Per Ove Width (Frp): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«Det er nå ti år siden den tragiske brannen om bord i passasjerfergen «Scandinavian Star», hvor 159 mennesker mistet livet.

Hva har siden den gang skjedd med opplæring av brannmannskaper med tanke på brannslukking ombord i skip, og hva er pr. i dag status vedrørende det såkalte RITS-prosjektet (Redningsinnsats til sjøs)?»

Statsråd Sylvia Brustad: Etter ulykken på «Scandinavian Star» er det gjennomført en rekke tiltak i regi av sjøfartsmyndighetene som har styrket brannsikkerheten til sjøs. Brannsikkerheten på et skip er i første omgang avhengig av at det er gjennomført forebyggende tiltak om bord, og at skipets egen beredskap fungerer. Disse forholdene er vesentlig forbedret de senere år, noe brannen på passasjerfergen «Prinsesse Ragnhild» i juli 1999 også viste. Bistand fra landbasert brannvesen vil derfor være en beredskap som kommer i tillegg, om nødvendig.

På bakgrunn av ulykken på «Scandinavian Star» ble brannvernloven i 1993 endret slik at brannvesenet etter anmodning har plikt til å bistå ved branner og andre ulykkessituasjoner om bord på skip.

I 1995 ble det opprettet en prøveordning hvor noen brannvesen ble opplært og utrustet for mer krevende oppgaver enn den generelle bistandsplikten forutsetter. Prøveordningen baserte seg på avtaler mellom Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og kommunene Oslo, Larvik, Kristiansand, Bergen og Bodø.

Det er samlet investert 4 mill. kr i styrking av brannberedskapen i de nevnte kommuner. Størsteparten av midlene har gått til kompetansehevende tiltak. Om lag 200 brannfolk har gjennomført et ukeskurs i redningsinnsats til sjøs ved Norges Brannskole i Tjeldsund, og ca. 30 ledere i disse brannvesenene har i tillegg gjennomført et tre dagers ledelseskurs ved Havarivernskolen i Borre.

Gjennom en femårsperiode har vi således tilrettelagt for og investert betydelige midler i denne beredskapen. Jeg forutsetter derfor at de kommunene som har fått utstyr og opplæring, vedlikeholder dette, for å kunne følge opp den bistandsplikten som er etablert i brannvernloven. For år 2000 er det også bevilget 500 000 kr til vedlikehold av utstyr, trening og opplæring av nye mannskaper over Direktoratet for brann- og eksplosjonsverns budsjett. I tillegg til dette har vi inngått en femårsavtale med Larvik kommune som muliggjør en mer langsiktig satsing med hensyn til opplæring, øvelser og oppdatert utstyr.

Per Ove Width (Frp). Jeg takker for svaret.

Det er riktig som statsråden sier, at det er lagt ned en del midler i RITS-prosjektet. Og det er riktig som statsråden sier, at pr. i dag er Larvik kommune den eneste kommunen som opprettholder en brannberedskap med hensyn til brann til sjøs. I utgangspunktet var også Oslo, Kristiansand, Bergen og Bodø med. Av forskjellige årsaker, som kanskje statsråden kan redegjøre for, er ikke disse kommunene med lenger, og det er også, som statsråden sier, lagt ned betydelige midler både på opplæring og redskap – for å bruke det utrykket – for å kunne bistå ved brann til sjøs. Dette blir da i disse fire andre kommunene, så vidt jeg kan forstå, ikke vedlikeholdt. Og likeledes: Disse brannmannskapene som i sin tid ble opplært til å bruke dette, er muligens borte allerede. Så vidt jeg vet, er det i dag ingen ordning som tilsier at det er noen ny opplæring av disse brannmannskapene.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg vet at det har oppstått en konflikt om en økonomisk kompensasjon for beredskapsoppgaver knyttet til RITS-innsatsen i noen kommuner, slik representanten Width viste til. Det spørsmålet er imidlertid et tariffspørsmål, som etter min mening må finne sin løsning mellom partene i arbeidslivet.

For øvrig finner jeg grunn til å understreke at både jeg og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern mener at vi med de midlene vi setter inn til vedlikehold av beredskapen, ivaretar en tilfredsstillende beredskap ved branner og andre ulykkessituasjoner til sjøs. Det vil være opp til kommunene selv å gjøre sitt til at denne beredskapen fungerer etter det som er hensikten. Og jeg gjentar det jeg sa i mitt hovedsvar: Jeg forutsetter at de kommuner som har fått utstyr og opplæring, vedlikeholder dette for å kunne følge opp den bistandsplikten som er etablert i brannvernloven. Til tross for at det er en uenighet om økonomien i noen av kommunene, er det fortsatt slik at en har en plikt til å følge opp brannvernloven i tilfelle det skulle oppstå ulykker, også til sjøs.

Per Ove Width (Frp): Jeg synes det er rimelig defensivt av statsråden å henvise til et tariffoppgjør når det gjelder en såpass alvorlig sak som dette vi her snakker om. Det dreier seg om en årlig bevilgning på 4 mill. kr for å opprettholde en brannberedskap til sjøs.

Her i landet har vi en tradisjon for å trå til når ulykkene skjer, og da er vi ganske runde når det gjelder å bevilge penger. Det er vel og bra. Men kan statsråden tenke seg at vi kan bli flinkere til å sette av midler til de forebyggende tiltak, slik at vi slipper å oppleve ulykkene? Jeg vil bare henvise til Dagsavisen den 10. april, hvor direktør i Direktoratet for sivilt beredskap, Helen Bøsterud, sier noe av det samme:

«Beredskapen i det norske samfunnet i dag er for dårlig organisert, og situasjonen er så alvorlig at liv, helse og verdier kan være unødvendig truet.»

Dette gjelder ikke minst brannberedskapen til sjøs. Derfor må jeg spørre statsråden: Hvilke tiltak har hun tenkt å sette i verk for å få en ordning på dette?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg er helt enig med representanten Width i at det aller viktigste er å forebygge for å prøve å hindre at slike tragiske ulykker skjer.

Når vi snakker om ulykker til sjøs, er det viktig at det skjer forebygging om bord på skipene, men det er selvfølgelig også viktig at vi har et oppegående brannvesen i vid forstand som fungerer dersom ulykken allikevel skulle være ute, og som kan trå til når eventuelle ulykker skjer.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet i forhold til RITS-mannskapene, må jeg gjenta det jeg sa: Det at det er oppstått en uenighet om en økonomisk kompensasjon i noen av kommunene, betyr ikke at de ikke har et ansvar dersom det skulle oppstå ulykker. Spørsmålet om den økonomiske kompensasjonen er altså et spørsmål partene imellom som ikke jeg på vegne av Kommunaldepartementet kan gå inn og bestemme. Jeg mener at det må partene finne en løsning på. Men det ligger et ansvar hos de berørte kommuner – uavhengig av den uenigheten – til å trå til dersom ulykker skulle skje. Vi bruker mye penger på forebygging, og det kommer vi selvfølgelig også til å fortsette med i tida framover.