

Disse tiltak er i store trekk i samsvar med hva den delegasjonen som nettopp har vært i Zimbabwe, også har anbefalt, selv om vi går noe lenger enn hva denne foreslår med hensyn til å fryse stat til stat-bistand. Vi har funnet det nødvendig å gå til dette skritt på grunn av alvoret i situasjonen og behovet for å sende et klart signal til myndighetene i Zimbabwe.

Samtidig ser vi det som viktig å støtte opp om det aktive sivile samfunn som allerede finnes i Zimbabwe, og som utgjør en viktig forutsetning for på sikt å kunne sikre en videre demokratisk utvikling i landet. Det er også grunn til å legge vekt på at de representanter for opposisjonen og det sivile samfunn som den norske delegasjonen møtte under sitt besøk, uttrykte et klart ønske om at Norge måtte opprettholde et bistandsengasjement i landet.

Utviklingen i Zimbabwe vil fortsatt bli holdt under nøye oppsikt, og Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av hvorvidt landet fortsatt bør ha status som et prioritert samarbeidsland for norsk stat til stat-bistand i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.

Konflikter hindrer utvikling. Forebyggelse og bekjempelse av krig og voldelig konflikt er helt nødvendig for at kampen mot fattigdom skal kunne kjempes effektivt. Mange av dagens konflikter viser at krig kan bli en livsstil, der samfunnet brutaliseres og mange ikke ser noen fremtid etter krigens slutt. Fra norsk side har vi spilt en aktiv rolle for å forebygge og bilegge konflikter. Dette er et arbeid som skal fortsette.

Nødhjelp og humanitær bistand er i sin natur kortsiktig. Når nødhjelpen skal avsluttes, ser en imidlertid ofte det store gapet mellom ressursinnsatsen for å lindre nød på kort sikt og midler for å dekke befolkningens behov på lengre sikt. Norge arbeider, bl.a. i FN-sammenheng, for bedre samspill og koordinering mellom nødhjelp og langsiktig bistand.

Det er de fattigste utviklingslandene som trenger bistanden mest. I disse landene er også tettheten av givere og prosjekter størst. Samordningen av internasjonal bistand er i dag for dårlig. Regjeringen vil derfor bygge allianser med andre givere for forenkling av prosedyrer, bedre arbeidsdeling, hyppigere samfinansiering og mer systematisk utnyttelse av hverandres rapporter.

Samarbeidslandenes egne strategier for fattigdomsbekjempelse skal ligge til grunn for både gjeldslette og utviklingssamarbeidet for øvrig. Det handler om å skape en felles plattform for utvikling bygd på bred konsultasjon mellom regjering, parlament, næringsliv og sivilt samfunn. Det er fortsatt en stor utfordring å få dette til å virke i praksis.

I det såkalte Utstein-samarbeidet mellom Storbritannia, Nederland, Tyskland og Norge, som min forgjenger fortjenestefullt var med på å etablere, har vi valgt ut helsesektoren i Tanzania som en modell for mottakerstyrt og koordinert tilnærming til en samfunnssektor. Noe av utfordringen fremover blir å utvikle arbeidsmåter der vi kan utnytte felles kapasitet og kompetanse mer rasjonelt. I denne sammenheng vil selvfølgelig også det tette samarbeidet med de øvrige nordiske land være viktig.

De frivillige organisasjonene har lenge spilt en viktig rolle i norsk bistand. Det vil de fortsatt gjøre. I fremtiden må det stilles krav også til organisasjonene om å la seg koordinere i forhold til nasjonale utviklingsplaner. Retningslinjene for støtte via frivillige organisasjoner blir nå revidert. Regjeringen vil komme tilbake til saken i forslag til statsbudsjett for 2001.

Fra norsk side skal det legges vekt på et tettere samspill mellom vår støtte gjennom bilaterale og multilaterale kanaler. Vi gir full støtte til Verdensbankens initiativer for koordinering av utviklingssamarbeid på sektor- og landnivå. Koordinering er også sentralt for OECDs utviklingskomite, DAC, som utarbeider retningslinjer for fattigdomsreduksjon for medlemslandene.

Norge har klar interesse av internasjonale kjøreregler og gir det multilaterale systemet høy prioritet som kanal for norsk bistand. Multilateralismen må styrkes.

Et hovedspørsmål vil være hvordan FN-systemet, som ble etablert i en periode preget av internasjonalisme, nå skal kunne tilpasse seg globaliseringen. I dag er det stor kontrast mellom det underfinansierte FN-systemet og den enorme rikdom som finnes i det vi kan kalle den globale private sektor. FN-systemet blir nødt til å søke allianser med nye aktører på den globale scene, med privat sektor og med stater. I disse kreative koalisjonene, disse nye partnerskapene, ligger det store muligheter. FNs tusenårsmøte, som går over i høstens generalforsamling i FN, vil drøfte nettopp FNs rolle og utfordringer i det 21. århundre, og nødvendigheten av å inngå nye partnerskap. Dette er også spørsmål som vil måtte stå på dagsordenen under neste års store og viktige konferanse «Finansiering for Utvikling».

Globaliseringen stiller helt nye krav til at all nasjonal og internasjonal politikk må ses i sammenheng. Konferansen og forberedelsene til denne innebærer en genuin mulighet til å behandle overordnede systemspørsmål, offentlige og private ressursoverføringer og krav til ressursmobilisering i u-landene selv i sammenheng. Konferansen blir således en viktig byggestein i utviklingen av det man nå gjerne refererer til som «en ny utviklingsarkitektur». Utfordringen blir å fylle dette fremdeles noe luftige begrepet med praktisk og effektiv utviklingspolitikk.

Det er lett å bli overveldet av all den sorg, nød og avmakt man ser og møter. Det er utålelig mye menneskelig fornedrelse og lidelse. Jeg velger likevel å gå til oppgavene med optimisme.

Det er nå langt på vei enighet om de komplekse årsakene til fattigdom. Det er også internasjonal enighet om at det må gjøres et samlet løft for å redusere fattigdommen. Det er endatil ganske bred enighet om hvilke grep som kreves, om enn ikke nødvendigvis om doseringen.

Ny teknologi skaper nye muligheter. Ikke minst gir den rivende utviklingen innen Internett og datateknologi oss nye virkemidler i kampen mot fattigdommen. Et større datafirma satte for ikke lenge siden opp en storskjerm og datautstyr i slummen i Bombay i India. Barna i byen, som verken kunne lese eller skrive, kastet seg umiddelbart over denne nye «leken». I løpet av få timer hadde de kommet seg inn på maskinen og funnet frem til «disney.com» på Internett – et eksempel på barns glødende oppdagertrang og manglende frykt for det ukjente, men også en illustrasjon på hvordan ny teknologi kan brukes til læring og utvikling. Vi vil arbeide videre med hvordan disse positive mulighetene kan utnyttes bedre i vår egen utviklingspolitikk.

Vi har allerede sett eksempler på land og mennesker som har kommet seg ut av fattigdom ved å satse systematisk på de nye kunnskapsbaserte næringene. Vestlige land rekrutterer i dag velkvalifisert arbeidskraft fra land vi tidligere definerte som utviklingsland. Vår oppgave må være å stimulere til kunnskapsutvikling og -utveksling over landegrensene, uten at vi samtidig tapper utviklingslandene for kompetanse.

Fattigdom tar barna bort fra skolebenken og inn i arbeid. Manglende leseferdighet og kunnskap hindrer demokratiutvikling og holder fattige folk nede. Utdanning – på alle nivåer – er derfor et prioritert område i Regjeringens utviklingspolitikk. Jeg er særlig opptatt av jenters rett til utdanning og det potensial for samfunnsutvikling som ligger her. Målsettingen om å øke utdanningsbistanden til 15 pst. av det samlede bistandsbudsjettet står ved lag.

Fattigdom rammer særlig kvinnene. Ofte tegnes det et bilde av kvinner som en «svak» gruppe. Dette fører galt av sted. Kvinnenes inntog i norsk arbeids- og samfunnsliv har bidratt sterkt til at Norge i dag er et velstående og moderne samfunn. På samme måte er kvinnene en uvurderlig og underutnyttet ressurs i arbeidet for utvikling og modernisering i utviklingslandene. Regjeringen vil derfor styrke arbeidet med å integrere kvinne- og likestillingsperspektivet i bistanden.

Kultur, idrett og samfunnsengasjement er ikke luksusfenomener i utviklingspolitikken. Tvert imot, det er viktig å skape grobunn for glede og livsutfoldelse, ikke minst der fattigdommen er størst. Dette bidrar til å skape tro, håp og engasjement. I tillegg er satsingen på kultur et genuint eksempel på likeverdig samarbeid og berikende utveksling. Når barn fra Tanzania og Tynset møtes på fotballbanen under Norway Cup, eller folkemusikere fra Guatemala møter norske kolleger, er det med et likeverd og en gjensidighet som man ellers lett kan tape av syne i den tradisjonelle bistanden.

Fattigdomsbekjempelse skal prege alle sider ved vår politikk. Globaliseringen krever ikke bare en integrert sørpolitikk, men at bistanden forankres på bred basis i det norske samfunnet, og at sørperspektivet tydeliggjøres på alle politikkområder. Gjennom et offensivt partnerskap mellom myndigheter, frivillige organisasjoner og privat næringsliv vil vi styrke norsk bistand.

Særlig innenfor næringsutvikling i sør er det grunnlag for økt samspill mellom myndigheter, fagbevegelse og næringsliv. Vi må utnytte at norsk næringsliv er seg sitt samfunnsansvar bevisst. NHO har utarbeidet sjekklister om menneskerettigheter for bedrifter som satser internasjonalt. Det samme er de nå i ferd med å gjøre når det gjelder korrupsjon. Dette er noe som våre samarbeidsland ser meget positivt på. Arbeidet i de såkalte pilotlandene åpner ekstra gode muligheter for samarbeid. Både LO og NHO er allerede engasjert i å styrke arbeidslivets organisasjoner i land som Uganda og Mosambik. Vi ønsker å bygge videre på dette arbeidet.

Regjeringen ser det som en prioritert oppgave å legge forholdene bedre til rette for at norsk næringsliv skal kunne konkurrere på like vilkår i det globale marked knyttet til utviklingstiltak. I denne sammenheng blir det internasjonale arbeidet for avbinding meget viktig. Jeg vil samtidig understreke at avbinding av norske ordninger må skje i takt med utviklingen i andre land.

For å kunne overbevise norsk næringsliv om at investeringer i utviklingsland også er god butikk, er det viktig å tilrettelegge virkemidlene for norske etableringer best mulig. Det norske virkemiddelapparatet blir ofte sett på som komplisert, oppstykket og lite slagkraftig. Regjeringen vil derfor invitere til en dialog om enklere og mer effektive ordninger for næringslivet. Vi ser nå på konkrete muligheter for forenkling og styrking av våre ordninger og vurderer bl.a. etableringen av en ubunden låneordning – på linje med de ordninger vi finner i våre naboland.

Ett alternativ kan være en ny ordning som tar opp i seg dagens blandede kreditter og parallellfinansiering, slik at vi får én ordning bestående av både bundne og ubundne midler. Dette vil gi oss en slagkraftig og fleksibel finansieringsordning som norsk næringsliv vil ha stor nytte av, men hvor de også vil måtte demonstrere internasjonal konkurransekraft. En slik samlet ordning for kreditter vil gi oss verdifull fleksibilitet.

Jeg vil også utfordre norske utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer til et mer aktivt partnerskap i utviklingspolitikken, basert på u-landenes egne behov og ønsker.

Målet for utviklingspolitikken ligger fast. Samtidig må vi være åpne for at noen av gårsdagens virkemidler ikke nødvendigvis er optimale i dag. Resultatene må styre virkemiddelbruken. Med dette utgangspunktet vil Regjeringen legge følgende hovedelementer til grunn for vårt videre arbeid:

1. Vi ønsker å øke innsatsen. Jeg kan bekrefte at Regjeringen har som mål å øke den norske bistanden til 1 pst. av BNI, i takt med mulighetene for å anvende midlene på en effektiv måte.
2. Vi vil støtte at de grunnleggende sosiale tjenester, som fortsatt skal være byggesteinene i norsk bistand. Bistand til helse og utdanning vil bli særlig prioritert som et av de viktigste bidragene til fattigdomsbekjempelse.
3. Bistand er politikk. Fremme av godt styresett, demokrati og respekt for menneskerettigheter vil bli høyt prioritert som viktige ledd i kampen for fattigdomsreduksjon.
4. Vi er åpne for justeringer. Vi vil løpende og kritisk vurdere hvilke land som skal nyte godt av bistanden og hvilket volum det bør dreie seg om. Vi vil også vurdere i hvilken grad regionalt samarbeid kan bidra til mer effektiv bistand.
5. Vi inviterer til partnerskap. Vi ønsker næringslivet, fagbevegelsen, forskningsmiljøet og andre aktører i det sivile samfunn som partnere i kampen mot fattigdom.
6. Vi prioriterer investeringer. Jeg vil legge til rette for økte investeringer for næringsutvikling i sør og styrke kapitalbasen til NORFUND.
7. Vi ønsker mer debatt og en bredere forankring av vår utviklingspolitikk. Jeg vil invitere til en bred dialog om norsk bistand, også vedrørende de frivillige organisasjonenes rolle i en helhetlig utviklingspolitikk. Jeg vil etablere bedre kontakt med ulike aktører i det norske samfunn.
8. Vi ønsker mer samordning. Regjeringen vil bidra til en bedre koordinering av det internasjonale utviklingssamarbeidet, fortrinnsvis i regi av mottakerlandene selv.
9. Vi må kvalitetssikre det vi gjør. Evalueringsvirksomheten vil derfor bli gitt høy prioritet, og bistandsforvaltningen skal bli enda bedre.
10. Vi må informere bedre. For å rettferdiggjøre vår ressursbruk må vi bli enda bedre til å nå ut med informasjon til den norske allmennhet, særlig til de unge.

Utviklingspolitikken trenger engasjement, aktivitet og deltakelse fra nye krefter. Vi trenger inspirasjon og ideer fra alle deler av samfunnslivet. Jeg skulle gjerne sett enda flere unge i debatten om fattigdomsbekjempelse og utvikling.

Skal vi lykkes i å opprettholde og kanskje øke ungdommens engasjement, peker Internett seg ut som fremtidens formidlingskanal. Det er viktig at bistandsinformasjon «på nettet» også blir tilrettelagt for ungdom, slik at de stopper opp og fatter interesse – heller enn å «surfe» videre. Bistandsarbeidet må gjøres relevant, engasjerende og spennende. Vi må synliggjøre de bidrag vi gir og de resultatene som oppnås.

Bare på den måten kan vår invitasjon til deltakelse fra nye grupper og nye generasjoner få et konkret innhold.

Det er ungdommens engasjement, pågangsmot og ideer som skal bære dette arbeidet videre.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten gjer framlegg om at utgreiinga blir lagd ut til handsaming i eit seinare møte i Stortinget – og ser det som vedteke.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 9. mai 2000 kl. 10

Sak nr. 1

Talere

Tilhører sak

Alt om