Presidenten: Etter samråd med gruppelederne vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 4 timer og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 105 minutter, Fremskrittspartiet 40 minutter, Kristelig Folkeparti 40 minutter, Høyre 40 minutter, Senterpartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Venstre 10 minutter og representanten Steinar Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Carl I. Hagen (Frp): Regjeringen Bondevik meddelte på slutten av Stortingets debatt den 9. mars at regjeringen ville tre tilbake som følge av at et forslag som statsminister Bondevik hadde satt regjeringens stilling inn på, ble nedstemt av Arbeiderpartiet og Høyre. Dette forslaget lød slik:

«Stortinget forutsetter at forurensningsloven ikke svekkes som miljøpolitisk virkemiddel.»

Voteringen over forslaget kom etter at Stortingets flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, hadde fattet det nødvendig avgjørende vedtak for å få i gang bygging av gasskraftverk i Norge. Forslaget berørte således ikke gasskraftsaken, slik enkelte, særlig i Høyre, har ønsket å fremstille det. Det var fullt mulig for Høyre, som for Fremskrittspartiet, både å sikre vedtak om bygging av gasskraftverk og beholde regjeringen Bondevik. Fremskrittspartiet valgte å ta imot den utstrakte hånden fra statsminister Bondevik, som vi anså dette forslaget for å være, fordi vi kunne oppnå begge deler, både å få bygd gasskraftverk og å beholde Regjeringen. Partiet Høyre valgte ikke å ta den utstrakte hånden. Den eneste naturlige forklaringen som jeg kan finne på det, må være at partiet Høyre egentlig ønsket et regjeringsskifte, men de ønsket å opptre slik at man likevel kunne nekte for at det var det man gjorde.

Den 17. mars fikk vi så det formelle regjeringsskiftet, og mindretallsregjeringen til Arbeiderpartiet, under ledelse av statsminister Jens Stoltenberg, tiltrådte, og i går fikk vi Regjeringens erklæring til Stortinget.

Slik jeg ser det, er det en i utgangspunktet positiv erklæring vi har fått fra den nye regjeringen. Når statsminister Stoltenberg snakker om Norge som «mulighetenes samfunn», er det noe jeg tror hele Stortinget kan slutte opp om. Norge er et godt land å bo i. Det kan bli bedre på mange områder, og vi har betydelige muligheter til å realisere slike forbedringer.

Det Fremskrittspartiet spesielt har merket seg, er en del uttrykk vi selv har brukt gjennom veldig, veldig mange år. Det heter i erklæringen at man «ønsker å forandre for å fornye og forbedre». Det snakkes om en modernisering av landbruket og fiskerinæringen, og det snakkes om valgfrihet for folket. Disse uttrykkene minner meg om den tittelen jeg hadde på min landsmøtetale i 1998, som vi har laget som en utredning, «Modernisering, forandring og fornyelse for en bedre fremtid». Her er det fulgt opp med konkrete ting, en god del saker. Jeg skal ha gleden av å overlevere den som et tipshefte til statsministeren etter mitt innlegg.

I erklæringen står det også:

«Står vi fast på gamle løsninger som ikke virker, da svekker vi tilliten til fellesskapsløsningene».

Det er en meget, meget god beskrivelse av situasjonen.

La meg nevne enkelte områder som jeg håper Regjeringen vil ta fatt på. Det gjelder helsevesenet, med sykehus, primær- og spesialisthelsetjenesten, det gjelder eldreomsorgen, utdanning, samferdsel og energi. Særlig de første sektorene vil jeg anbefale gjøres til et statlig ansvar i stedet for et fylkeskommunalt og kommunalt ansvar. Det er mange debatter i denne sal om utbygging og vedlikehold av skolebygninger og om hvorledes de enkelte sykehus er organisert. Men disse oppgavene er jo tillagt fylkeskommunen og kommunene. Det er egentlig meningsløst at ikke storting og regjering har et direkte ansvar for så viktige deler av den offentlige sektor som helsevesenet og utdanningssystemet. Det samme gjelder eldreomsorgen.

I tillegg til at det bør gjøres til et statlig ansvar, bør det selvsagt desentraliseres makt og avgjørelsesmyndighet til de enkelte utøvere, mer ansvar og innflytelse for de enkelte skoler, de enkelte eldreomsorgsinstitusjoner og de enkelte sykehus. Derfor bør de omorganiseres. Sannsynligvis vil aksjeselskapsformen være det beste, for der har man klare lover og regler om ansvarsforholdene. Jeg forutsetter at det i utgangspunktet er mindre interessant hvem som eier aksjene, så lenge man har en offentlige styring og kontroll med dette.

La meg i stikkordsform også nevne at når det gjelder samferdsel, må man, som i de øvrige sektorene, åpne for konkurranse, for mangfold fra flere utøvere og organisasjoner. I energisektoren roper man på strukturrasjonalisering. Vi trenger ikke mer enn seks-åtte energiselskaper i dette landet, og vi har 180. Her er det masse å spare, på lik linje med den strukturrasjonalisering vi trenger innenfor landbruket og fiskeriene, innenfor oppdrett og havbruk, slik at vi får enheter som er rasjonelle, og som har kapital til både vesentlig forskning og langsiktig satsing på en fremtid. Her ligger det i dagen store oppgaver med å omstrukturere og omorganisere det norske samfunnet, og jeg tolker det som er kommet fra statsministeren, som en oppfordring om dette.

Vi kommer til å teste ut Regjeringen her. Den nye helseminister har sagt følgende ifølge flere aviser:

«Det overordnede målet er å dekke etterspørselen og levere gode helsetjenester til alle, uavhengig av om det er det offentlige eller det private som står bak, sier Tønne til NTB.»

Dette er jo et allmenngyldig prinsipp. Vi foreslår derfor følgende:

«Stortinget ber Regjeringen blant annet basere fornyelsen og moderniseringen av offentlig sektor på at det overordnede målet er å dekke etterspørselen og levere gode offentlig betalte tjenester til alle, uavhengig av om det er det offentlige eller private som står for tjenesteproduksjonen.»

Vi regner med at etter den nye positive erklæringen til statsminister Jens Stoltenberg, vil ikke Arbeiderpartiets stortingsgruppe ha noen problemer med å stemme for et slikt prinsipielt forslag så Regjeringen derved får et mandat fra Stortinget til å iverksette det arbeidet som må gjøres.

La meg også nevne behovet for en omfattende endring i vår forvaltningsoppbygging, som er – jeg skulle til å si et salig rot, men da får jeg vel en klubbe – en forvaltning med meget uklare ansvarsforhold og med identiske navn på etater som har helt ulike prinsipielle oppgaver. Vi bør få en enhetlig oppbygging av statsforvaltningen basert på departement, direktorat, etat og tilsyn innenfor de enkelte sektorer. Vi bør få avviklet fylkeskommunen som det ekstra forvaltningsleddet det er. Det er en organisatorisk bastard som bare krever ressurser og er sand i et ellers fornuftig maskineri med deling av visse oppgaver fra primærkommune til stat. Vi må sørge for at vi har et byråkrati som har den holdning som regjeringssjefen i går sluttet sin erklæring med, nemlig at Regjeringen skal være folkets tjenere. Da må også Regjeringens apparat i form av statsforvaltningen og de ansatte der få beskjed om det tilsvarende, at de skal prøve å svare ja når folk søker om løyver, bevillinger, dispensasjoner og konsesjoner, og ikke være formyndere som sier nei. I så måte håper jeg Regjeringen raskest mulig vil iverksette en dramatisk kutting av makten til fylkesmannens miljøvernavdeling, som er en fare for demokratiet ved at folkevalgtes avgjørelser i kommunene blir omgjort av nyansatte folk i denne avdelingen, slik at der har et nyansatt ungt menneske mer makt enn kommunestyre og bygningsråd som har gått igjennom sakene. Det er en fare for demokratiet, og det hindrer at det lokale demokrati kan virke. Vi håper altså på endringer der.

Jeg må også nevne at jeg håper den nye regjering, og særlig justisministeren, virkelig vil ta fatt i kriminaliteten og også arbeide for en innstramming i vår innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikk. Også der har vi tenkt å utfordre Regjeringen litt. Det var for noen dager siden, den 20. mars, en kronikk i Aftenposten av professor i sosialantropologi Unni Wikan. Hun tok for seg problemet med barneranere, hvor åtte av ti har innvandrerbakgrunn. Nå må vi ta fatt i dette for å hjelpe disse unge mennesker og barn som her kommer ut på en gal løpebane. Det Unni Wikan sier, er at vi er nødt til å sørge for at mødrene får norskopplæring og kunnskaper om det norske samfunn for å kunne utføre sine viktige oppgaver i de fleste innvandrerkulturer, og det er moren som er den avgjørende. Unni Wikan skriver:

«Min prediksjon er at det vil ikke gå seg til med mindre opplæringen» – opplæring i norsk – «gjøres obligatorisk. Vi trenger en sosial kontrakt som forplikter innvandrere og myndigheter gjensidig.»

I Arbeiderpartiets program for inneværende periode står det:

«Deretter må det for hver enkelt utarbeides en plan for videre utdanning og kvalifisering. For å intensivere og sikre integreringsprosessen, vil Arbeiderpartiet at opplæring i norsk skal være obligatorisk for alle flyktninger og innvandrere.»

Vi tar derfor opp følgende forslag:

«Stortinget ber den nye Regjeringen arbeide for snarest å gjennomføre eller fremme forslag i henhold til synspunktet i Arbeiderpartiets partiprogram som lyder: «For å intensivere og sikre integreringsprosessen, vil Arbeiderpartiet at opplæring i norsk skal være obligatorisk for alle flyktninger og innvandrere.»»

Dette bør jo også Arbeiderpartiets stortingsgruppe uten problemer kunne slutte seg til, fordi statsminister Jens Stoltenberg sa og har gjort det klart at den nye regjeringens politikk vil ta utgangspunkt i og bygge på Arbeiderpartiets landsmøtevedtatte program for inneværende periode. Derfor burde det være uproblematisk å stemme for nettopp denne passusen, selv om man stemte imot den i forbindelse med trontalen for to og et halvt år siden.

Så til slutt noen ord om fremtiden: Fremskrittspartiet har merket seg at de tre tidligere regjeringspartier, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil søke å koordinere og samarbeide sine synspunkter frem mot valget og stille til valg som en treenighet med tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik som sin kandidat til statsministervervet. Vi har ingen problemer med det. Vi respekterer det fullt ut. Men det er fortsatt vår overbevisning at etter at valget er over og dersom velgerne setter sammen et storting hvor Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre og eventuelt, om nødvendig, Venstre utgjør et flertall, bør vi nå etter mange, mange år med mindretallsregjeringer – til dels meget svake – prøve å forhandle frem en plattform for en flertallsregjering. Jeg tror at etter neste valg bør det være et ønske om og et behov for en flertallsregjering. Fremskrittspartiet er rede til å delta med regjeringsansvar og prøve å finne frem til løsninger som kan samle. Vi er klar over at oppførselen til partiet Høyre i den senere tid har gjort at forholdet mellom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er meget, meget dårlig. Men jeg har nå det håp og den bønn til partiet Høyre at de snarest mulig begynner å se fremover og blir litt mer opptatt av å skaffe seg politiske venner istedenfor å gjøre hva de kan for bare å skaffe seg uvenner i alle leire. Hvis Høyre greier det, er det mitt håp – hvis velgerne vil – at vi kan arbeide for en flertallsregjering etter neste stortingsvalg.

Jeg tillater meg å ta opp de refererte forslag.

Presidenten: Carl I. Hagen har tatt opp de forslag han har referert.

Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Representanten Hagens beskrivelse av omstendighetene rundt regjeringsskiftet oppfatter ikke jeg som spesielt rettet mot Arbeiderpartiet. Derfor har jeg ikke andre kommentarer til det utover at regjeringsskiftet jo kom i stand etter at regjeringen Bondevik hadde stilt et kabinettspørsmål, ikke på bygging av gasskraftverk, som da alt var vedtatt, men på et forslag som det ble votert over i etterhånd, og som kunne skape noe usikkerhet rundt det Stortinget da allerede hadde vedtatt.

For øvrig kom statsministeren i sin erklæring i går med en åpen samarbeidsinvitt til Stortinget – og til hele Stortinget. Hagen tar det nå positivt opp, men man sitter kanskje med den mistanken at en omfavnelse undertiden kan bli for hjertelig. Jeg tror at også representanten Hagen bør belage seg på at den nye regjering og Arbeiderpartiets stortingsgruppe vil arbeide med de problemstillinger som ble reist i går, ut fra sine forutsetninger. En av dem er helt opplagt en modernisering av offentlig sektor. Men dette dreier seg jo om en forbedring av den offentlige sektor, med større trygghet for den enkelte. Jeg tror ikke Hagen skal belage seg på at vi kan få et flertall i denne sal ut fra en forutsetning om å svekke og minske den offentlige sektor, ut fra Hagens ideologiske forestillinger.

Om forslagene vil jeg si: Arbeiderpartiets stortingsgruppe vil selvfølgelig stemme for forslag i løpende orden etter hvert som sakene reises, men jeg tror ikke at den strategien å ta dem enkeltvis og løsrevet er den som vil skape den helheten vår stortingsgruppe kan stå for.

Carl I. Hagen (Frp): Det er korrekt som representanten Tom Thoresen oppfattet det, at min kritikk når det gjaldt regjeringsskiftet, ikke først og fremst var rettet mot Arbeiderpartiet, for det har vært åpenbart for de fleste at Arbeiderpartiet har vært på regjeringsjakt og har ønsket et regjeringsskifte. Og det er ikke forbausende at Arbeiderpartiet opptrer slik. Det er jo ikke slik som representanten Thoresen hevder, at det kunne være noen problemer med det forslaget som det ble stilt kabinettspørsmål på – det ville ikke skape noen usikkerhet. Det forslaget som ble vedtatt av Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, lyder slik:

«Stortinget ber Regjeringen snarest, og senest innen 1. juni 2000, komme tilbake med forslag til endring av forurensningsloven dersom det viser seg nødvendig for å gjennomføre innstillingens forslag til vedtak romertall I og II.»

Og statsminister Bondevik sa i sitt innlegg at han lovte å følge dette opp gjennom å undersøke disse tingene og sørge for utarbeidelse av de nødvendige lovendringsforslag hvis nødvendig, og dette ville Stortinget få innen fristen i form av en stortingsmelding. Det var fullt tilfredsstillende. Og denne andre tingen, om å klarlegge en prinsipiell holdning, ville ikke ha betydd noe som helst annet enn en klargjøring av en holdning som ingen i Arbeiderpartiet og Høyre egentlig har gitt uttrykk for at de er uenig i.

Så har ikke vi noe ønske om å svekke og minske den offentlige sektor, som Tom Thoresen sier, når det gjelder det viktige, nemlig å ha ansvaret, finansieringsansvaret, og kontroll med tjenestene. I dag er det jo ingen kontroll med tjenestene. Helsetilsynet er maktesløst når det gjelder sykehjem, når det gjelder eldreomsorgen, når det gjelder sykehusene. I dag har vi jo fravær av ansvarstagen hos det offentlige, fravær av kontroll og fravær av det vi har gjennom våre tilsyn på alle andre områder, så vi kommer selvsagt til å følge Regjeringen, men vi har ikke de motiver som Tom Thoresen dessverre kom i skade for å tillegge oss.

Per-Kristian Foss (H): Representanten Hagen brukte store deler av sitt innlegg på å angripe Høyre, men avsluttet med en bønn. Da skal jeg følge det gode, kristne prinsipp å vende det andre kinn til og svare på bønnen bare med følgende: Jeg tror i ettertankens lys representanter for aller partier vil finne ut at vennskap, også i politikken, krever en viss grad av tosidighet, gjensidighet også sagt. Jeg velger også – ut fra samme prinsipp – å ta den avgåtte regjering på alvor når den understreket at den gikk på en viktig miljøsak. Jeg har aldri oppfattet at sentrumspartienes viktigste miljøsak dreide seg om en allianse med Fremskrittspartiet om miljøspørsmål. Jeg har oppfattet at de for tiden har et annet syn enn mitt parti på gasskraft og utslippstillatelser. Det respekterer jeg. Det var en viktig miljøsak, det var en saklig uenighet som man burde kunne respektere hverandre for.

Hagen har altså ved flere anledninger understreket at det nå var på tide å se fremover. Jeg er enig i det. Det er viktig også å se på det som forener fremfor det som skiller.

Jeg er enig med Hagen i at det ligger mye i den nye regjerings tiltredelseserklæring som er positivt hva gjelder offentlig sektor. Vi er enige, Høyre og Fremskrittspartiet, om at det er behov for mer konkurranse og for å slippe private til. Men jeg har problemer med ett resonnement, og jeg håper representanten Hagen kan dele den bekymringen med meg, nemlig at den nye regjering jo setter den betingelse at private som skal slippe til, ikke må tjene penger på det. Det er et prinsipp jeg ikke skjønner, særlig når statsministeren bruker private legetjenester som et eksempel. Jeg tror private leger tjener penger, også på at vi er syke, og betaler for det. Private laboratorier tjener penger på det. Men hvorfor dette prinsipp ikke skal videreføres til andre deler av helsesektoren, har jeg problemer med. Jeg håper det er mulig å bygge en felles plattform med Fremskrittspartiet nettopp på dette resonnement, rettet både mot Regjeringen og mot sentrum.

Carl I. Hagen (Frp): Under mitt innlegg kikket jeg også litt på klokken – jeg er litt avhengig av det når jeg ikke har manuskript. Av 15 minutter brukte jeg ca. to og et halvt minutt på Høyre. Så det er nok en litt overdreven interesse for seg selv hos Per-Kristian Foss når han sier at jeg brukte hoveddelen av mitt innlegg på Høyre.

Så sier han at det må være en tosidighet og en gjensidighet når det gjelder vennskap. Ja, det er helt korrekt, men det er jo det som har vært problemet en god stund, at både Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og Fremskrittspartiet har kontinuerlig opplevd et Høyre under ledelse av Jan Petersen og Inge Lønning – og her i huset av Per-Kristian Foss – som benytter enhver anledning til sleivspark og negative, latterliggjørende karakteristikker, så før man skal begynne å bygge opp noe vennskap basert på gjensidighet, er det Høyre som må gå i seg selv og legge om en del av sin stil, slik som bl.a. Tromsøs tidligere ordfører Erlend Rian og enkelte andre i Høyre har gitt uttrykk for.

Det er helt riktig, slik jeg også har tolket Kjell Magne Bondevik, at regjeringen gikk av på en for regjeringen viktig miljøsak. Jeg skal igjen lese forslaget, fordi Høyre har til vane å gi feilaktige opplysninger også her:

«Stortinget forutsetter at forurensningsloven ikke svekkes som miljøpolitisk virkemiddel.»

Ja, det ville jo være en viktig miljøsak hvis Stortinget gikk inn for å svekke forurensningsloven. Det var derfor dette forslaget ble fremsatt, for å få en slik prinsipiell klargjøring, og både Høyre og Arbeiderpartiet gjorde det klinkende klart i debatten at de ikke ønsket å svekke forurensningsloven. Hvorfor kunne de ikke da stemme for forslaget, som burde vært enstemmig vedtatt? Men da hadde det ikke lyktes Høyre og Arbeiderpartiet å få regjeringsskifte.

Anne Enger Lahnstein (Sp): La meg først si at jeg tror dette er en stor dag for Carl I. Hagen, fordi han nå opptrer som leder for det største opposisjonspartiet i Stortinget. Det var en rolle jeg må minne forsamlingen om at Senterpartiet hadde i forrige periode, og det er vanskelig å akseptere at folk i valg faktisk tar konsekvensen av at vi har et politisk landskap, og det er det jeg vil utfordre Carl I. Hagen på.

Torsdag den 9. mars gikk Høyre og Arbeiderpartiet sammen om å felle sentrumsregjeringen på et forslag om at «forurensningsloven ikke svekkes som miljøpolitisk virkemiddel». Flertall for dette forslaget ville forhindret regjeringsskifte. Både Arbeiderpartiet og Høyre gav uttrykk for at de var for forslaget, heller ikke de ville svekke loven, men de stemte altså imot det de var for. Arbeiderpartiet var på regjeringsjakt – ikke overraskende, og man må jo forutsette at også Høyre forstod hva de gjorde da de stemte imot noe de var for. Det var altså flertall, av Arbeiderpartiet og Høyre, for å få en ny regjering, en regjering utgått av Arbeiderpartiet. Det er jeg helt enig i Carl I. Hagens beskrivelse av. Det skjedde på en miljøsak, og det er politisk begrunnet etter min mening. Også kommentarene til regjeringserklæringen og Carl I. Hagens innlegg her bekrefter at høyresiden i Norge nok har forventninger til den nye regjeringen.

Jeg vil utfordre Carl I. Hagen på det politiske landskapet. Mange ganger har jeg opplevd at Carl I. Hagen har vært enig med meg når jeg sier at man ikke kan dele norsk politikk inn i to blokker, en såkalt «borgerlig» og en sosialistisk, og at Senterpartiet og Fremskrittspartiet skulle stå sammen på en slik blokk. Jeg vil gjerne ha bekreftet det, som for så vidt også Carl I. Hagen gjorde i sitt innlegg, ved ikke å definere Senterpartiet inn i det som kunne bli en flertallskonstellasjon etter valget.

Saken er at det er sentrum i norsk politikk som er alternativet til arbeiderpartiregjeringen, og jeg tror at alle partier på Stortinget er tjent med konstruktivt samarbeid om sakenes innhold.

Carl I. Hagen (Frp): Senterpartiets politikk ligger på veldig mange områder langt unna det Fremskrittspartiet står for. Derfor har vi også trukket den konklusjon når det gjelder å undersøke mulighetene og forhandle om en politisk plattform for en mulig flertallsregjering, at det ikke vil være mulig hvis både Fremskrittspartiet og Senterpartiet skulle inngå i en slik konstellasjon. Og vi har altså definert det til Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, for hvis man ønsker et flertall, er det der såpass mange berøringspunkter at hvis alle legger godviljen til og kompromisser, er muligheten til stede. Det er den ikke hvis både Senterpartiet og Fremskrittspartiet skulle inngå. Der er avstanden for stor. Ja, her har Anne Enger Lahnstein og jeg i mange sammenhenger vært enige. Vi er rykende uenige når det gjelder hvordan landet skal styres, men når det gjelder en beskrivelse av en politisk situasjon, har vi ofte stått for den samme analysen. Det er ingen klare delinger lenger. Det er berøringspunkter blant alle partier i Det norske storting. Blant alle partier er det det, og derfor er det alle mulige ulike flertallskonstellasjoner i de enkelte saker, og det vil det være videre. Men etter en lang tid med mindretallsregjeringer, som ikke med sikkerhet kan gi løfter og signaler til organisasjoner og bedrifter, kan det etter hvert bli ønskelig med en regjering og et regjeringsapparat som har makt, og det er det bare en flertallsregjering som vil kunne ha, og derfor er det også at vi vil at vi skal undersøke mulighetene for det hvis velgerne vil.

Så er det Arbeiderpartiets utvikling. Når vi får mer kjøtt på regjeringserklæringen, på beinet, vil det avklare hvorledes Arbeiderpartiet beveger seg. Om det er slik enkelte hevder, at den naturlige konstellasjonen sammen med Arbeiderpartiet er SV og Senterpartiet, vil kun utviklingen vise.

Når det gjelder påstanden om at Høyre forstod hva de gjorde, er jeg noe i tvil om hvorvidt Høyre forstår det de gjør om dagen.

Gunnar Ballo (SV): Carl I. Hagen uttalte til Aftenposten den 20. februar i år at CO2-utslipp er ikke forurensning i normal forstand. Forurensning er når utslipp renner ut i elver og vann slik at fisken dør, og når folk blir syke av luften. CO2 forurenser ikke. Hagen sa videre:

«… plantene lever av CO2, og produserer over 95 prosent av CO2-nivået på jorda.

– Menneskeprodusert CO2 står for mindre enn 5 prosent.

…

CO2 forurenser ikke, slipper man det ut i skauen så vokser det jo bedre.»

Carl I. Hagen har også tidligere i ulike sammenhenger uttalt til pressen at han er lite bekymret for den forurensningen som skjer. Blant annet sa han til Dagens Næringsliv den 23. april 1998:

«Vi må se på hva det for eksempel vil koste å bygge diker og demninger hvis vannet stiger. En tilpasning kan bli langt billigere enn å hindre at klimaendringen skjer.»

Nå registrerer jeg, bl.a. i debatten som Carl I. Hagen hadde med Inge Lønning på TV 2 i går, at Carl I. Hagen også snakker om miljøvennlige gasskraftverk. Jeg vil spørre Carl I. Hagen helt konkret, for han mener jo at CO2 ikke forurenser og ikke representerer noe problem rent miljømessig: Hva er det Carl I. Hagen rent konkret tenker på når han mener at nye gasskraftverk vil være mer miljøvennlig enn gamle, eller at produksjon i Norge vil være mer miljøvennlig enn import, hvis han ikke tenker på CO2? Jeg ønsker helt konkrete svar fra Carl I. Hagen på hva slags forurensning han da snakker om.

Carl I. Hagen (Frp): Når det gjelder CO2, fastholder jeg at det er en klimagass, men det er ikke en forurensningsgass. Det var stor diskusjon for noen år siden om Forurensningstilsynet overhodet skulle befatte seg med CO2, som er en naturlig gass, hvor dyr, mennesker og planter står for hoveddelen av utslippene. I en del drivhus pumper man inn CO2 for å få plantene til å vokse bedre. Så CO2 er noe helt annet enn det vi kaller forurensning, som har forgiftet våre vassdrag, og som har sørget for at det kommer stoffer ned i grunnvannet som gjør at det ikke er bra for oss å drikke. Det er altså to vidt forskjellige ting. Og det er mange vitenskapsfolk, inkludert f.eks. professor Øystein Noreng, som i hovedsak mener det samme som Fremskrittspartiet om disse tingene. Et miljøvennlig gasskraftverk er selvsagt et gasskraftverk som ikke slipper ut disse andre forurensende gassene – bl.a. NOx og svoveldioksid. Men for meg er et gasskraftverk i utgangspunktet fornuftig til produksjon av strøm i forhold til brunkullkraft, som vi importerer. Når det gjelder hele gasskraftdebatten, har jeg ikke noe problem med å slutte meg til alle synspunktene til statsminister Jens Stoltenberg.

Så nevnte Ballo en debatt i går med Inge Lønning. Der bekreftet jo i realiteten Inge Lønning at også han ville kunne vurdere dette forslaget som Bondevik satte inn regjeringens stilling på, som et uttrykk for en prinsipiell holdning, en slags resolusjon, som han sa, som kunne vært fremsatt i et studentsamfunn. Hvis han mente at det var såpass ufarlig, kunne han jo ha stemt for og berget regjeringen Bondevik. Så i realiteten bekreftet Inge Lønning i går at Høyre var fullt klar over at selve forslaget kunne de ha stemt for, men de valgte å stemme imot fordi de ønsket et regjeringsskifte – de ønsket bare ikke å få skylden for det. Men når de opptrer slik, fortjener de å få skylden for det de har gjort.

Gunnar Kvassheim (V): Carl I. Hagen brukte deler av sitt innlegg til å omtale regjeringsskiftet og omstendighetene rundt det. Det er naturlig, for det var historisk da Høyre bestemte at de ville skifte ut sentrumsregjeringen med en arbeiderpartiregjering. Det blir enda mer spesielt når det nå framstår at dette ikke var en impulshandling, men en del av en større strategi. Allerede da sentrumsregjeringen tiltrådte, sa Høyres leder, Jan Petersen, at han ønsket å felle regjeringen på tiltredelseserklæringen. Nå sier partiets nestleder Inge Lønning at dette var en utgift til inntekts ervervelse. Jeg antar at utgiften var konflikt med egne velgere og konflikt med andre partier som en burde samarbeide med. Inntekten antar jeg må være at en får sosialdemokratisk politikk i regi av Jens Stoltenberg.

Fremskrittspartiet ønsker ikke regjeringsskifte. Like fullt registrerer jeg at Carl I. Hagen er positiv til den erklæringen som den nye regjeringen har lagt fram, ikke minst er det rettet inn mot formuleringene om modernisering av offentlig sektor. Venstre ønsker også fornyelse av offentlig sektor. Det er bakgrunnen for at sentrumsregjeringen satser på et enklere Norge, større åpenhet, personvern, service-erklæringer og servicekontor – en politikk som var mye mer konkret på dette området enn den politikken som den nye regjeringen legger fram.

Så mitt spørsmål er: Hva er det i denne erklæringen som Carl I. Hagen er så begeistret for? Jeg registrer at både Kommuneforbundets leder, Jan Davidsen, og Carl I. Hagen er like begeistret for den samme erklæringen. Så langt framstår det som det største mesterstykket til den nye statsministeren, å formulere seg slik på dette området at det begeistrer både Carl I. Hagen og Jan Davidsen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg tror ikke begeistring er det passende ordet verken når det gjelder Jan Davidsen eller meg. Slik vi ser det, kan vi faktisk ikke skifte regjering for ofte; det blir for store omkostninger for styringssystemet. Etter at Høyre og Arbeiderpartiet sørget for regjeringsskifte, er det Fremskrittspartiets plikt, som det største opposisjonspartiet, å ha en konstruktiv holdning til den nye regjeringen. Vi er innstilt på å samarbeide også med den nye regjeringen fra sak til sak og i de saker hvor det er naturlig. Det er noen saker hvor det er naturlig, og det er sannsynligvis mange saker hvor det ikke er naturlig. Vi vil ha en konstruktiv holdning, og det vil vi ha til enhver regjering.

Når det gjelder dette med positivitet til erklæringen, er det ordene «fornyelse» og «forandre», det å ta bort gammeldagse løsninger som ikke virker, som er det vi har valgt å legge vekt på, og så har vi fortolkningen vår. Gjennom mitt innlegg ramset jeg opp hvordan tingene bør følges opp videre. Statsministeren har fått et hefte over hvorledes han i praksis kan gjennomføre forandring og modernisering av det norske samfunn. Vi velger å være positive, det er da mange nok i samfunnet som alltid er negative og som bare ser problemer, vanskeligheter og umuligheter. Jeg velger å tolke den nye statsministeren positivt når han snakker om Norge som mulighetenes samfunn. La oss se mulighetene. Og jeg ser muligheten for at Regjeringen kan komme med en god del ting. Og så får vi se senere om det er Jan Davidsen som blir enda mer fornøyd enn det han later som han er nå, og jeg blir desto surere – eller om det er omvendt. For det norske samfunn håper jeg selvsagt at det er vi i Fremskrittspartiet som vil få et stadig bredere smil og anledning til gang på gang å si velkommen etter. Jeg håper at Jan Davidsen da etter hvert vil finne seg noe mer fornuftig å gjøre enn å være bakstreversk motstander av enhver forandring og fornyelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A): Gjennom sin tiltredelseserklæring legger regjeringen Stoltenberg vekt på at Norge er mulighetenes samfunn. Våre naturressurser, vårt velferdssamfunn og vår samlede kunnskap og erfaring gjør oss til det. Få – om noen andre – steder i verden burde det ligge bedre til rette for å sikre at alle får ta del i velferdsgodene. Og få – om noen andre – land har bedre mulighet enn oss for også å kunne vise internasjonal solidaritet.

Regjeringen Bondevik valgte å gå av etter å ha fått Stortingets flertall mot seg i gasskraftsaken. Det ble Arbeiderpartiets oppgave å danne ny regjering. Den nye regjeringen vil som mindretallsregjering måtte finne samarbeidsløsninger med flere partier her på Stortinget.

Regjeringens tiltredelseserklæring er blitt godt mottatt av partiene på Stortinget. Mange positive uttalelser om erklæringen ble uttrykt gjennom gårsdagens kommentarer. Det tar jeg som et klart tegn på at opposisjonspartiene har til hensikt å føre en konstruktiv opposisjonspolitikk. Den parlamentariske situasjonen vi står overfor, vil ikke kunne sikre noen regjering ett klart definert flertall å støtte seg på i Stortinget. Den nye arbeiderpartiregjeringen må derfor basere seg på å inngå ulike flertall her i salen, og den må forholde seg til situasjoner der flertall som Arbeiderpartiet ikke inngår i, finner sammen. Selv om den parlamentariske situasjonen fremstår slik, er det et politisk grunnlag for Regjeringen å styre på. Innenfor områder som for arbeiderpartiregjeringen vil være viktige, som økonomisk politikk, fordelingspolitikk, energi- og miljøpolitikk og i synet på europapolitikken, vil Arbeiderpartiet kunne finne flertall.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2000 ble sentrumspartiene og Arbeiderpartiet enige. Budsjettavtalen vi inngikk, gir et viktig grunnlag for Regjeringens arbeid. Sentrumspartiene inviterte til samarbeid med Arbeiderpartiet ved behandlingen av utjamningsmeldingen. Utjamningsmeldingen berører svært viktige fordelingsspørsmål, som f.eks. skattepolitikk, boligpolitikk, sosiale tjenester og arbeidsmarkedspolitikk. Det er i tråd både med sentrumspartienes og Arbeiderpartiets uttrykte målsettinger i fordelingspolitikken at vi søker samarbeid i slike saker.

Også når det gjelder statlig eierskap, er det enighet på viktige punkter mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet.

Ved behandlingen av energimeldingen var sentrumspartiene og Arbeiderpartiet enige på de fleste punkter. Statsminister Bondevik innledet den gang sitt innlegg i Stortinget med å understreke nettopp det brede flertallet. Dette viser at partiene står sammen om viktige hovedlinjer i energi- og miljøpolitikken. Her var det i spørsmålet om gasskraft at uenigheten stod.

Samtidig vil det være områder hvor Regjeringen ikke kan forvente fullt gjennomslag for Arbeiderpartiets politikk. Regjeringens tiltredelseserklæring innebærer da også en invitasjon til bredt samarbeid med partiene på Stortinget. Arbeiderpartiet vil være innstilt på å samarbeide for å oppnå viktige målsettinger både i fordelingspolitikken, i tilpasningen til den globale kunnskapsøkonomien, i europapolitikken og på andre områder.

Kunnskap og forskning vil være avgjørende for fremtidens bedrifter og for arbeidstakerne. Gjennomføringen av etter- og videreutdanningsreformen skal prioriteres høyt. Det fremgår også av tiltredelseserklæringen.

I den økonomiske politikken møter vi store utfordringer. Situasjonen er likevel at Norge har god økonomi. Vårt behov for fornyelse av offentlig sektor kan derfor møtes innenfor positive økonomiske rammer. Dette gir helt andre muligheter enn det en fremtvunget nedskjæring i det offentlige tjenestetilbudet ville innebære. Den fornyelse av offentlig sektor som Regjeringen legger opp til, kan derfor gjennomføres i dialog med brukerne, lokale folkevalgte og i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner.

Store utfordringer innenfor helsesektoren vil kreve omstilling. Det offentlige tjenestetilbudet innenfor helsesektoren må være så godt at folk velger og stoler på de offentlige løsningene. Tilbudet til befolkningen skal være et helsevesen med kapasitet som er der når vi trenger det. Dette stiller krav til riktig organisering og til riktig bruk av pengene.

Arbeiderpartiet vil at kommunesektoren skal ha stabile og forutsigbare rammebetingelser. Det er avgjørende for gode barnehager, det er avgjørende for en god skole, og det er avgjørende for gode omsorgstjenester. Sektorens ressurstilgang må økes, slik Regjeringen sier i sin tiltredelseserklæring. Men svaret på alle utfordringer i kommunesektoren er ikke bare mer penger. Arbeidsfordeling og organisering mellom forvaltningsnivåene må gjennomgås. Oppgavefordelingsutvalget vil legge fram sin innstilling til sommeren. Innstillingen vil bli gitt en grundig behandling i Arbeiderpartiet, men vi kan allerede nå si at her er det behov for reformer.

Samtidig som etterspørselen etter tjenester øker, vokser også kravene til mer tilpassede tilbud. For å skape nye løsninger må vi gå dit velferden blir produsert, til møtestedet for individ og samfunn i nesten alle livets faser. Det er i lokalsamfunnene, der vi bor, der vi lever livene våre. Kommunene skal i tillegg til å være leverandører av tjenester, også være en reell arena for demokrati og for styring. Men det innebærer at vi også må reformere styringssystemet, inkludert hvordan makt fordeles mellom forvaltningsnivåene. Kommunene har fått mange nye oppgaver de siste årene. Vi ønsker større rom for lokal tilrettelegging, og da må vi også gi mer makt til kommunene. Skal kommunene styre mer, må Stortinget våge å drive mindre detaljstyring enn det som har vært tilfellet de senere år. Det er et faktum at detaljstyring fra Stortinget medfører at store ressurser går med til kontroll og etterprøving, og det er ressurser som burde gått til tjenester.

Arbeidet med å skape bedre fordeling og trygg velferd skal ikke hindre oss i å være opptatt av internasjonal solidaritet. Vi bor i et av verdens rikeste land, og det gir oss et ekstra ansvar for å bidra til å bekjempe fattigdom. I regjeringserklæringen går Arbeiderpartiet inn for å målrette bistandsmidler til tiltak mot fattigdom, og vi vil være med og gå i front for et vaksinasjonsprogram for barn. Hvert år dør 3 millioner barn av sykdommer som det fins vaksine mot. Dette kan vi gjøre noe med.

Arbeiderpartiregjeringen vil naturligvis bygge sin politikk på Arbeiderpartiets program. Det kommer også til uttrykk i regjeringserklæringen som drøftes i dag. Samtidig må en mindretallsregjering være innstilt på å søke kompromisser i Stortinget. Regjeringen Stoltenberg har i sin tiltredelseserklæring invitert til et bredt samarbeid med partiene i Stortinget, og jeg legger til grunn at partiene i opposisjon også vil bidra til å skape gode og samlende løsninger i viktige saker for landet.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder, Hill-Marta Solberg, sa bl.a. at vi bor i et av verdens rikeste land. Og det er helt korrekt. Jeg har lyst til å spørre henne litt om hva hun, Regjeringen og hennes parti vil prioritere hvis det er noen som skal få noen forbedringer.

Når det gjelder barnehagemeldingen, har det i media vært spekulert i at den muligens kan bli trukket tilbake fordi Arbeiderpartiet vil gå inn for lovfestet rett til barnehageplass for alle som har et ønske om det. Er det riktig at Arbeiderpartiet går inn for det? Og hvis det er det, hvorfor har da Arbeiderpartiet hele tiden gått imot lovfestet rett til folketrygdbetalte eldreomsorgstjenester for pleietrengende eldre? Og hvorfor går Arbeiderpartiet imot lovfestet juridisk rett til nødvendig medisinsk behandling betalt av folketrygden – altså at den ikke skal være avhengig av den enkelte kommunes eller fylkeskommunes økonomi, men at det skal være en plikt for folketrygden å betale når behovet for tjenestene fremkommer, selvsagt etter et offentlig system med kontroll av at det er reelle behov? Det er det ene.

Og hvorfor går stadig Arbeiderpartiet imot lovfestet rett til folketrygdbetalte medisinske tjenester og eldretjenester når Arbeiderpartiet samtidig, i likhet med den tidligere regjering, går inn for at man alltid automatisk skal gi de nødvendige tilleggsbevilgninger etter behov når det gjelder økninger av kostnadene som følge av økt asylinnvandring? Når det gjelder dette, har også Arbeiderpartiet sagt at uansett hvor mange asylsøkere som kommer, skal man bare tilleggsbevilge det nødvendige. Hvorfor gjør man ikke det også når det gjelder de behov eldre og syke har?

Hill-Marta Solberg (A): Representanten Hagens replikk og spørsmål gir meg anledning til å peke på det som kanskje er det viktigste skillet i synet på hvordan Velferds-Norge skal utvikle seg framover, nemlig spørsmålet om vi skal basere velferdssamfunnet vårt på fellesskapsløsninger der alle får tilbud innenfor et fellesskap, eller om vi skal ha et velferdssamfunn basert på juridiske rettigheter.

Det har aldri vært Arbeiderpartiets politikk, og det har faktisk heller ikke vært slik at flertallet av partiene i Norge har ønsket et velferdssamfunn basert på et rettighetssystem ut fra juridiske rettigheter, der møtestedet for innbyggerne og staten er rettssalen. Representanten Hagen har sine ideer på dette punktet fra USA, hvor man i stor grad har basert sine velferdsordninger på et slikt system. Det ønsker vi ikke. Derimot ønsker Arbeiderpartiet at vi skal sikre våre velferdsordninger gjennom gode offentlige tilbud, og at det også er en plikt for det offentlige å yte slike tilbud.

Når det gjelder barnehagesektoren spesielt, har Arbeiderpartiet ikke gått inn for at vi skal ha en juridisk rett til barnehageplass, men for at vi skal ha en juridisk plikt til utbygging. Det er Arbeiderpartiets holdning i det spørsmålet.

Hagen spør også hvem vi vil hjelpe. Jo, det fremgår av regjeringserklæringen, og det ligger meget tungt nedfelt i Arbeiderpartiets «Program for mer rettferdig fordeling». Jeg oppfordrer for øvrig Hagen til å fortsette med å bruke sin taletid til å lese fra Arbeiderpartiets program – det er godt stoff – slik han har gjort før i dag. Men hvis representanten Carl I. Hagen leser i vårt «Program for mer rettferdig fordeling», vil han se at Arbeiderpartiet er opptatt av å få et velferdssamfunn som inkluderer alle. Vi innser at vi har fått et samfunn der det er noen som faller utenfor. Det er et mindretall som ikke får del i alle godene, og det er dem vi framover må rette innsatsen i Velferds-Norge mot.

Einar Steensnæs (KrF): Nå er ikke regjeringserklæringen noe særlig konkret og forpliktende i sin utforming, så vi må vel vente på at Regjeringen kommer skikkelig i gang med sitt arbeid før vi kan bedømme den politiske kursen som nå stikkes ut. Men i Kristelig Folkeparti er vi godt fornøyd med de signalene som kom i regjeringserklæringen om at den nye regjeringen vil følge opp mange av de initiativ som regjeringen Bondevik hadde på viktige områder: omlegging av momssystemet, effektivisering og modernisering av offentlig forvaltning, delprivatisering av Telenor, arbeidet med en europamelding – alt dette var kommet langt i utformingen i den forrige regjeringen.

Jeg synes likevel at Regjeringen er ganske freidig når den varsler innsats for et rent miljø, når vi vet at regjeringen Bondevik gikk av og regjeringen Stoltenberg kom til makten på en viktig miljøsak som handlet om forurensningsloven som et miljøpolitisk virkemiddel, altså det motsatte av det å arbeide for et rent miljø.

Jeg har et konkret spørsmål til Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder. Jeg merket meg at Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland så sent som for bare to-tre uker siden gikk hardt ut mot regjeringen Bondevik og lovte betydelig mer penger til kommunene, og det allerede i revidert nasjonalbudsjett. Jeg går uten videre ut fra at dette nå vil bli fulgt opp av regjeringen Stoltenberg, og at kommunene kan stole på de løfter som kom fra Arbeiderpartiets leder. Jeg vil be om at Arbeiderpartiets parlamentariske leder nå kan bekrefte dette.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg må få si at jeg synes det var meget hyggelig at så mange av opposisjonspartiene på Stortinget i går uttrykte tilfredshet med det som ligger i regjeringserklæringen fra regjeringen Stoltenberg. Det kom også for så vidt fram fra sentrumspartiene. Det at sentrumspartiene ser mye politikk i denne erklæringen som de er enig i, synes fra mitt ståsted å være positivt. Det gir også grunnlag for samarbeid i Stortinget på mange viktige områder.

Jeg synes for så vidt det er forståelig at representanten Steensnæs har behov for å trekke fram miljøspørsmålet. På den annen side er jeg veldig uenig i hans forundring, for faktum er at da Arbeiderpartiet sammen med sentrumspartiene behandlet energimeldingen, var sentrum og Arbeiderpartiet enige om så godt som alle viktige miljøspørsmål: synet på program for ny teknologi, synet på alternative energikilder, satsing på enøk – det er en meget lang liste med tiltak i den meldingen som Arbeiderpartiet og sentrum er enige om i energi- og miljøpolitikken. Vi er uenige om ett punkt, nemlig om utbygging av gasskraft, ikke om vi skal ha gasskraft i Norge, men om vi skal bygge nå med nåværende teknologi, eller om vi skal vente. Det er det punktet som striden har stått om.

Vi er også uenige med sentrum i forståelsen av det forslaget som ble framsatt i Stortinget, og som egentlig hadde til hensikt – slik vi ser det – å skape uklarhet om hva Stortinget egentlig hadde vedtatt. Det er uenighet om hva som bidrar til å styrke eller svekke forurensningsloven, og da å stemme for det forslaget som ble fremsatt av sentrum, ville innebære å skape stor uklarhet om hva som egentlig lå i Stortingets vedtak.

Når det gjelder spørsmålet om kommunesektoren, viser jeg til regjeringserklæringen. Her står det helt klart at sektoren må tilføres mer ressurser, og jeg legger til grunn at Regjeringen følger det opp.

Jan Petersen (H): Først en liten bemerkning om pasientrettigheter. Stortinget har jo nettopp behandlet det spørsmålet, og selv om Høyre ønsket at pasientene skulle få sterkere rettigheter enn det som ble vedtatt, oppfatter vi likevel lovvedtaket slik at pasientene skulle få rettigheter. Når jeg nå hørte det svaret som Hill-Marta Solberg gav, må jeg si at jeg begynner å bli i tvil om hun fortsatt står bak det vedtaket som Stortinget fattet på det tidspunktet.

Så til erklæringen. Det var flere interessante, gode innspill i den erklæringen som ble gitt, ikke minst når det gjelder modernisering av offentlig sektor. Høyre ser med stor forventning frem til de forslag som måtte komme, for når så klare analyser gis og så klare forventninger skapes, nytter det ikke å komme tilbake med noe puslete, da må det være skikkelige reformer. Og er det skikkelige reformer som går i riktig retning, vil Høyre selvsagt være med.

Men det er på ett område hvor Regjeringen åpenbart ikke ser noe reformbehov, og hvor Høyre mener det er behov for betydelige reformer, og det gjelder utdannelse, det gjelder den norske skolen, hvor det er mye som må gjøres når det gjelder kvalitet, når det gjelder å få rekruttert unge mennesker inn i læreryrket, når det gjelder å få gjort noe skikkelig for dem som faller gjennom, når det gjelder å få gjort noe skikkelig for at man skal ta elevenes individuelle forutsetninger på alvor, og når det gjelder å skaffe en bedre yrkesutdanning. Det sies praktisk talt ikke noe om dette i erklæringen.

Da blir mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg: Hvilke reformer vil hun nå ønske for den norske skolen?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg vil først si at det var gledelig å konstatere at også partiet Høyre i går fant mange punkter å uttrykke tilfredshet med i den erklæringen som ble lagt fram fra regjeringen Stoltenberg. Det borger også for at Høyre vil arbeide for å være med og vinne flertall sammen med Arbeiderpartiet på en del områder der det er naturlig.

Så til pasientrettigheter. Ja, Arbeiderpartiet har stemt for alle de lovene som er vedtatt når det gjelder pasientrettigheter, men det er helt klart at vi aldri har ønsket å gå så langt i spørsmålet om å gjøre velferdsordningene til ensidig juridisk definerte rettigheter som det Fremskrittspartiet har ønsket. Her mener jeg at det går et klart skille mellom det som flertallet i Stortinget har stått for, og det som ofte har vært Fremskrittspartiets linje i de spørsmålene, og det var det jeg markerte i forhold til representanten Hagen.

Det er ingen tvil om at det er bred politisk enighet når det gjelder den analysen som regjeringen Stoltenberg har gitt av behovet for reformer i offentlig sektor. Det borger for at det skal være mulig å få gjort viktige ting. Nå har jeg nok merket meg at ikke minst høyrepartiene har en tendens til å likestille enhver form for fornyelse og reformer med privatisering. Det er ikke gitt at enhver fornyelse må skje gjennom privatisering, men slike tiltak må heller ikke utelates. Er man først enig om at det er et stort behov for å reformere offentlig sektor, må det være et godt nok grunnlag for også å få gjennomført viktige ting. Dette kommer Regjeringen tilbake til Stortinget med, slik det også er pekt på i erklæringen.

Utdanning og kompetanse er klart markert i regjeringserklæringen. Regjeringen Stoltenberg ser behovet for at samfunnet skal bygge på utdanning og kompetanse for å kunne sikre oss framtidig verdiskaping og velferd. Sammenhengen mellom verdiskaping, kunnskap og kompetanse er klart understreket fra regjeringen Stoltenbergs side.

Johan J. Jakobsen (Sp): Regjeringserklæringen er generell i sin form. Det synes det å være bred enighet om. Og da får vi vel også bruke en del av denne debatten til å klargjøre hvordan enkelte punkter i denne erklæringen skal tolkes. Jeg har i den forbindelse to spørsmål.

Når det i forbindelse med utviklingen av bioteknologi sies i erklæringen at Norge ikke skal stille seg utenfor den nye teknologiske revolusjonen på bioteknologiområdet, kunne det være interessant å spørre Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder om det betyr at Arbeiderpartiet nå er innstilt på å akseptere EUs patentdirektiv, også kalt patent på liv. Hvis svaret er nei, er spørsmålet: Hva skal vi da legge i den nevnte formuleringen?

Den andre saken går på forholdet til EU, hvor det er behov for klargjøring, også fordi både statsministeren og utenriksministeren har uttalt seg så sprikende. Når det i erklæringen står at Regjeringen tar utgangspunkt i folkeavstemningen om medlemskap i 1994, er mitt spørsmål: Omfatter denne formuleringen også Jaglands uttalelse fra januar i år om at Arbeiderpartiets nye program bør gi handlingsrom slik at det kan bli mulig for Arbeiderpartiet å gå inn for medlemskap i neste periode? Uansett – er Hill-Marta Solberg enig med meg i at det vil være Arbeiderpartiets eventuelle justering av sitt program som vil kunne gi det endelige svar på hva som ligger i regjeringserklæringen på dette punktet?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg har en viss forståelse for utålmodigheten hos representanten Jakobsen med hensyn til å ha et detaljert og fullstendig regjeringsprogram på bordet en knapp uke etter at Regjeringen tiltrådte. På den annen side er det vel naturlig, når man tenker seg om, å gi også regjeringen Stoltenberg anledning til å komme tilbake med de enkelte sakene til Stortinget. Slik vil det være for enhver regjering, også for den nye arbeiderpartiregjeringen.

Men det er helt klart at det som er nedfelt i regjeringserklæringen, er viktige signaler – det er viktige signaler om hva arbeiderpartiregjeringen vil prioritere, og hva den vil arbeide med framover. Og når bioteknologien er nevnt i regjeringserklæringen, er også det et signal, det er et signal om at Arbeiderpartiet og Regjeringen vil gå inn i vurderingen rundt patentdirektivet med en åpen holdning. Det som vi opplevde fra den forrige regjering, var egentlig det motsatte: Man hadde låst sitt standpunkt før man i det hele tatt gikk inn i diskusjonen om virkningen av det direktivet. Det er ikke trukket noen konklusjoner i forhold til dette patentdirektivet, men Regjeringen signaliserer at man ser at den saken har flere sider, og at man ønsker å gå inn i drøftinger og vurderinger av det med en åpen holdning, og det mener jeg bestemt også er en riktig måte å tilnærme seg et slikt spørsmål på. Alternativet er å gjøre som sentrum, å erklære uenighet i utgangspunktet.

Når det gjelder tilknytningen til Europa og viktigheten for Norge av de endringene som skjer i Europa nå, er regjeringserklæringen ganske tydelig etter min oppfatning, for den sier helt klart at Arbeiderpartiet i sin Europa-politikk tar utgangspunkt i folkeavstemningen. Den ligger til grunn, og det skal den gjøre for Europa-politikken vår fremover. Men også på dette punktet må det være riktig og nødvendig for Norge å ha en åpen holdning, og det vil Arbeiderpartiet ha, ikke låse våre standpunkter i lang tid framover for hva som skal være mulig for Norge å foreta seg i forhold til endringene som skjer i Europa.

Rolf Reikvam (SV): Hill-Marta Solberg brukte ganske mye tid på å understreke at de politiske løsningene ligger hos Arbeiderpartiet og mellompartiene.

Hvis vi ser på utdannings- og forskningssektoren, som er et viktig område som også var nevnt i erklæringen, har de politiske svarene på mange måter ligget i krysningspunktet mellom SV og Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet og SV har stort sett hatt en felles oppfatning av de viktige utdanningspolitiske sakene i siste perioden. Vi er enige om at det er en ressurskrise i norsk skole. Vi ser at det har vært et forfall på mange områder, og vi har også stort sett vært enige om den medisinen som må skrives ut for å gjøre noe med dette forholdet. Arbeiderpartiet har nå sluttet seg til SVs forslag om at vi må inn med minstestandarder i utdanningssektoren for å sikre et mest mulig likt utdanningstilbud. Vi er enige om at det må gjøres noe med innholdet, at læreplanene må bli realisert på en bedre måte enn i dag, og at det må gjennomføres en innholdsreform i vår skole. På forskningssiden har vi vært enige om at forskningsinnsatsen må økes dramatisk. Mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg blir: Vil ikke de politiske løsningene innenfor utdanning og forskning ligge i skjæringspunktet mellom SV og kanskje deler av sentrum, og vil det ikke være viktig for Arbeiderpartiet å understreke at hvis vi skal få gjennomført disse viktige utdannings- og forskningspolitiske områdene, så må de søke inn mot SV og kanskje deler av sentrum?

Og så har jeg et tilleggsspørsmål: I forbindelse med rekrutteringsmeldingen snakket Arbeiderpartiet om 1,5 milliarder kr inn i skolen allerede ved revidert nasjonalbudsjett. Kan vi regne med at Arbeiderpartiet vil legge inn en god del penger for å gjøre noe med rekrutteringssituasjonen allerede i revidert nasjonalbudsjett?

Hill-Marta Solberg (A): Det er helt riktig som representanten Reikvam påpeker, at Arbeiderpartiet og SV har hatt et veldig bra samarbeid om viktige sider av norsk skolepolitikk. Det har vi også hatt i Stortinget i den senere tid, ikke minst gjennom håndteringen av rekrutteringsmeldingen. Det er ingen grunn til noe annet enn at Arbeiderpartiet og SV bør fortsette det gode samarbeidet vi har om viktige sider av skolepolitikken. Vi har vært enige om at vi skulle satse på å bedre innholdet i skolen, vi har også vært enige om spørsmål omkring lærertetthet og en rekke sentrale spørsmål som handler om kvaliteten i skolen. Her har Arbeiderpartiet og SV hatt samme syn. Og ikke minst har vi hatt felles syn på holdningen til enhetsskolen – til viktigheten av en offentlig skole for alle. Så jeg understreker gjerne at dette er et politikkområde der vi har funnet sammen før, og jeg legger til grunn at vi også skal klare det framover.

Men, som selvfølgelig også representanten Reikvam er fullstendig klar over, skal Arbeiderpartiets og SVs holdninger i skolepolitikken vinne flertall i Stortinget, må vi også overbevise noen flere. Så sammen med SV får vi her i Stortinget påta oss arbeidet med å overbevise ikke minst noen av dem som ligger oss nær i slike saker, nemlig sentrum, slik at de vil være med på å gjøre det som er nødvendig for skolen – at det der skal kunne skapes et flertall.

Når representanten Reikvam stiller spørsmål om hvor mange kroner som skal komme i revidert nasjonalbudsjett, er han selvfølgelig fullstendig klar over at det kan han ikke få noe svar på i dag. Det sier seg selv. Men arbeidet er i gang i Regjeringen, og vi kommer selvfølgelig tilbake til Stortinget på alle områder – også det som handler om utdanning.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Stoltenberg-regjeringens tiltredelseserklæring inneholder mange målsettinger de fleste kan være enige om. Det vil være Regjeringens konkrete oppfølging og forslag som viser hva den står for, og hva den vil få igjennom her i Stortinget.

Arbeiderpartiregjeringen har kommet til makten fordi Arbeiderpartiet og Høyre sviktet i miljøpolitikken. Ja, de to partiene er om nødvendig villige til å svekke forurensningsloven for å åpne for sterkt forurensende gasskraftverk. Dette ville ikke sentrumsregjeringen være med på. Den parlamentariske situasjonen som nå er skapt, har derfor Arbeiderpartiet og Høyre hovedansvaret for.

Sentrum har gjennom to og et halvt år i regjering vist styringsevne og for alvor markert seg som et eget tyngdepunkt og regjeringsalternativ. Derfor vil vi i opposisjon fortsette samarbeidet, samtidig som vi selvsagt også vil gi rom for å markere partienes egenart. Vi vil koordinere vårt arbeid gjennom regelmessig kontakt, selv om vi ikke tar sikte på å stemme likt i enhver sak. I forhold til andre partier vil sentrumspartiene opptre som én gruppering.

Norsk politikk framover vil bl.a. bli preget av miljøkamp. Sentrumspartiene vil fortsette å arbeide mot at det blir bygd sterkt forurensende gasskraftverk. Det er viktig å stimulere utvikling av ny teknologi som er bortimot forurensningsfri. Det må også skapes økonomiske rammevilkår som kan bidra til god økonomi for gasskraftverk basert på slik moderne teknologi. Kyoto-protokollen må følges opp. Det blir krevende for Norge. Kvoter skal være et supplement til nasjonale tiltak. Hvilke tiltak på nasjonalt plan ser Regjeringen for seg? Det må desto flere nasjonale tiltak til når en vil ha en sterk økning i forurensningen fra gasskraftverk.

Sentrumsregjeringen la om familiepolitikken, med større vekt på valgfrihet for småbarnsfamiliene. Viktige elementer her var innføring av kontantstøtte, fortsatt utbygging av barnehager og selvstendige fedrerettigheter i forbindelse med fødsel. Vi vil slå et vern om det vi har oppnådd, samtidig som vi vil videre. Det er positivt at arbeiderpartiregjeringen nå erkjenner at kontantstøtteordningen ikke kan avvikles, men at den tvert imot vil administrere den. Sentrumsregjeringens barnehagemelding varsler tiltak for å nå full barnehagedekning, og er et godt grunnlag for den videre politikken på dette området.

Regjeringen varsler tiltak for å modernisere og fornye velferdsstaten. Dette er også i tråd med sentrumsregjeringens arbeid. Vi satte i gang prosjektet «Et enklere Norge». Prosjektet er bygd opp på tre hovedpillarer: modernisering av statsforvaltningen, reduksjon og forenkling av skjemaveldet, spesielt overfor næringslivet, og mindre sentralstyring og større lokal handlefrihet for kommunene. Det er allerede igangsatt over hundre enkeltprosjekter som en del av dette programmet, og disse er presentert i en prosjektkatalog som ble offentliggjort under sentrumsregjeringen. Den nye regjeringen bør følge opp dette arbeidet. Det forventer jeg også at den gjør. Slik har arbeiderpartiregjeringen, hvis den selv vil, allerede av den forrige regjering fått et godt grunnlag for arbeidet for modernisering og fornyelse av offentlig sektor.

Vi bruker i dag mer ressurser enn noen gang på helsetjenesten og på eldreomsorgen. Men fortsatt er mye ugjort. Sentrumsregjeringen la fram, og fikk vedtatt, opptrappingsplaner for psykiatri, kreftomsorg og utstyrsanskaffelse i sykehusene. Disse må nå følges opp av den nye regjering. Den innsatsstyrte finansiering bidrar til at stadig flere pasienter får behandling, men det påfører også sykehusene og fylkene økte utgifter. Her forventer vi økt ressursinnsats fra Regjeringen. Det foreligger nå en omforent innstilling fra Kommunenes Sentralforbund, fylkeskommunene, fylkessykehusene og departementet om sykehusøkonomien og bevilgningsbehovet. Denne er datert 16. mars, og det haster med oppfølging fra Regjeringen.

Det er knyttet forventninger til at den nye helseministeren vil ta grep for omorganisering som kan gi større effektivitet i helsesektoren. I så måte ser jeg også at det er vist til hans arbeid for omorganiseringen av SND.

Vi ser med forventning fram til hans endringsforslag. Men jeg minner om at det er fundamental forskjell på omorganisering av et næringslivsapparat på den ene side og et helsevesen som dreier seg om behandling av mennesker, på den annen side.

Internasjonal solidaritet og nestekjærlighet er grunnleggende for Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene. Det er positivt at Arbeiderpartiet her varsler en tilsvarende holdning. Men det krever aktiv oppfølging. Regjeringen har her et godt grunnlag i de planer sentrumsregjeringen la fram for opptrapping av bistanden, gjeldslette for utviklingsland, og i handlingsplanen for menneskerettigheter.

Regjeringen varsler forslag om støtte til det globale initiativet for vaksine av barn. Det er utmerket. Sentrumsregjeringen varslet støtte til dette i et brev til lederen for Verdens Helseorganisasjon for ca. sju uker siden.

Den nye regjering er så heldig at den overtar ansvaret for en økonomi som er sterk og sunn. Det bidro sentrumsregjeringen til gjennom en stram budsjettpolitikk og et inntektspolitisk samarbeid.

Sysselsettingen er nå høy, arbeidsledigheten lav og prisstigningen moderat. Men samtidig kan det som er oppnådd, raskt forspilles. Det er derfor påkrevd med en fortsatt ansvarlig finanspolitikk og et inntektspolitisk samarbeid som kan gi moderate oppgjør.

Arbeiderpartiregjeringen bygger på sosialdemokratisk ideologi. Denne har egentlig et kollektivistisk utgangspunkt. Kristelig Folkeparti bygger på kristendemokratisk ideologi. Denne tar mer utgangspunkt i det enkelte mennesket, og vil bygge samfunnet opp omkring autonome enheter i familie og det sivile samfunn. Dette betyr at vi også legger stor vekt på de ressurser som kan utløses i nærmiljøet og frivillige organisasjoner. Staten skal gjennom styring sikre utjamning og likeverd. Kristendemokratiet er mer verdiorientert enn systemorientert, medvekt på menneskeverd, nestekjærlighet, forvalteransvar og de allmenngyldige normer i de ti bud.

Norge er rikt på naturressurser. Vi har også en befolkning med høy utdanning. Vi satser på moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Det gir oss rike muligheter. Norge er i sannhet et mulighetenes land.

Men hva vil vi bruke disse mulighetene til? Muligheter er muligheter til det gode, men også til det onde. Hva resultatet blir, er i stor grad avhengig av en etisk standard som gjør at mulighetene utnyttes til det positive. Derfor er det så viktig med en bevisstgjøring omkring normer og verdier. Hvis ikke, kan vi ende opp i et samfunn preget av en «sjelløs materialisme». Hva vi ønsker, er i stedet et samfunn preget av rettferdig fordeling, medmenneskelighet, omsorg og varme. Kristelig Folkeparti mener den beste kilden til å utvikle et slikt samfunn finnes i den kristne kulturarven.

Arbeiderpartiregjeringens erklæring sa intet om hvilket verdigrunnlag den vil bygge på, og inneholdt ikke et eneste ord om hvilken politikk den vil føre i forhold til Den norske kirke og andre kirkesamfunn.

Sammen med de andre sentrumspartiene, Senterpartiet og Venstre, vil Kristelig Folkeparti markere et alternativ til Arbeiderpartiets sosialdemokrati og regjering. Sentrum er i dag det reelle regjeringsalternativ til Stoltenberg-regjeringen. Vi har vist og vil fortsatt vise vilje til ansvar.

Sentrumspartiene vil videreføre sitt samarbeid på basis av Voksenåserklæringen med vekt på følgende hovedlinjer summert opp i disse 12 punkt:

1. Sentrumspartiene vil føre en politikk som er fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv.
2. Sentrumspartiene vil føre videre arbeidet for en energi- og miljøpolitikk der hensynet til fremtidige generasjoner settes i høysetet. Forurensende gasskraftverk motarbeides, og forurensningsloven skal ikke svekkes.
3. Sentrumspartiene legger til grunn folkeavstemningens nei til EU-medlemskap, og går inn for en selvstendig vurdering av EU-direktivene, bl.a. ut fra hensynet til helse, sikkerhet, miljø og menneskeverd.
4. Sentrumspartiene vil at Norge skal være et foregangsland i arbeidet for menneskerettigheter, fred og forsoning. Vi vil forsterke innsatsen for sosial og økonomisk utjamning nasjonalt og globalt og føre en human flyktning- og asylpolitikk. Handlingsplanen for menneskerettigheter, bistands- og gjeldsplanene for utviklingsland og utjamningsmeldingen følges opp.
5. Sentrumspartiene vil ta hele landet i bruk og videreføre arbeidet med en aktiv distriktspolitikk. Standarden på riksvei- og fylkesveinettet må bedres. Det føres en bypolitikk med vekt på miljø, sosial trygghet og gode kollektivtilbud.
6. Sentrumspartiene vil føre en økonomisk politikk som sikrer nasjonal råderett over naturressursene. Nasjonalt eierskap skal stimuleres, og næringslivet skal ha forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår.
7. Sentrumspartiene går inn for en offentlig sektor som er mest mulig effektiv og ubyråkratisk. Vi vil arbeide for mer åpenhet i forvaltningen og videreføre arbeidet med prosjektet «Et enklere Norge» og et styrket personvern.
8. Sentrumspartiene vil styrke kommuneøkonomien i det kommende budsjett. Vi går inn for omstillingstiltak som kan gi offentlige tjenester av høy kvalitet uten at kommunene gir fra seg ansvaret for tjenestetilbudet. Samarbeid med frivillige organisasjoner må videreutvikles.
9. Sentrumspartiene vil satse på utdanning og forskning. Dette er en langsiktig investering i mennesker og livskvalitet som gjør oss i stand til å møte morgendagens kompetansekrav. Kulturpolitikken skal gi alle muligheter til opplevelser og egenaktivitet.
10. Sentrumspartiene vil arbeide for en familiepolitikk med vekt på valgfrihet og god omsorg for barna. Barnehagemeldingen og ordningen med kontantstøtte følges opp. Sentrumspartiene vil fremme en aktiv likestillingspolitikk.
11. Sentrumspartiene vil bygge videre ut helse- og omsorgstjenestene. Opptrappingsplanene for eldreomsorgen, psykiatrien, kreftomsorgen og utstyrsanskaffelse i sykehus følges opp.
12. Sentrumspartiene vil forebygge og bekjempe alle former for kriminalitet. Respekt for lov og rett er grunnleggende for demokratiet, for trygge lokalsamfunn og for et internasjonalt rettssamfunn.

Langs disse hovedlinjer vil sentrumspartiene fortsette sitt samarbeid og markere sin politikk her i Stortinget, og være åpen for et konstruktivt samarbeid med så vel Regjeringen som andre partier i Stortinget der vi i sak er enige. Vi vil følge den hovedlinje at vi stemmer for det vi er for, og mot det vi er mot.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Det ser ut som vi fortsatt skal bli værende en stund i forrige ukes og i uken før ders debatt. Det må vi vel kanskje regne med. Og den debatten regner jeg for så vidt med at både Bondevik og andre vil forsøke å føre videre. I dag hadde det kanskje vært riktig at vi forsøkte å kikke framover. Det gjorde for så vidt også representanten Bondevik da han presenterte opplegget for sitt sentrumsalternativ. Jeg vet ikke om det går an å kalle det et slags utkast til Bondeviks neste regjeringserklæring, det som ble listet opp. Og i fall det skal være styringsmalen for sentrumspartiene her i Stortinget, er det veldig mye som ligger der som det er et godt grunnlag for å samarbeide om, slik som det hørtes ut.

Bondevik understreket også i sitt innlegg at vi står i en situasjon der Norge har en meget sterk og god økonomi, men at det også vil avhenge av fortsatt ansvarlig finanspolitikk framover. Det tror jeg representanten Bondevik kan regne med også vil være linjen fra den nye arbeiderpartiregjeringen.

For inneværende år har vi en budsjettavtale med sentrumspartiene, som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet i sin helhet har stemt for. Jeg har for så vidt allerede konstatert at sentrumspartiene har bekreftet at den avtalen står de naturligvis ved. Men det kunne være interessant å høre hvordan representanten Bondevik ser på situasjonen i vår når budsjettet skal revideres. Er det ikke da naturlig å tenke seg at de partiene som har ansvaret i sin helhet for det budsjettet som vi styrer etter, i utgangspunktet også har et hovedansvar for revisjonen, som egentlig skal være en revisjon for å sikre gjennomføring av det budsjettet man har en avtale om? Jeg vil gjerne høre representanten Bondeviks vurdering av det.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder mente at jeg oppholdt meg i forrige ukes debatt. Hva var forrige ukes eller uken før ders debatt? Jo, en regjering som gikk av fordi vi ikke ville svikte i miljøpolitikken, fordi vi ikke ville være med på å svekke forurensningsloven, som har vært et viktig miljøpolitisk virkemiddel helt siden den ble innført under Gro Harlem Brundtlands regjeringstid i 1981. Det er ikke fortidens debatt, det er i stor grad framtidens debatt. For det dreier seg om livsmiljøet for kommende generasjoner, og den kampen er jo ikke over. Det er heldigvis ennå ikke bygd et eneste forurensende gasskraftverk i Norge. Det vil slaget stå om også i framtiden. Så dette er ikke forrige ukes debatt, dette er i høyeste grad framtidens debatt. Er det noe som er framtidens debatt, så er det kampen for et rent miljø – og den kampen vil sentrumspartiene føre.

Når det så gjelder budsjettet, kan jeg forsikre Arbeiderpartiets gruppeleder om at de avtaler sentrumspartiene har inngått, står vi ved enten de er inngått med Arbeiderpartiet eller, som på en del andre områder, med andre partier her i Stortinget. Og det som står i budsjettavtalen mellom sentrum og Arbeiderpartiet fra i fjor høst, står vi selvsagt ved også gjennom behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Men det ligger jo i sakens natur at et revidert nasjonalbudsjett betyr å endre en del på budsjettet. Og vi kan selvsagt ikke nå forhåndsgarantere at vi støtter ethvert endringsforslag til det vedtatte budsjett som arbeiderpartiregjeringen måtte legge fram. Det vil være helt avhengig av endringsforslagenes innhold. Vi skal være konstruktive og stemme for det vi synes det er riktig å stemme for fordi vi er enig i det, men vi kan ikke gi en blankofullmakt til en ny regjering til å fremme et hvilket som helst endringsforslag som vi ikke har sett, og love en støtte på forhånd. Det kan vi selvsagt ikke.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har to spørsmål til representanten Bondevik, ett som har med fortiden å gjøre, og ett som har med fremtiden å gjøre.

Det er blitt hevdet overfor meg at daværende statsminister Bondevik ikke hadde fnugg av tro eller håp om at flertallet ville kunne støtte forslaget fra Steensnæs den 9. mars. Jeg oppfattet imidlertid forslaget fra Steensnæs om ikke å svekke forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel som en slags utstrakt hånd til de av oss som var for gasskraftverk, men som var imot regjeringsskifte. Jeg vil gjerne høre Bondeviks synspunkter på dette, om han i hovedsak deler en del av de synspunkter jeg gav uttrykk for tidligere når det gjelder hvorledes de partier som ikke ønsket regjeringsskifte, kunne ha reddet Regjeringen, selv om man ikke gav avkall på sitt standpunkt når det gjaldt gasskraftverk.

Når det så gjelder fremtiden, respekterer jeg fullt ut at sentrumspartiene vil fortsette sitt samarbeid. Men jeg vil gjerne spørre Kristelig Folkepartis parlamentariske leder om han er enig i at det helt avgjørende for hva som skjer etter valget i år 2001, vil være velgernes dom. Og dersom velgernes dom er slik for planene til de tre partier Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet at arbeidet og muligheten for en trepartiregjering ikke er til stede, synes Kristelig Folkepartis parlamentariske leder at det da er naturlig, dersom det er ikke-sosialistiske partier som utgjør et flertall etter valget, at disse kommer sammen for å drøfte muligheten for å finne en politisk plattform for en flertallsregjering?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Først litt om fortiden, som Carl I. Hagen spurte om. Den er selvsagt ikke uinteressant, for det har tross alt med hvorfor vi fikk en ny regjering å gjøre. Jeg kan i hovedsak si meg enig i den framstilling Carl I. Hagen har gitt på dette punkt. Det forslaget som Einar Steensnæs fremmet på vegne av de tre sentrumspartiene, hadde vi selvsagt et håp om kunne bli vedtatt, fordi vi håpte at det var et flertall i Stortinget som ikke ville svekke forurensningsloven. Arbeiderpartiets daværende parlamentariske leder sa til og med at han kunne tenke seg å styrke den, men likevel kunne ikke han stemme for et forslag om ikke å svekke den. Det viste oss tydelig at det ikke var forurensningsloven eller miljøet som var saken for Arbeiderpartiet, men at det var interessen av å komme tilbake i regjering. Det er «fair enough», selv om jeg kanskje synes en kunne sagt det rett ut. Dette var ment som en utstrakt hånd, og vi hadde i hvert fall håp om at de ikke-sosialistiske partier ville ta imot den hånda og ikke være med Arbeiderpartiet i deres kjør mot regjeringsmakt. Det valgte Fremskrittspartiet å gjøre, men ikke Høyre, og det må vi bare konstatere.

Når det så gjelder regjeringsalternativer framover, er det selvsagt slik at velgernes dom ved valget i 2001 vil kunne være avgjørende for hvilken regjering vi får deretter. Vi ser det slik i sentrumspartiene at vi i dag framtrer som det reelle alternativet til arbeiderpartiregjeringen. Sentrum er faktisk også den største opposisjonsgrupperingen – vi er større enn Fremskrittspartiet, vi er større enn Høyre – og også på den måten det naturlige alternativ.

For meg er det ikke slik at en uten videre skal søke en flertallsregjering for flertallsregjeringens egen skyld, selv om det skulle være ikke-sosialistiske partier som til sammen etter valget i 2001 får et flertall. Flertallsregjeringen har den fordel at når den kommer ned i Stortinget med sine forslag, er den ganske trygg på å få dem vedtatt. Men den har den ulempen – og særlig med den konstellasjon Carl I. Hagen har nevnt – at spredningen innad i Regjeringen blir så stor at arbeidet kan lide og bli ineffektivt av det. Derfor kan mindretallsregjeringer i mange situasjoner være å foretrekke (presidenten klubber), og sentrumsregjeringen er så absolutt det, hr. president – bare slå det fast med klubba.

Inge Lønning (H): Denne debatten viser at det har skjedd noe gledelig med klimaet i norsk politikk, for nå er forholdet mellom sentrumspartiene og Fremskrittspartiet blitt så hjertelig fra begge sider at det ikke later til å være tilbake noen samarbeidsproblemer på den siden av det politiske landskap. Jeg antar at representanten Bondevik er enig med meg i at hvis man kan ha et så hjertelig samarbeidsforhold til Fremskrittspartiet, hvor det jo undertiden tidligere har vært noen ideologiske forskjeller, må det være desto lettere å samarbeide med dem som ligger nærmere i det politiske landskap. Det synes jeg lover svært godt for fremtiden.

Nå har jeg imidlertid registrert at en annen av partilederne for sentrumspartiene, nemlig hr. Enoksen, kommenterte regjeringsskiftet umiddelbart etter at det hadde funnet sted, med å si at hans store frykt var at en arbeiderpartiregjering ville innebære en høyredreining i norsk politikk. Det var sagt til og med før regjeringserklæringen var fremlagt. Og det må vel bety at Senterpartiets leder vurderer det slik at sentrums regjeringsprosjekt bestod i å legge seg til venstre for Arbeiderpartiet. Mitt spørsmål er: Deler representanten Bondevik den oppfatning? I så tilfelle er jo det en ytterligere understrekning av at dette regjeringsskiftet er ett av de fredeligste regjeringsskifter vi har hatt i Norge, fordi den nye regjering kan tiltre på grunnlag av en 100 pst. enighet med den avgåtte regjering om budsjettet.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Representanten Lønning var opptatt av klimaet mellom forskjellige partier. De som hørte ham og Carl I. Hagen i «Sentrum» på TV2 i går, har registrert at klimaet på høyresiden i norsk politikk er slik at hadde noen en gang drømt om at de skulle utgjøre et felles alternativ, er de i hvert fall lengre fra det enn noen gang før, og det har vel representanten Lønning selv bidratt sterkt til.

Når det gjelder forholdet mellom Fremskrittspartiet og sentrum, må det være mulig for representanten Lønning og andre å skille mellom sak og hvordan partier opptrer i forhold til hverandre og i forbindelse med et regjeringsskifte. Fremskrittspartiet har opptrådt eksemplarisk ryddig i mange tilfeller, også i forbindelse med det regjeringsskiftet vi nå har vært igjennom, og de sa klart fra – i motsetning til hva Høyre gjorde – at de foretrakk en sentrumsregjering framfor en arbeiderpartiregjering. Men den politiske avstanden i sak mellom Fremskrittspartiet og sentrum er fortsatt svært stor og i hovedsak som før. Ja, som jeg klargjorde i den replikken som var før den Inge Lønning tok, er det den som gjør at jeg ikke ser det som realistisk at sentrum og Fremskrittspartiet skal sitte i samme regjering. Den politiske avstanden blir for stor, og regjeringsarbeidet blir derfor ineffektivt. Så i politikk er det ingen tilnærming, men vi setter pris på at Fremskrittspartiet prioriterer en ikke-sosialistisk regjering framfor Arbeiderpartiet, og i så måte har opptrådt ryddig.

Når det så gjelder hvem som ligger til høyre og til venstre for hverandre, har Senterpartiets leder uttrykt en frykt for at arbeiderpartiregjeringen på noen områder kan innebære en høyredreining. Det har ikke vært et generelt utsagn, og det er jo slik at den gamle blokktenkningen og høyre-/venstreskalaen på mange måter i dag ikke er den mest sakssvarende. Men jeg registrerer at Inge Lønning fortsatt henger igjen i den, og at han tror at man ensidig kan plassere partiene langs en skala fra høyre til venstre, mens all samfunnsforskning og politisk praksis her i salen viser at vi har flere konfliktlinjer enn denne ene.

Karin Andersen (SV): SV er opptatt av klima, og det oppfatter jeg at både sentrumsregjeringen og Kristelig Folkeparti også var. Det var så viktig at regjeringen Bondevik valgte å sette stillingen sin inn når Arbeiderpartiet i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet ville tvinge gjennom gammeldags og forurensende gasskraft og hindre løsninger på miljøproblemene, som jo er veldig vanskelige å løse, fordi de i sin natur er lite populistiske. Det er altså ikke så lett å få det til, for det krever noen offer.

Det andre prosjektet som Bondevik har markert seg sterkt på, er sentrumsprosjektet, og der blir det et større problem for SV å følge med. Sentrumsprosjektet er i sin natur et mindretallsprosjekt. De gjør det på en måte nesten til en dyd av nødvendighet å være i mindretall. Vekslende flertall som styringsmetode er i realiteten en politikk for å la diverse miljøuvennlige flertall få lov til å styre vekslende regjeringer, og det er alvorlig. Det er ikke styringsevne, som Bondevik var opptatt av. Er Bondevik enig med SV i behovet for å bygge forpliktende, grønne flertallsallianser, slik at det blir mulig å styre miljøpolitikken, for den krever faktisk styring? Kunne det ikke være slik at Bondevik var med på å søke et flertall, ikke for flertallets skyld, men for miljøets skyld? For det er nemlig nødvendig skal vi få gjort noe med de store og tunge miljøproblemene.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Først om klimapolitikken, som Karin Andersen tok opp. Der er sentrumspartiene og SV i stor grad enige, og vi har en samlet miljøbevegelse bak oss. Det sier jo også litt om den politikk som Arbeiderpartiet sammen med Høyre slo inn på når det gjaldt gasskraftverksaken, men enda mer, og det som for oss var uakseptabelt, en åpning for at en kan svekke forurensningsloven for å få til disse forurensende gasskraftverkene. Vi får respektere den uenigheten, men når en samlet miljøbevegelse går imot Arbeiderpartiet og Høyres politikk, burde det være en tankevekker for de miljøbevisste om at et flertall er i ferd med å slå inn på en feil kurs.

Kunne vi få til grønne flertallsallianser, ville intet glede Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene mer. I en rekke både miljøpolitiske og energipolitiske spørsmål ser vi av innstillingen til energimeldingen at slike kan bygges. Sentrumsregjeringen varslet jo en kraftig opptrapping av bevilgningene til alternative energikilder og til energiøkonomisering, bl.a. finansiert ved en økning av elavgiften. Dette ble det bred tilslutning til. Og det er positivt.

Men det problematiske med behandlingen av energimeldingen var at det oppstod en annen flertallsallianse som var alt annet enn grønn, nemlig mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, om å åpne for sterkt forurensende gasskraftverk, og at en ikke kunne vente verken på et kvotesystem som kunne hindre at dette betød en nettoøkning av forurensningen, eller på ny, moderne teknologi.

Når det gjelder regjering generelt: Ja, gjerne flertallsregjering, la meg litt spøkefullt få si at intet hadde vært bedre enn om sentrum oppnådde flertall, så de kunne komme tilbake med en flertallsregjering. Men jeg innrømmer gjerne at det kanskje er litt langt fram. Og en flertallsregjering kan ikke være målet i seg selv, hvis spenningen innad blir for stor.

Hill-Marta Solberg (A): Når en overværer replikkordskiftene i denne debatten mellom representanten Bondevik og representanter fra høyrepartiene, minner det meg litt om Tuppen og Lillemor: «Du får"ke leke mer i våres gård! Jeg er"ke venner mot deg mer.» Det er liksom det som preger debatten. Jeg tror det hadde vært tjenlig for den politiske debatt at vi kom et steg videre og kunne diskutere og debattere hvordan vi skal gripe fatt i utfordringene framover.

Det viktigste grunnlaget for regjeringen Stoltenberg å regjere på, er budsjettavtalen for inneværende år. Og jeg må si at det for så vidt er betryggende å høre representanten Bondeviks svar om at de står helt og fullt ved den budsjettavtalen. Denne budsjettavtalen har også et eget punkt hvor det står at dersom noen av budsjettpartene har behov for å ta opp saker av økonomisk karakter, så skal det drøftes med den andre parten. Og det, vil jeg tro, er et viktig punkt for begge partene i avtaleforholdet. Da er mitt spørsmål om representanten Bondevik oppfattet det forslaget som i dag er satt fram av sentrumspartiene ved representanten Lars Sponheim, som helt i tråd med det. Så vidt jeg kan se, er det et forslag knyttet til skatt, som, slik det er utformet, også har betydning for inntektsåret 2000. Så mitt spørsmål blir altså: Er det helt i tråd med Bondeviks oppfatning av innholdet i denne avtalen, eller er det mer en arbeidsulykke at det har blitt fremmet i en slik form? De vet jo dessuten at en slik sak skal komme til Stortinget, og for Arbeiderpartiet er det naturligvis viktig å få den fram etter en skikkelig og omstendelig og god saksbehandling, og ikke som et enkelt forslag framsatt her i salen.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Hill-Marta Solberg sier at det virker som om sentrum og høyrepartiene ikke vil leke med hverandre. For det første dreier dette seg tross alt om en debatt om hvorfor vi fikk en ny regjering, så den er ikke helt uinteressant. Det er faktisk en ny regjerings erklæring vi drøfter i dag, og da å se litt på bakgrunnen for hvordan den kom til, nemlig at Arbeiderpartiet og Høyre opptrådte sammen og stemte ned forslag som jeg stilte kabinettsspørsmål på, er selvsagt ikke helt uinteressant.

Jeg synes kanskje heller ikke sammenligningen med Tuppen og Lillemor er helt god, fordi for meg er ikke politikk en lek. Det er litt mer alvorlig enn som så. Men for å gå til alvoret: Sentrumspartiene vil konstruktivt samarbeide både med Regjeringen og regjeringspartiet her i Stortinget og med andre partier i Stortinget der dette er naturlig ut fra sak. Det har vi understreket, og slik vil vi opptre. Men vi vil altså ikke samarbeide om en forurensende gasskraftpolitikk – for å gjøre det helt klart.

Når det gjelder forslaget fra representanten Sponheim på vegne av de tre sentrumspartiene i dag, er det ingen arbeidsulykke. Det er helt i tråd med hva den tidligere finansminister Gudmund Restad varslet. Ja, ikke bare det, jeg har jo sett at den nye finansministeren fra Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, har varslet i pressen at den nye regjeringen vil komme med et slikt forslag når det gjelder opsjonsbeskatningen. Dette trodde jeg var helt i tråd med Arbeiderpartiets nåværende politikk, skjønt ikke helt i tråd med dets tidligere, og at forslaget derfor kanskje kan bli vedtatt med et stort flertall her i stortingssalen i kveld.

Presidenten: Replikkordskifte er omme.

Jan Petersen (H): Jeg hadde for så vidt ikke tenkt å si så forferdelig mange ord om det som førte frem til regjeringsskiftet, fordi det etter mitt skjønn var spørsmål om en saklig uenighet om et viktig energipolitisk veivalg. Jeg tror vi skal legge oss på minnet at slike saklige uenigheter bør vi respektere hverandre for. Jeg konstaterer at regjeringen valgte å gå på bakgrunn av denne uenigheten. Men jeg vil understreke at jeg respekterer det standpunktet, selv om jeg for mitt vedkommende mener at det ikke var nødvendig.

Det var det jeg hadde tenkt å si om dette, men etter å ha hørt både på Carl I. Hagen og på tidligere statsminister Bondevik trengs det et par kommentarer til. For det første er jeg forbauset over at Carl I. Hagen benytter også denne anledningen til nye angrep på Høyre. Han har sikkert rett i at han ikke brukte mer enn 2½ minutt på i hvert fall første del av angrepet. Men jeg får vel si det slik: Jeg synes han fikk ganske mye ut av de minuttene! Det var ikke noe å si på engasjementet i dette angrepet. Videre har jeg lyst til å si til Hagen at jeg synes at han skal holde seg for god til å tillegge andre partier oppfatninger og tolke dem ut fra hva han mener han er tjent med. Jeg tror vi i politikken må respektere hverandre. Og en av de første forutsetningene er at når noen på et partis vegne sier hva man ønsker å oppnå, hadde jeg håpet at det var mulig å respektere det. Men jeg må få lov til å konstatere at det var det ikke.

Så har jeg lyst til å legge vekt på hva Bondevik nettopp sa, for jeg tror han sa noe meget riktig, og det tror jeg vi skal understreke. Han sa at han ikke ønsket å samarbeide om en forurensende gasskraftpolitikk. Jeg har også oppfattet Bondevik på den måten. Men da blir det litt underlig at han samtidig kan slutte seg til alt Carl I. Hagen har sagt, for Carl I. Hagen sa jo at gasskraftverkene ville komme, bare man stemte for dette forslaget. Han benyttet endog formuleringen at det ikke betød noe som helst – i hvilket for øvrig ligger den insinuasjon som ikke jeg er enig i, nemlig at Bondevik i så fall stilte kabinettspørsmål på et forslag som ikke betød noe som helst. Men det bygger også på det premisset, som jeg også respekterer Hagen for, at han mener at CO2 ikke er forurensning, og at han på den bakgrunn kunne stemme for et forslag om at man ikke skulle svekke forurensningsloven. Men jeg vil vel tro, etter å ha hørt de tidligere regjeringspartiene i den forrige debatten, at de mente at CO2 i denne sammenheng var å betrakte som forurensning. Det de altså gjør her, er å vikle seg inn i to helt forskjellige forsvarslinjer som ikke henger sammen annet enn i konklusjonen, nemlig at de begge fant å kunne stemme for Steensnæs" forslag. Men ærlig talt: Nå må vi ha litt ryddighet i en sak som denne. Nå må det være mulig å respektere hverandres motiver. For Høyre var det viktig å få gjennomslag for et standpunkt. Vi mente at det ikke behøvde å føre frem til regjeringsskifte, og det hadde overhodet heller ikke skjedd hvis tidligere statsminister Bondevik hadde sagt: Vi aksepterer flertallets vedtak. Og som sagt, Carl I. Hagen har jo allerede sagt at gasskraftverkene uansett ville komme på bakgrunn av den teknologien som nå er tilgjengelig. Så nå må herrene Hagen og Bondevik velge om man skal benytte Hagens argumentasjonslinje eller Bondeviks argumentasjonslinje. Jeg respekterer begge to, men det går ikke an å gjøre det samtidig. Det var så mye jeg hadde lyst til å si om det. Jeg synes på mange måter at vi i respekt for hverandres standpunkter burde kunne legge dette litt bak oss.

Nå er det spørsmål om hva fremtiden krever av oss. Vår holdning til den nye regjeringen vil være som til den forrige. Vi vil stemme i overensstemmelse med vårt program, med sikte på å nå politiske resultater som for oss er viktige. Og jeg vil jo da minne om at det i denne sal består et ikke-sosialistisk flertall. Jeg la til min store glede merke til at Johan J. Jakobsen i en debatt i Holmgang også benyttet begrepet ikke-sosialisme. Jeg går ut fra at det gir uttrykk for en viss realitet. Men det betyr selvsagt at vi vil stemme for forslag som spiller på denne banehalvdelen.

Jeg synes erklæringen på mange måter var interessant på viktige områder, fordi den har viktige erkjennelser av hvordan og hvilke reformer som bør gjennomføres i Norge. Men jeg vil understreke at da må det altså ikke noe puslete til, da må det reelle reformer til fra Arbeiderpartiets side. Vi er forventningsfulle til dette, og vi vil selvsagt være med når de går i riktig retning.

Og det er jo mange viktige reformer som nå må gjennomføres. Ikke minst er det viktig å gjøre noe med fylkeskommunen og fylkeskommunens ansvarsområder, og det er viktig å ta i bruk konkurranseutsetting og etterprøve kritisk vårt planleggingsbyråkrati og den detaljstyring som vi har i det norske samfunn, ikke fordi konkurranseutsetting og avbyråkratisering har en egenverdi, men fordi det gjør det mulig å tilby folk flere og bedre offentlige tjenester. Vi må simpelthen stille oss spørsmålet: Hvor store ressurser skal vi i dette landet bruke på å administrere oss selv? Hadde ikke disse ressursene vært bedre anvendt på tjenester overfor innbyggerne, på eldreomsorgen, på barnehager, på skolen?

Det som derfor er utfordringen til regjeringen Stoltenberg, er nå å følge opp med konkrete forslag. Ikke minst innenfor helsevesenet er dette overmodent. Vi tror det er viktig å gå videre på den veien som ble pekt ut av et ikke-sosialistisk budsjettflertall i 1998, med mer innsatsstyrt finansiering og likestilling mellom private og offentlige tilbud, for poenget er jo ikke hvem som behandler, men at folk blir friske.

Det som imidlertid er et av de store spørsmålene, er hvorfor den reformviljen som Regjeringen har ønsket å signalisere gjennom erklæringen, ikke også omfatter så viktige deler for det moderne Norge som skole og utdannelse. Vi mener at det er behov for ganske store reformer på dette området, og har lagt frem et 21-punkts program som kan gi et veikart for hvilke reformer som bør gjennomføres innenfor skole- og utdannelsesområdet. Men hvis vi ikke nå har ambisjoner om å få et av verdens beste – ja kanskje verdens beste – utdannelsessystem, vil et land av Norges karakter i utkanten av Europa stille med et handikap i de knallharde, raske forandringene som skjer ute i verden. Og er det noe som må ligge oss mer på hjertet enn noe særlig annet, er det nettopp å sørge for at vi hele tiden som nasjon er på hugget og tar de politiske veivalgene som gjør at vi blir på hugget. Det er derfor jeg vil etterlyse en vesentlig sterkere satsing.

Jeg forstår hvorfor det ikke står der, for et av problemene er jo nettopp at Arbeiderpartiet har hengt igjen i – jeg holdt på å si – både Arbeiderpartiets og AUFs A4-skole, og at regjeringen Bondevik ikke tok noe særlig oppgjør med den type tenkning. Men når man først har begynt på ett område, får vi håpe at reformviljen også går til et annet område.

Jeg har også merket meg et annet område som ikke har fått noen særlig bevågenhet, som jeg må varsle at Høyre fortsatt kommer til å ha helt på topp på sin politiske dagsorden, og det er samferdselsspørsmål. Vi mener at det er en sammenheng mellom gode kommunikasjoner og et verdiskapende næringsliv, fordi vi er et land med store avstander og spredt bosetting. Nettopp det gjør oss særlig avhengig av gode transportløsninger. Derfor ønsker vi en økt satsing på veibygging, og registrerer at erklæringen ikke er innom dette.

Vi mener at det å føre en politikk for et lønnsomt næringsliv er selve forutsetningen for at vårt velferdssamfunn skal være et godt og trygt velferdssamfunn i årene som kommer. Men da er vi også nødt til å være villig til å legge om på en rekke områder, og derfor er vi også nødt til å føre en skatte- og avgiftspolitikk overfor næringslivet som gjør at man ikke skremmer arbeidsplassene ut av landet, men snarere at vi blir et attraktivt land for mer aktivitet. Her er det aldri mulig å hvile på laurbærene. I en verden hvor konkurransen utvikler seg raskt og ofte uventet, er det intet alternativ til at vi er på høyde med denne utviklingen. Men for et lite land som Norge er det mye trøst å hente i de ord som er sagt, nemlig at fremtiden ikke tilhører de største, men de raskeste. Og Norge må være blant de raskeste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Jeg må få lov til å begynne med å si at jeg har en viss forståelse for at representanten Petersen har behov for å si noen ord om fortolkningen av avstemningen i gasskraftverksaken. Realiteten er at det forslaget vi stemte for, mener vi raskere vil få CO2-utslippet ned. Vi stemte altså for å få ned CO2-utslippet nå. Regjeringen mente det var bedre å få det ned senere. Det får vi respektere dem for, men de må også respektere oss. Jeg syns det er tendenser til at Jan Petersen må leve med, på samme måten som når det gjaldt Willoch-regjeringens avgang i 1986, at tidligere statsminister Bondevik sannsynligvis kommer til å presentere sin fortolkning like lenge som Willoch har holdt på med bensinavgiften. Han holder jo på ennå.

Mitt spørsmål går mer i retning av et av Petersens viktige områder i alle hans taler, også i talen her i dag. Det går på undervisning og skolesektoren. Vi er enige om at undervisning er et av de viktigste virkemidler for utvikling av landet. Vi har vært en del uenige om hvordan undervisningssektoren skal innredes. Jeg vil be Petersen forklare hvordan skolesektoren kan styrkes når Høyre f.eks. ved budsjettavtalen for i fjor reduserte kommuneøkonomien sammen med sentrumspartiene og stemte mot den styrkingen vi fikk presset på sentrumspartiene i år. Hvordan kan skolesektoren styrkes hvis pengene til kommunene skal reduseres? Det ber jeg Petersen om å svare på.

Jan Petersen (H): Hvis Willoch kan ta seg av bensinavgiften, skal jeg ta meg av skolespørsmålene. Jeg tror imidlertid det ligger en betydelig lærdom også for regjeringen Bondevik i mye, nemlig at hvor lenge man utkjemper gamle slag, må man faktisk veie på. Jeg tror at den argumentasjonslinjen som de tidligere regjeringspartier og Carl I. Hagen har lagt opp i denne diskusjonen, på mange måter er å utkjempe gamle slag. Jeg er enig med Dag Terje Andersen i at den beste miljøpolitikken også fra Bondeviks side selvsagt hadde vært å si: Ja, vi aksepterer flertallsvedtaket. For de europeiske utslippene ville jo gått ned – det ville altså blitt mindre utslipp hvis man hadde akseptert det vedtaket som ble gjort. Men det som skjedde, var altså at vi fikk et forslag som førte nye uklarheter inn, og som dermed ville ført til nye utsettelser. Når vi nå hører stikk motsatte fortolkninger av hva dette egentlig dreier seg om, stikk motsatt holdning til hvorvidt CO2 er forurensning eller ikke, er det klart at det er ikke premie for å gjette at det ville blitt nye uklarheter. Dette er det noen som har behov for av hensyn til den etterfølgende posisjonering og debatt. Men jeg har lyst til å si at jeg føler meg helt trygg på at det miljøstandpunktet Høyre inntok i gasskraftsaken, var et riktig standpunkt, og jeg synes vi må ha så mye ryddighet at vi lar denne debatten være det den er, nemlig en debatt om de politiske veivalgene, hvor vi må respektere hverandre.

Jeg la merke til at Bondevik sa at han ville ikke være med på denne gasskraftpolitikken. Det er et fair og greit standpunkt, men det er det som er saken, og ikke prøv å lage det til noe annet. Dette er ikke til Dag Terje Andersen, men det ligger meg litt på hjertet å si det, slik situasjonen nå er.

Dag Terje Andersen spurte om fjorårets budsjett – det går en stund tilbake. Bare la meg minne om at Høyre for inneværende års budsjett hadde en utdanningsmilliard i vårt budsjettopplegg, i tillegg til en rekke reformforslag som ikke koster penger. Begge deler styrker skolen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg konstaterer at Høyres leders siste begrunnelse for å få et regjeringsskifte og få inn en arbeiderpartiregjering, er at det egentlig var for å unngå en uklarhet. Jeg må si at da skal det ikke mye til når det gjelder Stortingets vanlige arbeid, hvis man skal ha regjeringsskifte hver gang det er et forslag som kan innebære en uklarhet. Da blir det relativt ofte. Men den offisielle begrunnelsen er altså at Høyre stemte mot et forslag om at forurensningsloven ikke skulle svekkes som miljøpolitisk virkemiddel, og for regjeringsskifte, for å hindre en uklarhet.

Så vil jeg lese litt fra Aftenposten i dag:

«Redaktøren av Tidens Tegn, Henrik Syse, mener Høyre og Kr.F. bør utgjøre et felles regjeringsalternativ. Han synes det er naturlig at Kjell Magne Bondevik blir statsministerkandidat.

I siste nummer av Høyres ideologiske tidsskrift skriver Syse på lederplass meget kritisk om at Høyres stemmegivning i gasskraftsaken var med på å gi landet en Ap.-regjering. Nå mener Syse, som er sønn av Høyres siste statsminister, Jan P. Syse, at partiet må være villig til å ta selvkritikk på en redelig måte, og tenke konstruktivt fremover.

– Kristelig Folkeparti er jo et parti som har sans for tilgivelse, og det kan jo Høyre be om. Det skal jo være tilgivelse å få for en angrende synder, sier Syse.»

Vil Høyre følge anmodningen fra Henrik Syse om å fremstå som en angrende synder og be om unnskyldning? Det er det ene spørsmålet. Han har tydeligvis den samme forklaringen som både Bondevik og jeg har. For øvrig sa ikke Bondevik at han var enig i alt Carl I. Hagen hadde sagt. Han sa at han var «i hovedsak» enig med Carl I. Hagen – det jeg sa i dag, og ikke det som Petersen refererte til, fra 9. mars. Mitt konkrete, siste spørsmål: Når Høyre ser fremover, er det Høyres målsetting å være med i en flertallsregjering etter neste valg, eller dreier det seg om en hvilken som helst mindretallskoalisjon? Er det flertall Høyre vil ha, eller spiller ikke det noen rolle i det hele tatt?

Jan Petersen (H): Jeg synes det er en viktig ting ved denne replikken, og det er at Carl I. Hagen åpenbart ikke gjør noe forsøk på å oppklare hva han og Bondevik egentlig er enig i, og hva de ikke er enig i. Jeg skjønner det er «i hovedsak» – hva nå det måtte være. Det illustrerer vel litt av poenget, at her har man to helt forskjellige premisser når det gjelder gasskraftsaken, man har helt forskjellige holdninger til om CO2 er forurensning eller ikke, og begge to er ærlige, skikkelige, respektable standpunkter. Problemet blir når man begynner å manøvrere med forslag i Stortinget. Det er derfor jeg har talt for at vi skal respektere hverandre for at vi har standpunkter som er veldig forskjellige, med forskjellige konsekvenser, og ikke forsøke på disse uklarhetene, som ikke minst Hagen er så begeistret for nå. Jeg respekterer Bondevik for at han valgte å gå fordi han ikke ville akseptere det han selv kalte «forurensende gasskraftpolitikk». Men det er altså det som er hovedsaken, og ikke alle disse andre forsøkene på å manøvrere.

Jeg er litt ulykkelig for at dette blir hovedsaken i debatten også, for jeg synes poenget nå måtte være å se fremover og forsøke å bygge noen broer. Jeg skal prøve å la være å bruke så mye som 2 1/2 minutt på Fremskrittspartiet ved andre anledninger, for jeg synes ikke vi skal legge vekten på det nå i første omgang.

Når det så gjelder spørsmålet om angrende syndere, tror jeg nok at Hagen ble litt vel begeistret for artikkelen, for jeg tror nok Syse har flere angrende syndere på dagsordenen enn akkurat Høyre. Jeg tror han taler til fordel for at det er mange som bør snakke sammen, og jeg har sagt at jeg synes at alle som tilhører ikke-sosialistiske partier, bør begynne med det, og så får man rett og slett se hvor det leder oss hen. Jeg tror vi kan lære av mye av den debatten som hittil har vært, hvor mange reagerer på en del av de fremstøtene som er kommet. Og greit: Da tror jeg vi rett og slett skal begynne med samtaler og se hvor det fører oss hen.

Jon Lilletun (KrF): Det er eit faktum at Høgre si stemmegjeving har gjeve oss ei arbeidarpartiregjering. Etter tidlegare statsminister Bondevik sitt kabinettsspørsmål visste representanten Petersen at det ville bli konsekvensen. Partiet Høgre har kome med eit utkast til nytt prinsipprogram som på ein del område styrkjer verdiprofilen og det ideologiske fundamentet til Høgre. Dette er på mange område interessant, sett frå Kristeleg Folkeparti si side.

Den regjeringserklæringa som vi diskuterer i dag, har fått positiv omtale av Høgre, sjølv om den manglar viktige ideologiske fundament. Den omtalar ikkje familiepolitikk, den omtalar ikkje kyrkja, den er svak i forhold til den tredje sektor, og dei områda som representanten Petersen har snakka så positivt om, fornying av Kommune-Noreg osv., låg òg i sentrumsregjeringa sitt program. Ut frå det undrar det meg at representanten Petersen ikkje på ideologisk grunnlag har funne større grunn til å omtale den regjeringserklæringa vi behandlar i dag. Og i og med at parlamentarisk leiar i Kristeleg Folkeparti og statsministerkandidat for sentrumspartia i dag har lagt fram eit punktvis program, eit framtidig program om korleis ei eventuell ny sentrumsregjering vil agere, vil eg no gje representanten Petersen høve til å snakke om framtida og ikkje snakke meir om fortida, sjølv om konsekvensen der er klar. Er Petersen meir samd i det programmet som representanten Bondevik har lagt fram her i dag, og vil han heller støtte ei sentrumsregjering utgått frå ikkje-sosialistisk side enn ei arbeidarpartiregjering, eller er det slik at det er greiare at ei arbeidarpartiregjering sit, slik at Høgre kan synast betre?

Jan Petersen (H): Jeg synes det var veldig hyggelig det Lilletun sa om vårt prinsipprogram. Jeg tror også han har rett i at han vil finne en god del i det prinsipprogrammet som han vil føle nærhet til. Jeg deler hans oppfatning om at det er punkter i regjeringen Stoltenbergs erklæring som burde vært skrevet annerledes. Jeg tror jeg sa det bl.a. i den debatten som gikk på NRK2 i går, hvor Bondevik fremhevet de samme poengene. Ikke minst når vi vet at familiepolitikk er midt i den politiske skuddlinjen, synes jeg det er viktig å si at jeg der tror Kristelig Folkeparti og Høyre kan bygge bro mellom hverandre.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal oppfatte invitasjonen fra Lilletun. Den kunne selvfølgelig oppfattes som en slags invitasjon til å være stemmekveg. Jeg regner med at det ikke var det han var ute etter, men at det var uttrykk for en reell vilje til å snakke sammen om politikk og se hva vi kunne komme frem til. Det er i all beskjedenhet også det jeg har sagt i løpet av de siste fjorten dagene og fått grundig kjeft for å si, så jeg er litt forsiktig med det akkurat nå. Men hvis det er en slik invitasjon, er jeg glad for det, fordi jeg synes det er viktig at vi får et samarbeid som nettopp bygger på det ikke-sosialistiske flertallet som finnes i Stortinget.

Så har jeg bare lyst til å legge til at jeg mener at regjeringen Bondevik, hvis den nå først mente at den kunne akseptere gasskraftverk – som mange tydeligvis mener at den kunne – selvfølgelig heller ikke hadde behøvd å gå, men jeg respekterer det valget som ble gjort.

Jeg har også lyst til å forklare meg lite grann om det lille samarbeidsfremstøtet jeg kom med, siden en god del har reagert på det. Det var faktisk inspirert av Carl I. Hagen, som da Willoch-regjeringen gikk fra borde i 1986 sa akkurat det samme, men fra Stortingets talerstol. Men «det var da det og itte nå».

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg skal berolige Jan Petersen med at jeg ikke har til hensikt igjen å reise spørsmålet om Høyres stemmegiving, men heller snakke om en annen sak som det har gått en del runder på allerede, nemlig om det politiske landskapet og om samarbeidssituasjonen i Stortinget. La meg da først understreke at vi i Senterpartiet er særdeles tilfreds med at sentrum og sentrumsalternativet nå framstår som alternativet til den sittende regjering.

Så langt i debatten har vi registrert at Carl I. Hagen i svar på en replikk fra Anne Enger Lahnstein gjorde det klart – ingen stor sensasjon kanskje – at den politiske avstanden mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet er for stor til å tenke på noe regjeringssamarbeid den veien, og jeg oppfattet også Kjell Magne Bondevik slik i replikkvekslingen etter hans innlegg at heller ikke de øvrige sentrumspartiene ser på det som aktuelt. Så ser vi at forholdet mellom Høyre og Fremskrittspartiet virker noe anstrengt, for å si det forsiktig, og dette betyr jo i sum en ytterligere klargjøring av at det i dag er det sentrumsalternativet som er alternativet til Arbeiderpartiet. Det har jo også blitt understreket av sentrumspartiene i debatten. Mye tyder på at dette med stor sannsynlighet også vil kunne være situasjonen etter valget i 2001. Og da vil det være interessant å høre hvordan Høyre og Jan Petersen vil opptre i en slik situasjon. Vil Høyre da gjøre som de gjorde den 9. mars, nemlig foretrekke en arbeiderpartiregjering, eller vil Høyre i denne situasjonen kunne velge sentrum framfor Arbeiderpartiet? Jeg er klar over at dette ikke er noe valg på øverste hylle for Høyre, men fordi Høyre så sterkt har understreket at den ikke ønsket å felle Bondevik-regjeringen, er det likevel interessant å høre hva Jan Petersen svarer på dette spørsmålet.

Jan Petersen (H): Jeg skal overhøre den delen av Jakobsens innlegg som åpenbart går på at han ønsker å ha Høyre som stemmekveg, og heller si at jeg tror vi i norsk politikk nå er nødt til å vise litt evne til å strekke hender utover grenser.

Jeg vil minne om at da Høyre ble utropt som valgets vinner i fjor høst – og det gjorde vi – antydet jeg i ganske forsiktige, åpne ordelag at jeg syntes vi burde sette oss ned med politiske samtaler for å se hvilken vei det førte oss. Og jeg mente endog at regjeringspartiene burde kunne velge tid og sted for slike ting – for jeg forstod deres situasjon. Det ble avslått. Det synes jeg er leit, men hvis Jakobsen har tenkt igjen å følge en form for stemmekvegstrategi overfor oss, må jeg si jeg tror han er på feil spor. Nå tror jeg vi som sagt må kunne strekke hender ut og se om vi kan finne frem til bredere løsninger, for uansett hvor fornøyd Bondevik-regjeringen var med sin innsats, er det klart at det ikke er heldig med så smale regjeringer. Da er mitt standpunkt rett og slett at jeg har ikke ønsket meg noen arbeiderpartiregjering, jeg ønsker meg ikke noen arbeiderpartiregjering. Jeg pekte heller ikke den veien, det var Bondevik som pekte ut Stoltenberg. Og det er greit, men det var altså han som gjorde det. Så sier jeg at vi bør sette oss sammen og se om det er mulig å finne frem til noe. Nå har ikke det vært spesielt populært i de siste 14 dagene. Jeg tror ikke det er mer uriktig av den grunn, faktisk fordi vi har et ikke-sosialistisk flertall. Jeg aksepterer det, men vi må la det gå litt tid. Nå har Stoltenberg-regjeringen kommet. Vi skal skape politiske resultater, og så får jeg håpe at vi kan greie å bygge broer frem til 2001. Men det virket ikke som det var noen bro Jakobsen var ute etter. Jeg forstår det for så vidt rent psykologisk sett, men kanskje det allikevel er et håp om å kunne sprenge grenser.

Karin Andersen (SV): SV og Høyre er uenige på en del hovedpunkter i norsk politikk. Blant annet ønsker SV å styrke offentlig sektor og bedre fordelinga i samfunnet. Så der er vi uenige. Men SV ønsker også å se på organiseringa av offentlig sektor, for det er på det rene at de som sterkest forsvarer en stor offentlig sektor, også må være kritisk innstilt når pengene ikke blir brukt riktig eller det er mangler eller stivnete organisasjonsformer. Vi er opptatt av bedre tjenester, mindre egenbetaling og ikke minst en bedre satsing i skolen. Men i sitt innlegg sier Jan Petersen fra Høyre som begrunnelse for å gå inn i en omorganisering med privatisering som metode at de ønsker å styrke f.eks. skolesektoren. Men det er litt vanskelig å forstå at dette med privatisering og konkurranseutsetting ikke er et ideologisk utgangspunkt i Høyre, sjøl om Jan Petersen nå prøver å si det. Han sier bl.a. at det er bedre med penger til skole, barnehage og helse enn til administrasjon. Ja, det tror jeg alle er enig i. Det er bedre å bruke pengene til tjenestene. Men hvorfor er det bedre hvis flere av de pengene som vi putter inn i offentlig sektor, går til privat fortjeneste, enn at vi bruker dem til skole, barnehage og helsetjenester? For det vil vel nødvendigvis bli resultatet hvis man skal konkurranseutsette store deler av offentlig virksomhet. Jeg går ut fra at når Høyre snakker om dette, snakker man ikke bare om frivillige organisasjoner som har bidratt sterkt og godt til helsetjenester og omsorgstjenester i Norge, uten å ha et profittmotiv. Det Høyre tenker på, er vel at det er private bedrifter som skal gå inn og tjene penger, og da betyr det at vi bruker noen av de sårt tiltrengte kronene, som kunne gått til tjenester, til noe annet. Så hvis ikke privatisering er målet, hvorfor ikke gå inn i en debatt om reformer uten å ha konkurranseutsetting som hovedsak?

Jan Petersen (H): Nå var mitt økonomiske argument ikke bare et spørsmål om privatisering og tjenesteutsetting. Det var ikke minst et spørsmål om hvor mange forvaltningsnivåer vi skal ha i dette landet, altså hvor mye penger vi skal bruke på å ha et fylkeskommunalt nivå hvis vi kunne gjøre det enklere. Hvor mye penger skal vi bruke på å planlegge opp og ned og in mente hvis vi kunne la mye at dette planleggingsarbeidet være? Hvor mye penger skal vi bruke på å administrere lovgivning som går ganske detaljert til verks når det gjelder å administrere både bedrifters og enkeltpersoners hverdag? Her ligger det ganske betydelige midler, så mitt spørsmål dreier seg ikke minst om denne type ting. Det er her jeg tror de tunge, vanskelige avgjørelsene kommer til å bli tatt. Jeg tror ikke man kommer noen vei hvis man ikke er villig til å gå inn og slanke langs disse linjer.

Så gjelder det spørsmålet om tjenesteutsetting. Der virker det som om Karin Andersen er av den oppfatning at det må bli dyrere med private løsninger. Mitt spørsmål er: Hvorfor det? – Simpelthen fordi noe av det viktigste som skjer, er nettopp å få frem en dynamikk som gjør at man gjør tingene enklere, bedre enn det man har gjort tidligere, og det vil i seg selv få utgiftene nedover. Det er derfor det privatkapitalistiske system har vært helt uovertruffent i verden når det gjelder å fremskaffe velferd for dem som bor innenfor slike politiske systemer. Det har vist seg å være det mest effektive systemet som finnes. For å illustrere det: Når mange sykehus f.eks. nå bruker private vaskerier, er det fordi det blir mye mer effektive tjenester av det, men det er selvfølgelig et profittmotiv innenfor vaskeribransjen. Men allikevel blir den totalsummen som det offentlige betaler, lavere enn før. Når den totalsummen blir lavere, viser det seg at vi greier å utnytte den private økonomis dynamikk på en fornuftig måte, men sånt er ikke lett for sosialister å akseptere. Det skjønner jeg.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Odd Roger Enoksen (Sp): Tiltredelseserklæringen som ble presentert av statsminister Stoltenberg i går, var svært generell, så generell at de fleste kan slutte seg til hovedlinjene i det som ble sagt. Interessant blir det først når de konkrete forslagene kommer, og vi i praktisk politikk får se hva Regjeringen vil stå for.

Vi har fått en forsmak på dette i form av noen uttalelser fra enkelte av fagstatsrådene.

Helsesektoren skal moderniseres, sier helseministeren, som ifølge NTB mener at kvaliteten på helsetjenester og dekning av behovet er det viktigste, ikke om tjenestene leveres av det offentlige eller av det private.

Sentrumsregjeringen ved statsrådene Høybråten og Kleppa har lagt ned et imponerende arbeid med modernisering av helse- og sosialsektoren. En rekke meldinger og proposisjoner er behandlet og presentert for Stortinget. Vi vil fortsette arbeidet med å modernisere helse- og sosialsektoren gjennom å bedre kvaliteten på de offentlige tilbudene, fremfor å «outsource» oppgaver til private i den tro at disse som en naturlov alltid vil levere bedre tjenester enn det offentlige. Senterpartiet er sikker på at offentlig ansatte kan levere like gode tjenester som private.

Dermed er det ikke sagt at vi er motstandere av private løsninger. Vi vil fortsatt legge til rette for frivillige og ideelle initiativ innen helse- og sosialsektoren.

Sentrumsregjeringen har lagt fram Ot.prp. nr. 25 for 1999-2000 om alternative organisasjonsformer for fylkeskommunale sykehus, som bl.a. åpner for å organisere fylkessykehusene som selvstendige rettssubjekt. Initiativet ble tatt for å hindre at noen fylkeskommuner valgte aksjeselskapsformen som organisasjonsform.

Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet på dette punktet: Ligger det i Arbeiderpartiets modernisering av helse- og sosialsektoren at partiet vil gå lenger enn sentrumsregjeringen i dette spørsmålet?

Så noen flere uttalelser fra statsråder i regjeringen Stoltenberg som skaper usikkerhet om hva man vil:

Arbeiderpartiets leder, utenriksminister Thorbjørn Jagland, vil ifølge VG gi gass i EU-debatten og har godt håp om at folket snur fra nei til ja i løpet av neste stortingsperiode.
Kommunal- og regionalministeren mener det er nødvendig med en sterk reduksjon av antall fylker.

Summen av disse punktene – privatisering av helsevesenet, økt tilpasning til EU og reduksjon i folkevalgte organer – representerer ingen modernisering, men er et rent frieri til høyrepartiene. Ikke så merkverdig da at de mest fornøyde ansiktene i går var å se på høyresiden. Petersen sa til NRK at det naturlige ville være å støtte seg til Høyre, mens Hagen tilføyde i en kommentar: «Dette kan bli veldig bra.»

Sentrum framstår allerede etter disse innledende bemerkningene som det reelle regjeringsalternativet til Arbeiderpartiet. Dette gjelder ikke minst i miljøpolitikken.

Statsminister Stoltenberg sa i tiltredelseserklæringen at «Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken.» Hva mener Stoltenberg med det? Et foregangsland skal være nytenkende og progressivt. Men hva slags linje har Arbeiderpartiet lagt seg på? Arbeiderpartiet har kommet til makten med Høyres hjelp etter å ha felt sentrumsregjeringen på bygging av sterkt forurensende gasskraftverk, etter at Arbeiderpartiet sammen med Høyre stemte mot et forslag om ikke å svekke forurensningsloven som miljøpolitisk instrument.

I kampen om regjeringsmakt tapte miljøet. Samtidig viste debatten Arbeiderpartiets nye såkalt miljøpolitiske linje:

Arbeiderpartiet har gått bort fra at føre var-prinsippet skal gjelde i miljøpolitikken.
Arbeiderpartiet har gått bort fra prinsippet om at forurenser skal betale.
Arbeiderpartiet har gått bort fra det nasjonale, personlige ansvar og over til markedstekniske løsninger med kun antatte regionale effekter.

Vi vet at utslippene vil øke, Arbeiderpartiet antar kun at det vil kunne bli regionale reduksjoner. Det er sterkt å beklage at det partiet hvis tidligere statsminister lanserte begrepet bærekraftig utvikling, nå fjerner seg fra begrepets innhold og svekker Norges anseelse som miljøpolitisk foregangsland.

Arbeiderpartiet får tilslutning til sin miljøpolitikk hos Fremskrittspartiet og Høyre. Sentrumsregjeringen høstet støtte til sin holdning i gasskraftsaken hos en samlet miljøbevegelse – og hos Arbeiderpartiets egen ungdomsorganisasjon, AUF. Dette er ikke noen enestående allianse. Vi har sett den ofte før:

i vedtaket om utbygging av Øvre Otta
i vedtaket om bygging av skytefelt på Østlandet
og nå sist i vedtaket om bygging av gasskraftverk

Forsiktig sagt: Arbeiderpartiet har en lang vei å gå før man kan gjøre krav på noen som helst troverdighet i miljøpolitikken.

Statsministeren inviterte til bredt samarbeid og vil søke å oppnå flertall med partier som vil bidra til gode og samlende løsninger for landet.

Senterpartiet og sentrum vil være konstruktive i opposisjon – stemme for det vi er for og søke flertall for en politikk som går i vår retning. Jeg har ofte sagt at de beste løsningene på en del sentrale politikkområder ligger i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og sentrum. Dette gjelder i fordelingspolitikken, delvis i distriktspolitikken og langt på vei også i utformingen av offentlig sektor, for å nevne noen eksempler.

Statsministeren sa i tiltredelseserklæringen at Regjeringen vil gå i gang med å vurdere arbeidsfordelingen mellom forvaltningsnivåene. Jeg setter pris på at Arbeiderpartiet følger opp det arbeidet som sentrumsregjeringen har påbegynt på dette området. Det interessante i denne gjennomgangen blir i hvilken retning Regjeringen ønsker at dette arbeidet skal gå.

Jeg har merket meg at lederen av Oppgavefordelingsutvalget i dagens utgave av Aftenposten ikke gir sin støtte til statsministerens utsagn om at det foregår dobbeltarbeid i fylkene. Men vi trenger en opprydding i ansvarsforholdene. Denne oppryddingen må ha som mål å gi økt folkevalgt styring av det regionale nivå i forvaltningen, samtidig som oppgaver bør desentraliseres i størst mulig grad, ikke statliggjøres. Jeg er usikker på om det er i denne retning Arbeiderpartiet har til hensikt å gå.

Ifølge en uttalelse fra statsminister Stoltenberg til Dagens Næringsliv 18. mars skal helseminister Tore Tønne ha en sentral rolle i arbeidet med moderniseringen av offentlig sektor. Det står at Tønne imponerte Stoltenberg da han greide å overføre fylkeskommunenes avdelinger for næringsutvikling til SND.

Jeg er enig med statsministeren i at det er nødvendig med modernisering av offentlig sektor. Jeg er enig i at det er nødvendig å

redusere skjemaveldet
styrke lokaldemokratiet – det er den som har skoen på, som best kjenner hvor den trykker
fjerne eventuelt dobbeltarbeid mellom ulike forvaltningsnivåer
desentralisere makt i større grad, også til den enkelte skole, til det enkelte sykehus og til den enkelte eldreinstitusjon.

Statsministeren sa i sin tiltredelseserklæring: «Sterk statlig styring er ingen automatisk garanti for likeverdige tilbud.» Han sa også: «Detaljstyringen må reduseres.» Jeg er enig i dette. Men hva vil Regjeringen egentlig når statliggjøring av næringsutviklingen brukes som eksempel på vellykket omstilling av fylkeskommunen – altså det stikk motsatte av det statsministeren sier i sin tiltredelseserklæring?

Sentrumsregjeringen var i gang med den største distriktspolitiske snuoperasjonen noensinne. Ambisjonen var å snu flyttestrømmen – ikke med tvang, som noen vil ha det til, men gjennom å legge til rette for valgfrihet, gi muligheter til å realisere det store utviklingspotensialet som ligger i Distrikts-Norge, ikke minst innenfor fiskeri- og havbruksnæringen som på 25-30 år har vokst fra å være en sterkt subsidiert næring til å bli Norges nest største eksportnæring med en eksportverdi på mer enn 30 milliarder kr i 1999.

På dette området har vi naturgitte fortrinn, og vekstmulighetene er store – ikke minst innenfor oppdrett. Sentrumsregjeringen valgte derfor marin forskning som et av Norges prioriterte satsingsområder. Kyst-Norge skal stå sterkt i framtidas Norge, og jeg tillater meg derfor å fremme forslag nr. 2, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringa legge fram et verdiskapningsprogram for havbruksnæringa.»

Et avgjørende element i arbeidet med ny distriktspolitikk er satsing på det Senterpartiet har valgt å kalle «den digitale allemannsrett» – satsing på ny teknologi i arbeidet med å utvikle både nye og gamle næringer for på denne måten å sikre alle samme mulighet til å ta del i kompetanseheving der ny teknologi vil komme til å spille en sentral rolle, og ikke minst, gi et bedre tjenestetilbud, f.eks. gjennom satsing på telemedisin, som sentrumsregjeringen var godt i gang med.

I forhold til alle disse punktene er utbygging av bredbåndsnett over hele landet en helt avgjørende satsing. Jeg er glad for at statsministeren nevnte dette punktet i sin erklæring. Senterpartiet vil, dersom Arbeiderpartiet vil støtte oss og videreføre det arbeidet vi har satt i gang, også her stemme for det vi er for.

Det var ett viktig område som jeg ble overrasket over at statsministeren ikke nevnte i sin tiltredelseserklæring: Barn og unges oppvekstmiljø. Vi er i en situasjon hvor unge blir utsatt for stadig større påvirkning fra ulike deler av samfunnet, hvor vold og kriminalitet øker, hvor stoffmisbruk og rusmisbruk i det hele tatt er sterkt økende. Innenfor dette området står vi overfor store utfordringer. Vi er nødt til å få til en overgang fra reparasjonssamfunnet til forebyggingssamfunnet, hvor vi i større grad bruker ressurser, både menneskelige og økonomiske, på å legge til rette for at ungdom og barn skal unngå de verste fellene. Vi må legge til rette for forebygging i forhold til foreldrenes muligheter til å ta del i oppvekstvilkår, ta del i ungdomsarbeid, gi rom for frivillige organisasjoner til å arbeide på dette viktige området på en måte som gjør at vi kan komme over fra reparasjonssamfunnet til forebyggingssamfunnet. Dette viktige området var ikke berørt i statsministerens tiltredelseserklæring, og jeg forventer at Arbeiderpartiet også på dette området har til hensikt å følge opp en politikk i den retning. Det vil i så fall få Senterpartiets støtte.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Hr. Enoksen har tatt opp det forslag han refererte.

Det blir replikkordskifte.

Berit Brørby (A): Regjeringen Stoltenbergs erklæring inneholder mange sentrumskjære, iallfall sentrumsnære, politikkområder, selv om representanten Enoksen nå i sitt innlegg ikke akkurat fokuserte på det.

Det er uttrykt vilje til at offentlig sektor må styrkes og dermed fornyes, og ikke minst at kommunenes inntekter skal økes. Heldigvis fikk Arbeiderpartiet gjennom budsjettavtalen med sentrumspartiene sist høst til en forbedring av kommunenes økonomi. Men det er et faktum at det i arbeidsdelingen mellom stat, kommuner og fylkeskommuner er overlappende ansvarsforhold og noe dobbelt byråkrati som det nå må ryddes opp i.

Det er også et faktum at vi allerede har et stort privat innslag i helsevesenet, og heller ikke Senterpartiet og representanten Enoksen sier at man er imot private løsninger. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har tradisjonelt hatt sammenfallende syn på offentlig sektor og løsning av velferdsoppgavene. Men nå skal jeg bruke mitt privilegium til å utfordre representanten Enoksen på følgende: Vil han og Senterpartiet for å få mer midler til det offentlige tjenestetilbudet samarbeide med Arbeiderpartiet for å rydde opp i ansvarsforholdene mellom de ulike forvaltningsnivåene? For det andre: Hvilke løsninger ser den tidligere kommunalminister Enoksen må til for å avhjelpe kommunenes gjeldsbyrde?

Odd Roger Enoksen (Sp): Svaret er ja, vi vil samarbeide om å finne løsninger som er til beste for innbyggerne i landets kommuner, som skal sikre at offentlig sektor skal gi et bedre tjenestetilbud på alle områder. For vi står overfor ganske store utfordringer, både innenfor helsesektoren, innenfor eldreomsorg, innenfor skolesektoren. Når det gjelder de aller fleste oppgaver som det offentlige i dag ivaretar, har vi store utfordringer framfor oss. Det skyldes rett og slett at vi som innbyggere i dette landet, har store forventninger til hva det offentlige skal ta seg av – vi har stadig økende forventninger til dette.

På 1990-tallet har det vært gjennomført flere reformer enn noensinne tidligere: PU-reformen, som rett nok ble vedtatt på slutten av 1980-tallet, men hvor mye av gjennomføringen skjedde på 1990-tallet, 6-åringsreformen, stor barnehageutbygging, Reform 94, eldresatsingen, helsereformene osv. Alt dette er det kommunene og fylkeskommunene som har hatt ansvaret for å gjennomføre. Jeg har sagt tidligere at det er nødvendig å øke kommunenes inntekter i tiden framover. Ikke minst er det nødvendig å øke kommunenes frie inntekter, slik at kommunene i større grad selv kan avgjøre hvordan man skal bruke pengene. For jeg tror på at vett er noenlunde likt fordelt, og jeg tror at de som sitter nærmest de oppgavene som skal løses, er de som er best i stand til å se hvordan det bør gjøres. Jeg er grunnleggende overbevist om det. Derfor er jeg uenig i en utvikling som går i retning av mer statlig styring. Det er der jeg er usikker på hva Regjeringen vil. Når statsministeren bruker Tore Tønnes omlegging av SND og næringsarbeidet i fylkeskommunen ved å flytte det fra det regionale forvaltningsnivået og over til det statlige forvaltningsnivået, som et eksempel på vellykket omstilling av fylkeskommunen, er det etter min oppfatning å gå i feil retning. Vi ønsker ikke å gå i den retningen. Vi ønsker å desentralisere makt til kommunene, desentralisere oppgaver til kommunene og fylkeskommunene og ikke minst rydde opp i dobbeltarbeidet statlig og fylkeskommunal sektor imellom.

Øystein Hedstrøm (Frp): Regjeringens erklæring omtaler også det norske landbruket, man ønsker å utvikle et moderne landbruk og rimelige matvarepriser. Det er jo direkte i tråd med hva landbrukspolitisk talsmann Bjarne Håkon Hanssen tidligere har sagt, at prisene på norske landbruksvarer skal reduseres med 15 pst. – 20 pst. Maten skal produseres på færre og mer effektive bruk, og overføringene til landbruket skal også reduseres. Det betyr at det er et betydelig politisk flertall i denne sal som ønsker å modernisere norsk landbrukspolitikk gjennom liberalisering og effektivisering. Det betyr at det er et flertall som ikke ønsker å melde seg ut av virkelighetens verden, men ser at vi er avhengig av internasjonale avtaler, bl.a. WTO-avtalen, som vil bety at vi på sikt vil få et redusert tollbasert vern. Og EU vil følge etter. Om noen år vil EU inkludere en rekke østeuropeiske land og millioner av nye bønder. Da blir også EU avhengig av å legge om sin landbrukspolitikk, redusere sine subsidier, for de har i dag en sterk overproduksjon av alle tradisjonelle matvarer, sånn som Norge har, og vi vil få en utvikling mot verdensmarkedspriser. Men Senterpartiet har hele tiden vært en bremsekloss i denne utviklingen. Det har vært mest lettvint å la tingene gå som før. Og når det blir en vanlig akseptert politikk, vil resultatene på sikt bli negative som helhet – som den situasjonen vi er oppe i nå. Så mitt spørsmål til representanten Enoksen er: Vil Senterpartiet bidra til en modernisering av norsk landbrukspolitikk gjennom rasjonalisering, effektivisering og liberalisering?

Odd Roger Enoksen (Sp): Svaret på det spørsmålet er nei, og jeg har problemer med å se for meg at den nye landbruksministeren har til hensikt å gå i den retning som representanten Hedstrøm nå beskriver. I så fall har vi funnet ytterligere et område hvor det vil være problematisk å samarbeide mellom sentrum og den nye regjeringen, og hvor den nye regjeringen i så fall må søke støtte hos Fremskrittspartiet og Høyre. La oss håpe at vi kan unngå en slik utvikling, for jeg er grunnleggende overbevist om at noen av fortrinnene med norsk landbruk er at vi har et småskalalandbruk som produserer trygg og god mat til en rimelig kostnad. Vi har aldri brukt mindre andel av vår inntekt til mat enn vi gjør i dag.

Sentrumsregjeringen har lagt fram en stortingsmelding om landbrukspolitikk som medfører to grep. For det første har vi gjennom et skattegrep foreslått at matvareprisene skal reduseres. For det andre hadde sentrumsregjeringen til hensikt å legge fram en momsreform som ville innebære redusert matmoms og også på den måten reduserte matvarepriser, som ville bringe dem ned på nivå med våre nærmeste naboland, bl.a. Sverige.

Jeg har registrert at arbeiderpartiregjeringen sannsynligvis ikke har til hensikt å følge opp denne momsreformen. Det vil i så fall jeg synes er ille hvis det er tilfellet, for jeg tror det kan være et helt nødvendig grep å gjøre.

Vi skal holde fast ved det småskalalandbruket vi har. Vi skal utvikle småskalalandbruket videre og ivareta de fordeler som det innebærer å produsere mat på den måten som vi har gjort tradisjonelt her til lands, og som vi også skal gjøre i framtida. Et industrielt landbruk med de problemer som vi har sett i mange europeiske land i den senere tid, med sjukdomsutbrudd med de konsekvenser det får for folkehelsa, er ikke vi tjent med, og det er en utvikling som Senterpartiet ikke vil bidra til.

Oddvard Nilsen (H): Det er nå iallfall én likhet mellom regjeringen Stoltenbergs regjeringserklæring og representanten Enoksens innlegg: Ingen av dem nevnte et ord om samferdsel. Det er mange områder hvor Senterpartiet og Høyre er uenige når det gjelder modernisering av den norske stat og Norge, men faktisk var det slik at vi i forrige periode iallfall var enige om ett område, og det var samferdselens betydning for Distrikts-Norge. Så er det riktig å si at det har sentrumsregjeringen glemt siden. Men det er jo et håp når de nå kommer ut av regjeringskontorene, om at de kan vende tilbake til den gode sti og se betydningen av samferdsel.

Men det er to områder som jeg gjerne vil ta opp, og det er knyttet til transportkostnadene i Distrikts-Norge. Det er aldeles forunderlig at Senterpartiet, som ønsker å kalle seg for et distriktsvennlig parti, har vært med på denne berømmelige autodieselavgiften. Her har jeg en stor bunke brev fra enkeltsamfunn, enkeltmennesker og lokalsamfunn rundt i Norge som i disse dager står i fare for å miste en del av fergetilbudet sitt, den første fergen om morgenen og den siste om kvelden. Det gjelder mange samfunn som er totalt avhengig av nettopp slik kommunikasjon. Og jeg vil tro at representanten Enoksen har fått nøyaktig de samme henvendelsene. Jeg vil tro at han skjønner hvilket problem dette er i Distrikts-Norge. Folk som er avhengig av å komme til jobb, og næringslivet som er avhengig å komme fram med sine varer, møter faktisk et fergetilbud som altså er blitt redusert. Hurtigbåter blir varslet om at de ikke vil få avganger osv. Og mitt spørsmål til Enoksen og Senterpartiet er kort og greit: Vil de være med og rette opp denne feilen i revidert nasjonalbudsjett, slik at Distrikts-Norge får den kommunikasjon de rettmessig har krav på?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er enig med representanten Nilsen i at god infrastruktur og gode kommunikasjoner er avgjørende for utviklingen i Distrikts-Norge. Derfor har også sentrum, i henhold til et av de punktene som representanten Bondevik refererte til i sitt innlegg, til hensikt i tida framover å satse på forbedring av standarden på riks- og fylkesveinettet, nettopp fordi dette sammen med satsing på en del andre infrastrukturområder er helt avgjørende for hvordan utviklingen i Distrikts-Norge skal kunne ivaretas. Næringslivet er avhengig av å få fram varene sine raskest mulig, og innbyggerne i kommunene er avhengig av å ha gode transporttilbud for at disse samfunnene skal kunne utvikles. Jeg pekte på ett område, et nytt område, der jeg mener det er helt avgjørende at vi satser tungt i tida framover, og det er satsing på digital infrastruktur for å kunne møte det nye kunnskapssamfunnet og møte de utfordringene som ligger her.

Rimeligvis er det ikke mulig å komme innom alle områder i løpet av ti minutter, men jeg har også, som representanten Nilsen, fått mange brev fra folk som ikke ønsket den sterke økningen i dieselavgiftene som kom i forbindelse med budsjettet for inneværende år. Til det er å bemerke at den avgiftsøkningen først og fremst var et miljøtiltak, hvor avgiftsøkningen ikke var lagt på miljødiesel, men på ordinær diesel. Den avgiftsøkningen har nå medført at vi i løpet av kortere tid enn forutsatt faktisk har klart å få innført miljøvennlig diesel hos de aller fleste oljeselskapene og på den måten kan redusere forurensningen. Dette avgiftssystemet fungerer på den måten at når man hever avgiftene for å bruke det som et miljøpolitisk virkemiddel, virker det faktisk etter hensikten. Men som tidligere finansminister Restad allerede hadde annonsert og hadde hatt flere møter med lastebilnæringen om: Vi akter å se på de samlede konsekvensene av den avgiftsøkningen som kom. Det står vi selvsagt fast ved, men jeg vil ikke forskuttere hva vi vil gjøre i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Hallgeir H. Langeland (SV): SV deler den skildringa og den kritikken som Enoksen har av Arbeidarpartiets politikk. SV deler òg den frykta som Senterpartiet har uttrykt, bl.a. i Nationen på fredag, om ei høgredreiing av norsk politikk med Arbeidarpartiet ved roret, ikkje minst innan område knytte til distrikts-, fordelings- og EU-politikk. Spørsmålet går på korleis ein skal unngå denne høgredreiinga, som Enoksen òg bekymrar seg for. For Enoksen har delteke i ei regjering som hadde som politisk mål å søkja samarbeid i ulike retningar. Ein har nå i løpet av to år hatt samarbeid med Høgre og Framstegspartiet i distrikts- og fordelingspolitikken. Det kan vel neppe bli mindre høgredreiing av ein slik politikk, ein politikk som altså har medverka til å svekka kommuneøkonomien, svekka moglegheitene kommunane har for å driva ein offensiv skulepolitikk f.eks.

Senterpartiet og SV har veldig mange samanfallande synspunkt – iallfall dersom ein ser på partia sine program, som eg trudde ein skulle. Det gjeld innan distriktspolitikk, fordelingspolitikk, EU-politikk og eigarskapsproblematikk. I det heile er det ei mengd område som Senterpartiet og SV står saman om, og som det burde vere mogleg å samarbeida om, nettopp for å unngå ei høgredreiing.

SV har stor respekt for at sentrumspartia ønskjer å halda fram som ein eigen koalisjon ved neste val. Men spørsmålet til Enoksen blir altså: Korleis skal ein unngå at ein får ei høgredreiing – i EU-politikken, i miljøpolitikken og i fordelingspolitikken?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det kunne selvsagt være fristende å svare at den beste måten å unngå en slik høyredreining i politikken på, er å gi oss økt oppslutning i valg.

Når vi samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet i de to første budsjettbehandlingene, skyldtes det at Arbeiderpartiet i to år valgte å sette seg på sidelinjen og ikke var villig til å inngå et samarbeid. Det var ikke bare derfor, men også fordi vi har sagt at vi samarbeider om de løsningene som ligger nærmest opp til oss i enhver sammenheng. Jeg har for øvrig registrert at Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, sier at årsaken til at de valgte å samarbeide om årets budsjett, ikke var at de hadde lagt kampen om kontantstøtten død, men det var første skritt på veien tilbake til regjeringsmakt – for man så at man på denne måten kunne binde sentrum til seg. Jeg har vanskelig for å tro at det virkelig skulle være tilfellet, for i så fall er det en meget dårlig strategi i forhold til framtidig samarbeid.

Jeg står fast på det jeg har sagt, at på veldig mange områder ligger de beste løsningene i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og sentrum. På andre områder er det naturlig for oss å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet. Sånn vil det også være i framtiden, for vi har ulikt syn på en del områder, som f.eks. eierskap – og som Forsvaret, hvor vi har et vidt ulikt syn i forhold til det som SV står for, for å ta ett eksempel.

Jeg har ikke sagt at Arbeiderpartiets regjeringserklæring er en høyredreining på generelt grunnlag. Tvert imot, på veldig mange områder innenfor tiltredelseserklæringen varsler man en politikk som ligger tett opp til det sentrum står for, og hvor det vil være mulig for oss å finne gode løsninger i fellesskap. På enkelte områder derimot, som jeg skisserte i mitt hovedinnlegg, frykter jeg for at vi vil komme til å se en høyredreining og et tettere samarbeid mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiene. Det håper jeg at vi skal kunne unngå gjennom å være konstruktiv og innby til samarbeid. Vi har ikke tenkt å drive obstruksjonspolitikk eller sette oss på sidelinjen, men tvert imot å finne løsninger for det vi står for, i så stor grad som mulig.

Erik Dalheim (A): Man kunne nok ønske at politikk var en ukjent sum av mange enkeltvedtak. Kvikke medieoppslag kan da ofte også skape inntrykk av at det er sånn. Noen års deltakelse i finanskomiteen her i Stortinget har lært meg at de drømmer som ikke får plass innenfor den forsvarlige økonomiske ramme som driften av Norge gir, forblir drømmer.

Senterpartiet, som Arbeiderpartiet, baserer seg på en fordeling av ressurser og verdiskaping der folk bor. En god distriktspolitikk og sterke kommuner er da av vesentlig betydning.

Det skal bli spennende å møte Enoksen i finanskomiteen. Kompromisser kan ikke bygge bro over det man prinsipielt er uenig i, men det gir muligheter der man har felles mål. Vi som arbeidet for budsjettforliket med regjeringen Bondevik, fordi det gav et godt budsjett, vil naturlig legge dette til grunn for revidert nasjonalbudsjett i mai. Vil Enoksen på vegne av Senterpartiet nå gjøre det samme?

Odd Roger Enoksen (Sp): For å returnere: Jeg ser også fram til å møte representanten Dalheim i finanskomiteen, det kan komme til å bli både hyggelig og interessant. Jeg ser fram til det arbeidet.

Når det gjelder revidert nasjonalbudsjett, er det selvsagt umulig å forskuttere noe som helst. Det som kommer til å bli avgjørende for hvordan vi håndterer revidert nasjonalbudsjett, er selvsagt hva Regjeringen kommer til å legge fram for Stortinget. Jeg har jo registrert at det på en del områder er kommet signaler om endringer, og på en del områder kanskje høyst nødvendige endringer. Jeg vil også benytte anledningen til å takke representanten Dalheim og Arbeiderpartiet for at de hjalp sentrumsregjeringen å få tilslutning til 99,6 pst. av det budsjettet som ble lagt fram. Vi har altså på den måten fått gjennomslag for det aller vesentligste av det vi har lagt fram i budsjettet, og det står vi selvfølgelig inne for. Men endringer som måtte komme utover dette, vil måtte komme til å bli behandlet som endringer.

Så til et område som representanten Dalheim nevnte, kommuneøkonomien. Jeg har sagt i mange sammenhenger tidligere at år 2000 vil komme til å bli et særdeles utfordrende år for kommunesektoren. Vi vet at underskuddet i 1999 var stort. Det skyldtes først og fremst betydelige investeringer, bl.a. knyttet til eldrereformen. Men jeg vil minne om at når regjeringen Jagland valgte å gå av, var ikke det bare på grunn av 36,9, det var også på grunn av – som representanten Jagland den gang sa i tiltredelsesdebatten da Bondevik-regjeringen var etablert – de andre partienes overbud i forhold til offentlige utgifter. Det ble konkret siktet til de 5 milliardene som Senterpartiet bl.a. bidro til at kommunene fikk i økte inntekter i 1997, høyst nødvendige økninger i inntektene på det tidspunkt.

Jeg ser også fram til å se hva slags forslag denne regjeringen vil komme til å legge fram i forhold til forbedring av kommunenes vilkår, i tråd med det som flere av regjeringsmedlemmene har signalisert.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Halvorsen (SV): Vi er nå i en politisk situasjon der statsminister Jens Stoltenberg overtar der Jagland slapp – og for så vidt der Bondevik slapp – uten et parlamentarisk grunnlag fra et flertall av partiene i Stortinget. Vi vil fortsatt – i hvert fall som det så langt ser ut – fram til år 2001 ha en mindretallsregjering som vil søke støtte i Stortinget fra sak til sak. Det kan fortone seg slik som det fortonte seg siste uken før regjeringsskiftet: Arbeiderpartiet samarbeidet med Fremskrittspartiet på tirsdag og med Høyre på torsdag, og i bunnen lå et budsjettforlik mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Dette var politiske øvelser som Bondevik-regjeringen gjorde en dyd av. De gjorde en dyd av at de skulle ha vekslende flertall i Stortinget. Men resultatet var at Høyre og Fremskrittspartiet fikk betydelig større politisk innflytelse enn de trengte og burde ha hatt.

Nå er vi i den situasjonen at Arbeiderpartiet også forbeholder seg retten til å søke flertall med Høyre og/eller Fremskrittspartiet i miljøpolitikken, i europapolitikken og kanskje i flere andre saker. Denne situasjonen vil bety at det er uklart for velgerne hvilket flertall det er som har ansvaret. Den friheten som Arbeiderpartiet påberoper seg i dag, kan bli tung å bære når neste stortingsvalg nærmer seg. Dette er utløst av en politisk situasjon, men det er også en selvvalgt situasjon, og det er en situasjon som gir den samme frihet til alle andre partier i Stortinget. De borgerlige partiene har flertall, rundt Arbeiderpartiet, altså rundt Regjeringen, hvis alle partiene fra Fremskrittspartiet til Senterpartiet finner sammen. De står fritt til å skape flertall utenom Regjeringen.

SV har ikke deltatt i noen form for politiske drøftinger eller forhandlinger med Arbeiderpartiet i forbindelse med den regjeringskrisen som oppstod. Det har vel heller ingen andre partier. Det betyr jo at også SV står fritt og ikke er en del av et parlamentarisk grunnlag for en arbeiderpartiregjering. Men fra SVs side mener vi faktisk at for SV og for alle andre som mener at politisk styring er viktig, er dette en situasjon med politisk forvirring, hvor Stortinget framstår mer og mer som en spillehall, noe som truer troen på demokratiet, på at det nytter. Det er en politisk situasjon som Fremskrittspartiet og Høyre for så vidt kan kose seg over, for de ønsker flere markedsløsninger – jo mer håpløs politikken blir, jo større blir ropet etter markedsløsningene – mens vi som ønsker å styre markedskreftene, vi som ønsker å finne et politisk handlingsrom, er avhengig av at man driver politikk på en slik måte at velgerne har tiltro til det man holder på med.

Det er bakgrunnen – punkt 1 – for at SV ønsker seg en flertallskonstellasjon i norsk politikk.

Men det er ikke bare slik at et hvilket som helst flertall vil skape orden og hindre kaos. Vi er selvfølgelig mest opptatt av den politiske retningen. Det er klart at et politisk flertall med betydelig påvirkning fra Høyre og Fremskrittspartiet vil føre til kaos i kommunene, fordi de får så dårlig råd at de ikke får løst alle de oppgavene de skulle ha løst. Det vil føre til kaos i miljøpolitikken – fordi det er et fremmedord, i Fremskrittspartiet er man jo analfabeter i miljøpolitikken. Derfor er det viktig ikke bare å ønske seg en flertallskonstellasjon som på en måte kan rydde opp i det politiske landskapet, men også en allianse i retning av SV, en allianse som inkluderer ett eller flere sentrumspartier, Arbeiderpartiet og SV.

Vår utfordring til regjeringen Stoltenberg er at løsningene på de overskriftene som statsministeren kom med i går, og som SV var enig i mange av, ligger på venstresiden og ikke på høyresiden i norsk politikk.

Statsministeren sa:

«Menneskers arbeid, kunnskap og skaperevne er Norges virkelige nasjonalformue.»

Videre:

«Framtidas bedrifter kan være der vi minst venter dem. Men kompetanse vil med sikkerhet stå i sentrum. Kunnskap og ideer vil være vår viktigste kapital.»

Godt sagt! Men etter slike ansatser forventer SV en systematisk satsing på skole og utdanning. Varselet om en slik reform kom ikke i går.

Grunnskolen bekymrer. Situasjonen i grunnskolen bekymrer oss, særlig situasjonen i ungdomsskolen. I forbindelse med rekrutteringsmeldingen var Arbeiderpartiet inne på mange ting som SV har slåss for i årevis i Stortinget. Aftenposten eller Arbeiderpartiet – jeg vet ikke hvem – beregnet kostnadene ut fra de reformene og den innsatsen som Arbeiderpartiet da varslet, til ca. 1,5 milliarder kr pr. år. Det er en forholdsvis beskjeden satsing, men det er i hvert fall en start.

Det denne regjeringen mangler, og som mange arbeiderpartiregjeringer har hatt tidligere, er varsel om én stor reform, noe som folket kan flokke seg bak, en invitasjon til å løfte i flokk og få til noe viktig. På skoleområdet trenger vi en sånn reform. På skoleområdet trenger velgerene en sånn utfordring. På skoleområdet trenger stortingsflertallet en utfordring til å være med og satse på dette.

I SV er vi veldig bekymret over det standardgapet som veldig mange barn, foreldre og besteforeldre opplever hver eneste dag mellom tilstanden i den offentlige skolen og det man er vant til hjemme. Vi tror at hvis ikke det standardgapet fylles opp etter hvert, med hensyn til kvaliteten i skolen og utstyret i skolen, hvis skolene ligger i bakgatene nedsarvet og ikke lyser like sterkt som kjøpesentrene, vil mange ønske å bruke egne penger på privat skole. Derfor ønsker vi oss en offentlig skole som de fleste av oss entusiastisk slutter opp om, som vi hver eneste dag sender barna våre til med glede, for vi vet at de blomstrer og gror. Det er den grunnleggende utfordringen som jeg syns hele Stortinget – men særlig Regjeringen og venstresiden – har. Det betyr nemlig to ting, etter SVs oppfatning. Det betyr en opprustning av utstyr, rekruttering av lærere osv., men det betyr også en endring i innhold og arbeidsmåter.

De skolereformene man har hatt i løpet av de siste årene, kanskje med Hernes som den viktigste reformator, har vært i en teknokrattradisjon. De har blitt for firkantet og for sentralt dirigert. Det har også betydd at en akademisk læringstradisjon på mange måter har vunnet større og større innpass i skolen, mens en praktisk tilnærming til teori, som mange av oss foretrekker, og som gjør at teorien kommer enklere, har kommet for mye i bakgrunnen – ikke i det som står i læreplanene, der står det mye bra, men i det som blir virkeligheten. Vi ønsker oss en mangfoldig skole der man tar trekk fra pedagogikk fra privatskolene inn i den offentlige skolen og gir folk mulighet til å påvirke sin egen skolehverdag. I dag er det for mye sånn at man må finne diagnoser og problemer for å få utløst noen ekstra midler og ressurser i skolen. Det tror vi gjør at man i for stor grad setter merkelapper på barna og i for stor grad blir problemorientert i forbindelse med å bli løsningsorientert. Når det kan sitte 15 eksperter rundt et bord for å diskutere ett barns opplegg, tror vi at det er mye bortkastet tid, og at det kanskje virker fremmedgjørende for de foreldrene som sitter der – og barnet er jo ikke til stede. Derfor må vi klare begge deler: både å ruste opp skolen og å gi den enkelte skole større frihet til å utforme pedagogikken med utgangspunkt i de individene som barn faktisk er.

Høyresiden har ingen løsninger på dette. Høyres skolepolitikk betyr mer sentraldirigering, flere prøver, få barna inn, sjekk hva de kan når de er sju år, åtte år og ni år, få dem satt inn i tabeller og send beskjeder hjem. Det betyr at man tar utgangspunkt i å gi barn mer av det de ikke kan. Vår tankegang er at barn vokser hvis de får maksimal backing på det de kan, for det er når man føler at en mestrer noe, at en også er mottagelig for ny kunnskap. Det er SVs første utfordring til den nye regjeringen: Vi trenger en omfattende skolereform både når det gjelder ressurser og innhold og desentralisering av makt og myndighet.

Utfordring nr. 2 er omstilling av offentlig sektor.

Statsministeren sa:

«For å sikre velferden må offentlig sektor styrkes. Derfor må den fornyes. … Fornyelse krever nytenkning. … Dobbelt byråkrati gir ikke dobbel velferd.»

Vel talt! Men vår andre utfordring til Arbeiderpartiet er: Parkér alle tanker om privatisering og kommersialisering av offentlig sektor på den politiske sidelinjen der det hører hjemme, og start dialogen med dem som jobber i offentlig sektor, med SV, med alle som er avhengig av tjenester og som ønsker å påvirke sitt eget nærmiljø, om hvordan en kan utvikle offentlig sektor. Privatisering er ikke modernisering. Den norske velferdsstaten har en forholdsvis kort historie, men den er bygd i offentlig sektor fordi de privatiserte løsningene var utilstrekkelige – utilstrekkelige til å sikre oss de tjenestene vi ønsket, utilstrekkelige til å sikre alle tilgang til tjenestene. Det er ingen grunn til at noen skal la seg forføre av at det er spesielt moderne å gå tilbake til den tankegangen. Det er ingen grunn til i det hele tatt å diskutere dette og la høyresiden legge premissene.

Vi må utvikle en offentlig sektor som er sånn at vi med hjertebank ønsker å benytte de tjenestene den har å tilby. Det er jo rett og slett sånn at privatisering og kommersialisering fører til nettopp økt byråkrati i kommunene, som må finne ut av hva slags tjenester de skal kjøpe fra en kommersiell bedrift som kan levere tjenestene. Det betyr at man splitter opp tjenestene mer i forhold til dem som mottar dem. Det er ikke sånn at f.eks. et sykehjem egner seg til å være ute på anbud hvert fjerde eller femte år, med systematisk kartlegging av hva fru Hansen trenger og hva fru Olsen trenger, og kanskje fru Hansen blir litt dårligere, og så blir fru Olsen litt bedre. Det blir masse byråkrati og surr av sånt. Bare parkér det.

Men det er noe vi skal legge oss veldig nøye på hjertet. En privat klinikk i Bergen hadde innkalt til åpent møte for å rekruttere sykepleiere. Det kom 200 sykepleiere på det møtet. De satt ved siden av hverandre og skottet: Himmel og hav, er du her også! De sa: Lønnsforhold, arbeidsforhold og tungrodd system i offentlig sektor er grunnen til at vi ønsker oss noe annet. Da må offentlig sektor klare å løse den typen problemer. Det er et nederlag for offentlig sektor hvis ikke vi selv klarer dette, og disse tjenestene må privatiseres og settes ut på anbud for at problemene skal bli løst.

SV ønsker seg en omfattende desentralisering av makt og myndighet i offentlig sektor. Vi tror at dette er rimelig likt fordelt i Norges land. Vi tror at de som vil være med og diskutere både skole og tjenester i lokalmiljøene, har mye å bidra med. Vi tror at brukere og ansatte på den enkelte arbeidsplass må inviteres til å være med og utforme dem. Vi tror at det betyr at vi må tåle litt større ulikhet når det gjelder hvordan tjenestene utformes. At alle skal ha skikkelig skole og skikkelig omsorg og tilbud om barnehageplass ligger i bunnen. Men når det gjelder hvordan disse tjenestene skal utformes, må vi godta større variasjoner. Det er vår andre utfordring til Regjeringen.

Vår tredje utfordring til Regjeringen er at dette betyr en mye større innsats når det gjelder å satse på offentlig sektor. Nå går altså kommunene 12 milliarder kr i underskudd. Det som er rapportert rundt omkring lokalt, er at for at kommunene skal få penger til satsing på eldreomsorgen, så tar de fra skolen – kutter i rammetimer og alt det som gir litt luft og mulighet rundt omkring i skolen. Det er det fryktelig vanskelig å forstå, for Norge er mulighetenes land. Vi har så mye penger, og alle andre land i verden misunner oss dem og den handlefriheten vi har. Det blir uforståelig for folk flest når staten og Stortinget oppfører seg som originaler som lar huset forfalle og takrennene slenge, mens madrassen tyter over av penger. Det blir en «mismatch» som gjør det vanskelig for folk å ha tillit til politikk.

I miljøpolitikken kommer SV til å være en meget kraftig opposisjon mot Arbeiderpartiet, og det er en opposisjon som Arbeiderpartiet trenger. Det er rett og slett sånn at kraftkarene i Arbeiderpartiet, i alle aldre og av begge kjønn, har vunnet for mange slag i miljøpolitikken. Vi kommer systematisk og intenst til å utfordre dem når det gjelder gasskraftverk og patent på liv, der vi mener vi fikk illevarslende signaler i går. Dette er noen av de viktigste internasjonale utfordringene i vår tid.

I SV ser vi for så vidt lyst på livet. Vi synes at vi har fått en mer spennende parlamentarisk situasjon. Vi er i en situasjon der vi systematisk kan utfordre et mulig stortingsflertall, både regjeringspartiet og sentrumspartiene. Men vi kommer også til å jobbe langsiktig fram mot 2001. For hvis dette spillet, hvor man søker vekslende flertall både fra Arbeiderpartiets side og fra sentrums side, kommer til å fortsette fram til da, kommer SV til å være i en meget offensiv situasjon. Da kan vi på trygg grunn si til velgerne (presidenten klubber) at hvis man stemmer på Arbeiderpartiet, vet man ikke hva man får. Hvis man stemmer på sentrum, vet man heller ikke hva man får. Man kan like gjerne (presidenten klubber) få presidenten fra Fremskrittspartiet, eller fra Høyre. Det partiet som kombinerer en radikal fordelingspolitikk og en framtidsrettet miljøpolitikk, er SV.

Presidenten: Nå må presidenten også ta offensiven. Taletiden er for lengst overskredet.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker for velvillighet, president!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg vil først få lov til å peke på at det engasjementet som SVs leder i alle sammenhenger og også her på talerstolen utviser når det gjelder skolepolitikken, er prisverdig. Det er også flott hvis det er slik at representanten Halvorsen har lagt merke til i regjeringserklæringen at en av de viktigste premissene som Regjeringens politikk skal bygge på, nettopp er kunnskap, forskning og utvikling. Det gjennomsyrer grunnlaget for den politikken som er formulert fra regjeringen Stoltenbergs side.

Etter en lang kamp for noen måneder tilbake om hvem som var mest for skole, så var det et faktum at Arbeiderpartiet og SV fant sammen på mange viktige punkter da rekrutteringsmeldingen var til behandling i Stortinget. Men problemet er, her som i andre saker, at om Arbeiderpartiet og SV er aldri så mye enige, så gir ikke det flertall i Stortinget.

SVs leder, representanten Halvorsen, har også i mange sammenhenger et stort engasjement i forhold til hvordan vi skal klare å skape flertallsløsninger i norsk politikk. Det er et engasjement Arbeiderpartiet også har. Det er et helt klart langsiktig mål å ha en struktur i det parlamentariske systemet som gir flertallsløsninger. Men det som er vanskelig å forstå i representanten Halvorsens argumentasjon, er hvordan hun knytter det til dagens situasjon. Representanten Halvorsen sier, kanskje med litt indignasjon, at Arbeiderpartiet påberoper seg en frihet til å søke ulike flertall. Men er det ikke nettopp det som er situasjonen i Det norske storting, at det ikke er grunnlag for noen flertallsløsninger, verken på den ene eller den andre siden? Og hvordan skal SV forholde seg til det?

Til slutt: Skal vi regne med at SV vil inngå i et flertall der de faktisk er enige, og ikke bruke gasskraftsaken som et virkemiddel for å stille seg utenfor også i andre saker?

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Kristin Halvorsen (SV): SVs engasjement for skolen vil vedvare helt til vi får resultater. Vi er ganske seige, og kondisen er bra. Men vi er også utålmodige, for det er det med barn at de blir ett år eldre for hvert år som går. Det er år som er viktigere for dem enn for oss som faretruende nærmer oss 40 og gjerne skulle ønske at tiden gikk litt saktere noen ganger. Dette er ekstremt viktig. Det ligger dessverre ikke en satsing i det omfanget som det er behov for rundt omkring i Kommune-Norge på dette feltet. Der kommer vi til å presse videre.

Så etterlyser Hill-Marta Solberg en realistisk og mulig flertallskonstellasjon sånn som den politiske situasjonen er nå. Jeg mener at rett og slett en manglende politisk retning fra Arbeiderpartiet er en del av forklaringen. Der er miljøpolitikken kjernepunktet – antakelig også EU-politikken – fordi det vil være et flertall i Stortinget i alle miljøsaker hvis Arbeiderpartiet fortsetter sånn som i gasskraftsaken og vedtar sin politikk og søker støtte der det er mulig å få den, for da står Høyre og Fremskrittspartiet alltid klare. Den eneste muligheten til å oppnå noen resultater i miljøpolitikken som går i SVs retning, er hvis SV og Arbeiderpartiet får mulighet til å forhandle med et eller flere sentrumspartier om en stor og bred politiske plattform. Da er det mulig for SV å oppnå noen resultater i miljøpolitikken, men ellers ikke. Det er en situasjon som vi mener ville tjent framtiden bedre. Nå blir det spennende både for Arbeiderpartiet, oss og sentrum (presidenten klubber) hvor lenge Venstre og Senterpartiet vil finne seg i å være under Bondeviks vinger og ikke se, f.eks. Senterpartiet, at de faktisk har mulighet til å hindre Høyre og Fremskrittspartiet (presidenten klubber)…

Presidenten: Då går vi vidare!

Vidar Kleppe (Frp): Når jeg hører SV og fru Halvorsen fortelle om Fremskrittspartiet og høyrepartiene i norsk politikk og hennes beskrivelse av den, må jeg si at kompetansen på det området hadde fått plass på et knappenålshode.

Vi i Fremskrittspartiet er faktisk kommunenes og skolens beste venn. Det har vi vist i innstillinger her i Stortinget og i det arbeidet vi gjør til daglig, i motsetning til SV, som ikke engang ville gi kompensasjon til kommunene når det gjaldt gjennomføringen av Reform 97. Der har SV vist i praktisk politikk at det de hevder og sier fra Stortingets talerstol, og som de i diskusjoner og debatter slenger ut til det norske folk, ikke holder stikk når vi kommer til voteringer her i salen. Men det får vi bare ta til etterretning.

Fremskrittspartiet er interessert i og villig til å satse på norsk skole, i motsetning til SV. Vi er også villig til å satse på primæroppgavene som kommunene og staten har, og da tenker jeg spesielt på eldresatsingen. Men fru Halvorsen hadde et poeng i det hun sa, nemlig at i Kommune-Norge blir det ofte en diskusjon om hvor en skal kutte når kommunepolitikerne fra andre partier ikke klarer å prioritere primæroppgavene og det som er lovpålagt. Da ser vi at enten blir det kutt i eldresektoren, eller det blir kutt i skolesektoren. Og grunnen til det er at de andre politikerne i denne sal ikke har tatt den utstrakte hånden som vi i Fremskrittspartiet har kommet med, når det gjelder å øremerke økonomiske midler fra staten til disse primæroppgavene.

Da er mitt spørsmål til representanten fra SV fru Halvorsen, som er så opptatt av de svake i samfunnet, som er så opptatt av å få gjort noe med en skolesektor som trenger opprustning, og som er så interessert i å få gjort noe med eldresektoren: Vil hun nå at staten automatisk skal betale det som er nødvendig, slik at alle kan få et likt tilbud i hele landet?

Kristin Halvorsen (SV): Forskjellen på Fremskrittspartiets og SVs tankegang når det gjelder skole, er: Fremskrittspartiet tror at hvis man utstyrer alle barn med en sjekk, kan man slippe dem fritt ut i byen, og så kan de få lov å kjøpe seg en skoleplass hvor enn det måtte være. Jeg kjenner ingen foreldre og ingen barn som ønsker seg en slik type skole, og som mener at det er det første man skulle ønske seg. Det jeg kjenner, er ganske mange foreldre og barn som er fortvilet hvis barna ikke får plass på den nærmeste skole. Fremskrittspartiet er helt på jordet i skolepolitikken. Det man trenger, er nærmiljøskoler der vi som foreldre kan være med og utforme skolen, der det er kort skolevei, der det er trygg skolevei, og ikke en bråte med første-, annen-, tredje-, fjerde- og femteklassinger som skal ut og shoppe på et skolemarked rundt omkring i byen.

Fremskrittspartiets politikk for offentlig sektor er en systematisk politikk for privatisering. Det er en systematisk politikk som kommer til å føre til større forskjeller mellom folk. Det er de endringene de ønsker seg i offentlig sektor. Gamle damer og små barn skal ut og shoppe med sjekker. Det er altså ikke slik man lager en god offentlig sektor.

Det er ingen som tror på Fremskrittspartiet når de påberoper seg å være mer for skole eller mer for kommunene enn SV, for SV er det partiet som systematisk har omfordelt fra privat rikdom, særlig blant dem som har mest, og til offentlige tjenester som alle trenger. Det er fordi vi mener at det er en samfunnsform som inkluderer flest mennesker i Norge.

Vi ønsker ikke mer øremerking i SV. Vi tror tvert imot at det som er Stortingets og statens oppgave, er å sørge for at det finnes så romslige rammer lokalt (presidenten klubbar) at man kan utføre dem. Men vi må sikre noen standarder gjennom minstestandarder. Øremerking (presidenten klubbar) betyr mer byråkrati.

Presidenten: Presidenten vil be representanten Halvorsen sjå til at taletida blir halden.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg har registrert at SV sin leiar ved fleire høve har stilt spørsmål i retning av om sentrumspartia no vil angripa arbeidarpartiregjeringa frå høgre eller frå venstre. Dette viser at SV framleis heng fast i tradisjonell høgre-venstretenking i politikken. Saka om gasskraftverk viser at det går eit klart skilje mellom partia i viktige verdi- og miljøspørsmål, og at dette ikkje følgjer det gamle blokkmønsteret. Viser ikkje dette at SV må koma ut av tvangsforestillinga si om at norsk politikk berre kan framstillast som eit val mellom ei høgre- og ei venstreside?

I Kristeleg Folkeparti er me opptekne av ei sterk offentleg forvaltning, ein sterk offentleg sektor, men me innser at denne treng òg effektivisering og modernisering. Me ser òg at den såkalla tredje sektoren kan vera med på å yta verdfulle bidrag til gode løysingar av mange viktige oppgåver.

I representanten Halvorsen sitt innlegg registrerte eg at ho tok til orde for ei modernisering av offentleg sektor. Eg spør då om dette inneber at SV verkeleg er villig til å setja offentleg forvaltning under eit kritisk søkjelys og bl.a. sjå på om òg den såkalla tredje sektoren kan vera med på å bidra til gode løysingar både for fellesskapet og for enkeltmennesket.

Kristin Halvorsen (SV): Etter SVs oppfatning fins det en høyre-venstreakse i norsk politikk, men det er ikke den eneste aksen. Men det er klart at i mange skatte- og fordelingsspørsmål der sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har vært enige, f.eks. den gangen da man innførte tilnærmet nullskatt for rederiene, viste den seg veldig klart. Da viste det seg veldig klart at det fantes en høyre-venstreakse – det var en endring i skattesystemet som Arbeiderpartiet og SV var mot. Så fins det selvsagt også verdispørsmål, som er en annen akse, der jeg oppfatter at sentrum og SV er mer på linje, f.eks. i miljøpolitikken; det kan også være i EU-spørsmål og i andre spørsmål. Men jeg syns det er vanskelig å forstå sentrum når de mener at det faktum at de selv ønsker å samarbeide både til høyre og til venstre for seg – både med Høyre og Fremskrittspartiet og med Arbeiderpartiet – i seg selv skulle tilsi at det ikke fantes noen høyre-venstreakse i norsk politikk, for i mange sammenhenger har det ført til mer høyrepolitikk i fordelingspolitikken enn det det i utgangspunktet kunne vært flertall for i Stortinget. Senterpartiets smidighet i forbindelse med skattespørsmål og Voksenåserklæringen er jo grunnen til det.

Vi ønsker et kritisk søkelys på offentlig sektor, men vi ønsker at det skal ta utgangspunkt i at man setter et meget klart skille ved de løsningene for privatisering som Høyre og Fremskrittspartiet nå ivrer så sterkt for. Det er privatisering som betyr mer byråkrati, og som gjør at små velferdskroner som vi sliter med å få til å dekke det det skal, like gjerne går til privat profitt som til å skape bedre tjenester. Det syns vi faktisk er en fryktelig dårlig idé.

Sonja Irene Sjøli (H): Representanten Halvorsen var i sitt innlegg opptatt av å få til en flertallskonstellasjon her i Stortinget. Hun nevnte en allianse mellom Arbeiderpartiet og SV og ett eller flere av sentrumspartiene. Men jeg undrer meg på hvordan representanten Halvorsen har tenkt å få til det. SV var jo svært fornøyd med budsjettforliket mellom den tidligere sentrumsregjeringen og Arbeiderpartiet før jul, og hovedbegrunnelsen var at Høyre ble parkert på den politiske sidelinjen, hvor Høyre etter hennes mening hører hjemme, uten direkte innflytelse. Men i motsetning til SV har Høyre oppnådd politiske resultater selv i opposisjon, hatt politisk innflytelse og levert resultater på en rekke områder, f.eks. innen helsepolitikk, utdanningspolitikk, næringspolitikk og miljøpolitikk, for å nevne noen. SV har tydelige ambisjoner om å få praktisk gjennomslag i politikken, og SV ønsker makt og innflytelse, men som sagt: Hvordan i all verden har de tenkt å klare det? Sentrumspartiene har bestemt seg for fortsatt å opptre som en blokk, og hos Senterpartiet har SV ingenting å hente, uten å måtte svelge Kristelig Folkepartis og Venstres politikk.

I en pressemelding den 17. mars sier SV at de ikke vil være noe støtteparti for Arbeiderpartiet. Det er faktisk slik at ingen av de aktuelle konstellasjonene gjør at SV er med i noe flertall, hvis de da ikke skulle klare å splitte sentrumsblokken og få med Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet. Historien viser at det ikke er umulig, men i den nåværende situasjon er det lite sannsynlig. Riktignok har frieriene til Senterpartiet her i dag både vært lange og mange, men jeg tror det er et stykke fram. Derfor er det grunn til å spørre hva som skal være SVs rolle i politikken framover. Skal de fortsatt bare kommentere andres politikk? Og hvor er det blitt av den makt og innflytelse som SV snakker seg så varme om?

Kristin Halvorsen (SV): At SV var svært fornøyd med budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i fjor høst, var en betydelig overdrivelse. Vi syns ikke det var gedigent når man fikk 600 mill. kr mer til kommunesektoren f.eks., når de går med underskudd i 12 milliarder kr-klassen. Men vi vet jo at det hadde vært verre hvis Høyre og Fremskrittspartiet hadde sittet der, for da hadde de antakelig kuttet på kommunesektoren. Så i trange tider hjelper hver krone, men at jubelen stod i taket, var vel å ta litt grovt i.

SVs velgere og medlemmer har et like stort krav som alle andre partiers velgere og medlemmer til at man i de sakene man slåss for i politikken, oppnår resultater, at de tillitsvalgte stiller seg slik at man oppnår best mulige resultater. Og Sonja Sjøli har rett i at slik som situasjonen er nå, slik som Stortinget er sammensatt nå, vil nøkkelen til SVs innflytelse fram til stortingsvalget i 2001 i betydelig grad være hvilken vei sentrumspartiene ønsker å samarbeide, eventuelt med SV, og å utfordre Arbeiderpartiet på viktige områder. Hvis Senterpartiet har lyst til å være rolig og rimelig umælende under Bondeviks ledelse, er det et valg som de har tatt. Det respekterer jeg for så vidt, men jeg syns kanskje det er litt vel selvutslettende. Og vi vet jo at det er mange saker der Senterpartiet og SV har vært enige. Men vi ser også framover til stortingsvalget i 2001. Jeg er helt sikker på at fryktelig mange velgere ønsker seg den kombinasjonen som SV står for i norsk politikk, nemlig en rettferdig fordelingspolitikk, en effektiv, skikkelig offentlig sektor og en framtidsrettet miljøpolitikk. Vi vet at det er en politikk, en helhetlig politikk, som unge velgere i stor grad ønsker seg, som mange kvinnelige velgere og fornuftige menn i stor grad ønsker seg. Så framtida er lys!

Tom Thoresen (A): Kristin Halvorsen hadde mange interessante tanker om styring og samarbeid. Den regjering som sitter nå, har det bredeste grunnlag det er politisk mulig å ha i det stortinget som eksisterer nå, både i antall representanter bak seg og i mulige samarbeidskonstellasjoner på linjer og på enkeltsaker. Det er ikke mulig å forestille seg at det skulle være dannet et alternativt flertallsmønster, slik den politiske situasjon er nå, verken ved koalisjoner på regjeringshold eller ved samarbeidsavtaler i Stortinget. Ergo må det bli et saklig samarbeid mellom regjering og stortingsflertall fra sak til sak.

Jeg registrerer at SV ser relativt positivt på den regjeringsdannelsen som eksisterer, og jeg håper at SV ønsker et så intimt samarbeid med denne regjering som mulig, men selvsagt ikke ved at SV skal oppgi sin egen identitet. Det kommer heller ikke Regjeringen eller Arbeiderpartiet til å gjøre. Derfor kan det være klok strategi i denne sammenheng å konsentrere seg om der hvor samarbeidspotensialet er størst. For to sosialdemokratiske partier tror jeg at samarbeidspotensialet og utfordringen er størst i offentlig sektor, fordi den er viktig for oss begge, fordi den må fungere bedre, og fordi vi der må finne fram til alternative og bedre løsninger, ikke for SV, ikke for Arbeiderpartiet, men for det folket som er avhengig av den.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg får lyst til å starte med å si at hvis Tom Thoresen og Arbeiderpartiet ønsker samarbeid med SV, må han kanskje godta at man ikke starter med å sette samme ideologiske merkelappen på Arbeiderpartiet og SV. Som Tom Thoresen vet, er jeg en intenst glødende, moderne og miljøvennlig sosialist, og det har jeg tenkt å fortsette med.

Så er det slik at hvis man ikke er villig til å inngå i noen forhandlinger mellom partier som i utgangspunktet utgjør et flertall på Stortinget, så er det riktig som Tom Thoresen sier, at da er det denne regjeringen som har det bredest mulige grunnlag. Men det er i veldig stor grad også opp til Arbeiderpartiet! Når man kjørte gasskraftsaken slik som man gjorde, var det et vedtak mot sentrumspartienes og SVs stemmer som utløste regjeringskrisen. Og utfordringen for Arbeiderpartiet er jo at så lenge man forbeholder seg retten til å si at Arbeiderpartiet vedtar sin politikk, og så søker vi støtte fra sak til sak i Stortinget, så vil den situasjonen vare. Det er i det øyeblikket man ønsker en flertallskonstellasjon som også betyr å forhandle om politikk, at det fins muligheter, og det handler ikke bare om matematikk og om hvordan Stortinget er sammensatt, men også om partienes vilje til å inngå politiske kompromisser.

Vi ønsker en saklig, men tøff utfordrerrolle i forhold til arbeiderpartiregjeringen. Vi mener at det er mange uløste oppgaver i det norske samfunnet som et flertall i Stortinget burde konsentrere seg om å løse, og legge langsiktige planer for å løse, istedenfor å ha en konstellasjon hvor man søker vekslende flertall.

På tampen har jeg også en utfordring å komme med til Arbeiderpartiet, og det er: Vi som har vært i opposisjon under Bondevik, har merket en åpnere og mer respektfull tone fra Bondevik overfor andre partier enn det vi er vant til fra Arbeiderpartiets side. Det tror jeg er en klok egenskap å ha.

Presidenten: Presidenten vil peike på at også erklærde sosialistar må rette sin tale via presidenten.

Replikkordskiftet er omme.

Lars Sponheim (V): Daværende statsministerkandidat Jens Stoltenberg er i et intervju med VG den 13. februar gjengitt på følgende måte:

«Mannen som er utpekt til Norges neste statsminister mener målet på politisk suksess er om man når de små, praktiske mål man setter seg. Det handler om å «holde bilen på veien».»

Den nye regjeringens tiltredelseserklæring bærer preg av nettopp denne styringsfilosofien. Den bygger i bemerkelsesverdig grad på en videreføring av den forrige regjeringens politikk. I den grad det er noe nytt i erklæringen, er det fordi Arbeiderpartiet nå sier en del ting som andre har sagt før.

Hvorfor fikk vi da dette regjeringsskiftet? Naturligvis fordi et flertall på Stortinget ønsket det. Det handler ikke om en ny politikk, men om makt til nye mennesker. Skiftet kom etter en regjeringsjakt som hadde vart over lang tid. Det ble mer og mer uutholdelig for Arbeiderpartiet og Høyre at regjeringen Bondevik ble sittende. Derfor måtte den felles.

Vi husker Høyres raljering over «luftslottet» før valget i 1997. Og vi husker Jan Petersens trussel i partilederdebatten før valget i 1997 om å felle regjeringen allerede på tiltredelseserklæringen. Vi husker Arbeiderpartiets strategi om å klistre regjeringen til høyresiden og følgelig blokkere ethvert samarbeid med dem selv, med kontantstøtten som stabbestein. Og vi husker begge partienes raljering over regjeringens manglende styringsevne og dens manglende evne til «å velge side». Hensikten var åpenbar hele veien, nemlig at regjeringen Bondevik måtte bli et kortvarig og unaturlig intermesso i norsk politikk. Det tok bare lengre tid enn noen hadde forestilt seg.

Politikk handler om makt, og jeg tror ikke politikkens omdømme er tjent med åpenbare forsøk på å skjule sine hensikter, slik både Arbeiderpartiet og Høyre har gjort i lang tid.

Venstre gikk til valg i 1997 for å skape et alternativ til Arbeiderpartiets regjering. De siste to og et halvt år har vist at sentrumspartiene utgjør et godt og styringsdyktig regjeringsalternativ. Det er derfor med beklagelse vi ser at Arbeiderpartiet er tilbake, med Høyres hjelp.

Sentrum vil fortsatt representere et regjeringsalternativ. Det er demokratisk viktig, og det er nødvendig for å flytte politikken i en sosialliberal retning, slik regjeringen Bondevik har gjort på alle viktige politikkområder for Venstre. Det er interessant og positivt at regjeringen Stoltenbergs tiltredelseserklæring på så mange områder signaliserer en videreføring av nettopp denne politikken.

Det viser også at det er i det liberale rommet, i spenningsfeltet mellom en større frihet for enkeltmennesket og de nye fellesskapsløsningene, at politikken må finne sine svar. Derfor preges regjeringserklæringen av mange gode, liberale tanker. Der den nærmer seg konkret politikk, følger den sentrumsregjeringens spor. Det gjelder i de riktignok ganske diffuse signalene om fornyelse av offentlig sektor. Det gjelder utsagnene om en framtidsrettet næringspolitikk, med satsing på IT, kunnskap og forskning, der det har skjedd mye nytt de siste to årene. Stoltenberg nevnte spesielt at Norge skal være et foregangsland innenfor elektronisk handel. Det er i tråd med det som skal behandles i Stortinget i neste uke, etter en stortingsmelding fremmet av den avgåtte regjering. Det er positivt at Regjeringen ønsker å videreføre det høye tempoet den forrige regjeringen hadde på dette området, etter flere års forsømmelser.

Jeg merket meg ønsket om å klargjøre skillet mellom staten som eier og kontrollør i næringsvirksomhet, en i og for seg gammel Venstre-sak. Det kan gi håp om en større prinsipiell forståelse i slike saker, og kanskje slutt på den tiden da sosialdemokrater skrøt av rolleblandingen mellom politikk, forvaltning og næringsliv. Helt trygg er jeg dog ikke, i lys av også relativt ferske erfaringer.

Også innenfor distriktspolitikken og i velferds- og fordelingspolitikken skisseres videreføring av sentrumsregjeringens mål og arbeidsgrunnlag. I Europa-politikken er grunnlaget fortsatt folkeavstemningen i 1994 og EØS-avtalen.

På flere politikkområder viser statsministeren med tydelighet at det har skjedd en dreining i Arbeiderpartiets kurs. Det illustrerer viktigheten av det regjeringsskiftet vi fikk i 1997, ved at også Arbeiderpartiet tilpasser seg og viderefører de endringer som er gjennomført.

Særlig på ett område er imidlertid forskjellene tydelige og kontrasten mellom ord og handling hos Arbeiderpartiet slående, nemlig i miljøpolitikken. Det er positivt at Regjeringen sier den vil gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland, men dette står i skarp kontrast til hva Arbeiderpartiet har bidratt med så langt i denne stortingsperioden, ikke minst i den sak som førte til regjeringsskiftet. Regjeringen Stoltenberg starter sitt virke som en miljøpolitisk sinke og har en meget lang vei å gå før den kan framstå som ledelse i et foregangsland. Tidligere miljøvernminister Guro Fjellanger pekte ved flere anledninger på nettopp denne forskjellen. Mens Thorbjørn Berntsen var alene om å kjempe for miljøet i regjeringene Harlem Brundtland og Jagland, stod hele regjeringen for miljøpolitikk under Bondevik. Dette dreier seg ikke bare om saker på Miljøverndepartementets budsjett, det handler om en helhetlig tilnærming i politikken – i næringsutvikling, samferdsel, energipolitikk, forskning og undervisning osv.

Gasskraftsaken handler primært om Norges bidrag til en framtidsrettet miljøpolitikk og oppfylling av våre Kyoto-forpliktelser, men også om et nyskapende næringsliv basert på kunnskap og teknologiutvikling. Det moderne Norge kan ikke bygges på gammeldagse og forurensende metoder. Stortingsflertallet står for en bakstreversk politikk, og jeg kan forsikre at Venstre vil fortsette kampen for at de forurensende gasskraftverkene aldri skal bli bygd i Norge.

På viktige politikkområder var Stoltenberg taus i sin tiltredelseserklæring. Vi har fått en helt annen kultur og politikk for åpenhet og offentlighet i forvaltningen under Bondevik-regjeringen. Vil arbeiderpartiregjeringen videreføre dette?

Hva skjer med personvernet og kampen for enkeltmenneskets integritet i en tid da disse verdiene utsettes for stadig nye utfordringer? Her er vi inne på viktige prinsipper der vi liberale tradisjonelt har stått mot sosialdemokratiet. Det er derfor ikke så overraskende at statsministeren ikke snakker om åpenhet og personvern.

Typisk sosialdemokratisk er også erklæringens preg av at det ikke er mennesker som skaper mulighetenes Norge, men moderniserte institusjoner og treffsikre virkemidler. Sentrale spørsmål som hvordan vi utløser den kreativiteten vi trenger, hvordan vi skaper positive holdninger til det å starte og drive bedrifter, hvordan vi tar vare på demokratiet i en tid hvor samfunnet forandrer seg så fort, berøres ikke, og kan derfor ikke oppfattes som spesielt viktige for regjeringen Stoltenberg.

Statsministeren preges av en teknokratisk tankegang, der det gjelder å gjøre de faglig rette tingene. Sånn sett er det logisk å ha som fremste visjon å holde bilen på veien. Spørsmålet er om Regjeringen vil velge riktig når bilen kommer til et veikryss.

Statsminister Bondevik, unnskyld president,– det hjertet er fullt av, er det lett å komme ut med – statsminister Stoltenberg pekte på problemene med å få tilstrekkelig arbeidskraft til å utføre de mange viktige velferds- og fornyelsesoppgavene i Norge. Regjeringen Bondevik åpnet for en mer liberal arbeidsinnvandringspolitikk, selv om Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet lenge strittet imot.

Venstre vil møte Regjeringen med en konstruktiv og saklig opposisjon, sammen med de to andre sentrumspartiene. Vi skal passe på at de positive ting som nevnes i tiltredelseserklæringen, følges opp, og vi skal sørge for at det som ikke er nevnt, likevel skal få oppmerksomhet. Én viktig fordel vil den nye regjeringen ha framfor den avgåtte: Den slipper å møte Arbeiderpartiet i opposisjon.

Til slutt skal jeg få sette fram framlegg nr. 1, som skal være omdelt på plassene, på vegne av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringa fremje lovforslag om at ervervsbeskatninga av opsjonar i arbeidsforhold skal avviklast med verknad frå og med inntektsåret 2000.»

Presidenten: Representanten har teke opp det forslaget han refererte.

Presidenten vil peike på at han er av den meininga at «bakstreversk politikk» ikkje er noko parlamentarisk uttrykk overfor medrepresentantar.

Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Eg merka meg at Sponheim er sår, og det forstår eg sjølvsagt veldig godt. At han helst vil snakka om det som han har gjort, forstår eg òg, men no har vi fått ei ny regjering frå Arbeidarpartiet, med ein ny politikk. Og så er eg faktisk litt glad for at han seier at han skal vera konstruktiv sjølv om han er sår. Det er eit framsteg, vil eg seia.

Så konstaterer eg at Sponheim seier at det er mykje her som ein kan einast om, og det er eg veldig glad for, for det er i skjeringspunktet mellom Arbeidarpartiet og sentrum vi kan finna dei gode løysingane når det gjeld bl.a. velferdspolitikk og utjamning.

Som det har vorte sagt i erklæringa, er det moglegheitene sitt land vi har her i Noreg, både i forhold til kunnskap og naturressursar, og vi har eit godt velferdssamfunn. Og så er det slik at fleirtalet i Noreg lever i tryggleik med god velferd, medan halvparten av jordas befolkning lever i fattigdom. Det forpliktar oss, og det kan vi gjera noko med. Derfor vart eg veldig overraska då eg las i Bergens Tidende i dag at Sponheim har sagt at det einaste nye er at Gro har ringt frå Genève og bede om meir vaksine til vaksineprogrammet.

I år døyr 3 millionar born av sjukdommar som norske born vert vaksinerte mot. Det er ei skam! Dette kan vi gjera noko med. Vi kan sikra at det vert vaksinar til alle born dersom vi er villige til å prioritera ein del av dei pengane som vi gjev, til dette. Derfor vil Regjeringa støtta dette vaksineprogrammet. Det har vorte sagt klart ifrå, og ein vil vera med i leiinga av dette programmet. Då synest eg det er trist at ein berre føyser dette vekk med å seia at det einaste nye er at det har kome ein telefon frå Gro Harlem Brundtland.

Lars Sponheim (V): La meg først få si at jeg sier meg lei for at jeg brukte det ikke-parlamentariske ordet «bakstreversk». Jeg burde nok heller ha sagt gammelmodig og reaksjonært.

Så til det konkrete spørsmålet: Mitt hovedpoenget var at det mest konkrete i denne regjeringserklæringen som vi fikk lagt fram, var at det var kommet en telefon fra lederen av Verdens Helseorganisasjon om behov for mer vaksine. Det er jo kjempebra! Det støtter også jeg. Det er også slik at tidligere statsminister Bondevik, som han sa i sitt innlegg i dag, for noen uker siden sendte et brev og varslet at også den forrige regjeringen ønsket å støtte det. Men det jeg sa, er vel så mye et uttrykk for at det ikke var så veldig mange andre konkrete forslag som kom fram i erklæringen fra den nye regjeringen i går. Sånn sett er det jo godt å ha noe trygt i utlandet som kan bidra med noe. Når det gjelder mange av de tanker og refleksjoner som representanten Frøiland her gir uttrykk for, har jeg ikke noe problem med å slutte meg til dem.

Det er definitivt ikke noen sår parlamentarisk leder for Venstre som står her. Vi har fått en ny situasjon. Vi har fått en ny regjering. Alle sentrumspartiene har varslet at vi ønsker å være konstruktive og vil bidra til at den nye regjeringen skal kunne få handlingsrom og styringsmuligheter i denne salen. Vi ønsker å stemme for det vi er for, og det bør gi mange interessante tangeringspunkter mellom Regjeringen og sentrum. Men det er faktisk – og det synes jeg er viktig å få fram for det har ikke kommet særlig fram i denne debatten – ganske annerledes enn det regjeringen Bondevik ble møtt med da den i 1997 kom til makt, ikke fordi vi hadde presset oss til det, men fordi vi faktisk fikk den givende fordi Arbeiderpartiet kastet inn håndkleet. Da møtte vi faktisk en betydelig grad av obstruksjon og motvilje gjennom iallfall knappe to år, til det var mulig å finne en budsjettløsning for å komme rundt kontantstøtten. Det er ikke en holdning som sentrumspartiene ønsker å møte Arbeiderpartiet med. Men vi kommer også til å stemme for det vi er for, og mot alt vi måtte være imot av det den nye regjeringen måtte komme med.

Torbjørn Andersen (Frp): I fjor var det slik at norske kommuner totalt sett gikk med 12 milliarder kr i underskudd. Fremskrittspartiets synspunkt er at det er viktig med økt bruk av nettopp konkurranseutsettelse og mer markedsstyring av den kommunale sektor. For å oppnå en mer rasjonell og effektiv bruk av de offentlige midlene er dette viktig. Fremtidens utfordringer vil innebære strengere krav til en mer effektiv ressursbruk av våre felles midler i den offentlige sektor. Venstre vil vel ikke ideologisk avvise mer bruk av konkurranse og privat innslag i den offentlige sektor? Og kan vi forvente at Venstre faktisk kan fremstå som en pådriver i arbeidet for å modernisere, omstille, fornye og effektivisere den kommunale forvaltning og den kommunale drift?

Rattsø har sagt at det ville være en katastrofe dersom staten skulle dekke kommunenes store underskudd, som altså var på 12 milliarder kr i 1999. Da belønner man nye underskudd, og nye underskudd vil kunne vokse ut av kontroll dersom staten alltid skal dekke underskuddene i etterkant, sier Rattsø. Staten må presse fram innsparinger og omstillinger, hevder Rattsø videre.

Hva er representanten Sponheims kommentar til disse uttalelsene fra Rattsø? Kan vi forvente at Venstre, som må kunne stå for en viss selvstendig linje, vil jobbe for effektivisering, fornyelse, omstilling, nytenking og mer markedsliberalisme på dette området frem mot neste valg?

Lars Sponheim (V): Jeg vil først gå i rette med det replikanten her gav uttrykk for helt til slutt i sin replikk, nemlig at effektivisering og fornyelse skulle være en markedsliberalistisk politikk. For å få til en stadig mer effektiv utnyttelse av ressursene også i den offentlige sektor må den offentlige sektor fornyes. Det har vært en fortløpende prosess som det norske samfunn har vært gjennom i årevis.

Jeg husker at jeg selv som opposisjonspolitiker under den tidligere regjering Harlem Brundtland her fra denne stol gav uttrykk for at man hadde gjort det til en viktig oppgave å fornye offentlig sektor. Det har vært videreført hele tiden. Kanskje skal vi være glad for at det er en litt embetsstyrt prosess i Norge, fordi jeg tror det langt på vei er nødvendig – ikke minst i dagens situasjon, hvor vi har full kapasitetsutnytting i økonomien. Her støtter jeg regjeringen Stoltenbergs erklæring fullt ut. Det er ikke ledige ressurser å sette inn. Skal vi være i stand til å løse de oppgaver som vi ser det er skrikende behov for, må vi gjøre to ting. Vi må enten omplassere disse ressursene ved å prioritere annerledes, eller vi må utnytte ressursene enda mer effektivt for å få mer ut av dem. Det er det helt nødvendig å gjøre innenfor offentlig sektor.

Og så til debatten om privatisering og konkurranse: Jeg kan ikke helt forstå den prinsipielle debatten, for dette har vi lange tradisjoner for i Norge. Snøbrøyting er mange steder en offentlig oppgave. Mange andre oppgaver blir satt ut på anbud. På tekniske områder er dette gjennomført, og også på mange andre viktige områder i den offentlige sektor brukes dette prinsippet. Men så har vi nok ulike syn på hvor langt dette skal gå på andre viktige områder. Personlig synes jeg det går en grense hvor det handler direkte om sykehusdrift på mange områder, pleie av våre eldre osv. Det går en grense for hva som på en måte skal være det offentliges oppgave, hvor alle skal ha lik rett til å få et likt tilbud. Der vil nok Venstres og Fremskrittspartiets syn skilles. Ellers vil jeg minne om at både prosjektet «Et enklere Norge» og serviceerklæringer er viktige prosjekter fra den forrige regjering i en slik retning.

Børge Brende (H): Sponheim er en mann som har sansen for å si rett ut det han mener, og det er jo en god egenskap. I Bergens Tidende den 11. mars – helgen etter regjeringsskiftet – sa han:

«No kan eg snakka i store bokstavar att. Sett i det perspektivet vil det for meg vera som å koma ut av eit fengsel, …»

La meg først ønske representanten Sponheim velkommen ut. Jeg skal ikke harselere over Sponheims uttalelser – det er visstnok noen som mener at vi har noe å gå på der i Høyre – bare uttrykke undring over hvorfor representanten Sponheim er så sint på oss i Høyre når han mener at Bondevik-regjeringens avgang kan sammenliknes med «å koma ut av eit fengsel».

Derimot ser jeg med forventning frem til at Sponheim igjen skal snakke i store bokstaver. Jeg vil spørre Sponheim om dette betyr at Venstre igjen vil stå sammen med Høyre i kampen for et sterkere Bedrifts-Norge, ikke minst for småbedriftenes del? Vil Sponheim igjen stå sammen med Høyre i kampen for lavere formuesskatt og mot økte sykelønnskostnader for bedriftene? Vil Sponheim igjen stå sammen med Høyre i kampen for en bedre skole? Vil Sponheim igjen stå sammen med Høyre i motstanden mot boligskatten, som stortingsrepresentant Odd Einar Dørum har karakterisert som husleie til staten? Hvis svaret er ja på disse spørsmålene, ville det være en glede at Sponheim igjen kan snakke i store bokstaver.

Lars Sponheim (V): Jeg kan i hvert fall love representanten Brende at Sponheim som stortingsrepresentant nok kan tillate seg å ta i bruk mange av de gode replikkene og formuleringene som ofte havner på tungen, men som en når en er i en regjering, må sørge for å kontrollere noe mer. Jeg tror jeg skal være så ærlig som å si at Vårherre nok har laget Sponheim bedre som en angrepsspiller enn å måtte stå på egen 16-meter til enhver tid, selv om det også etter hvert ble en oppgave det ble mulig å takle på en all right måte.

Det er mange ting Venstre kan finne sammen med Høyre om i politikken, men jeg er usikker på hvor nødvendig det er å gjøre det på så mange områder som representanten Brende her gav uttrykk for. Poenget er at på mange av disse områdene står vi nå sammen med sentrum – om en bedre næringspolitikk på viktige områder, en politikk for nyskaping. Nyskaping er jo på en helt annen måte blitt et viktig politisk ord i Norge, i kraft av det som har skjedd i Bondevik-regjeringen de siste årene. Sentrum fremmer f.eks. et forslag i dag som Høyre inviteres til å stemme for – et forslag jeg tror Høyre har vært for lenge, og som kan være viktig bl.a. for de mange nyskapingsbedriftene.

Det er nok viktigere i en debatt som denne kanskje å kunne ha anledning til å sette nærmere ord på forholdet mellom sentrum og Høyre, og på hva som er sårt og vanskelig – jeg tror Høyre kunne vært i en grunnleggende annen situasjon i dag, hadde de hatt en ledelse og ledere som hadde tenkt langsiktig, og nådd opp til skosålene på f.eks. John Lyng som i sin tid investerte i samarbeid over lang tid – framfor å vinne de små retoriske kamper i enhver debatt med mest mulig skarpe og spisse formuleringer. Hadde Høyre tenkt slik, tror jeg Høyre hadde vært i en helt annen situasjon vis-à-vis mulighetene til større makt og innflytelse enn det de er i dag. Men det er aldri for sent å snu, og jeg tror at en samarbeidets mann som Børge Brende kan være en mann som bør kunne bidra positivt i en slik retning.

Inge Myrvoll (SV): Ja, det er i hvert fall viktig når man står på egen 16-meter, at man vet hvilken veg ballen skal sparkes. Det har vært mange sentrumskamerater her oppe i dag og erklært at Arbeiderpartiet ser ut til å videreføre sentrums politikk. Det gjorde også representanten Sponheim.

Om et av de viktige temaene – modernisering av offentlig sektor – sa representanten Sponheim at han syntes det var diffuse signaler i regjeringserklæringa. Det er muligens også en videreføring av sentrums politikk. Jeg har prøvd å lytte til representanten Sponheim og andre for å høre hva de forventer når det gjelder modernisering av offentlig sektor. Etter det jeg skjønte, var det mangel på serviceerklæringer, som ikke var nevnt, som var det mest konkrete representanten Sponheim var inne på. Jeg vil gjerne ha det litt mer presisert, ettersom han savnet presisering fra statsminister Stoltenberg – det gjorde jeg også. Det er klart at når både Fremskrittspartiet, Høyre og SV ser mye bra i regjeringserklæringa med hensyn til modernisering av offentlig sektor, kan ikke presisjonsnivået være godt nok. Derfor ønsker jeg å spørre representanten Sponheim: Hva ønsker han mer presist? Er det mer konkurranseutsetting, privatisering – og da tenker jeg ikke på snøbrøyting – eller er det, slik som det ble nevnt her, serviceerklæringer, offentlige servicekontorer og slike ting? Det hadde vært greit å få dette presisert, for da kan vi se litt hvordan det er mulig å etablere et flertall i den prosessen framover.

Så er det et annet område Sponheim nevnte, og det er dette med ny teknologi. Og her er det noe som er spennende, for Sponheim har, i likhet med andre, sagt at sentrum er en blokk. Arbeiderpartiet og SV har slitt litt for å få flertall når det gjelder utvikling av breibåndsnett, når det gjelder prisutvikling osv., og statens rolle. Vi vet at partileder Enoksen har vært ute og sagt klart at staten skal ha et hovedansvar for at hele landet blir tatt i bruk når det gjelder ny teknologi. Er det også sentrums felles syn, eller er det Senterpartiets syn?

Lars Sponheim (V): Arbeidet med å gjøre offentlig sektor i Norge til en bedre offentlig sektor er et arbeid som må foregå på mange fronter og innenfor mange etater og kommuner. Det regjeringen Bondevik har gjort på dette området, er et arbeid som jeg håper den nye Regjeringen vil videreføre. Det er et program for de mange gode tiltak innenfor prosjektet «Et enklere Norge», med et sett av ulike tiltak som det er nødvendig å gjøre.

For å ta et lite eksempel – og dette er et prosjekt som skulle være til fordel for alle, borgere, trygdemottakere og bedrifter: Det er 12 000 regler og forskrifter norske bedrifter må forholde seg til, og det tok Bondevik-regjeringen to år å få en oversikt over alle disse reglene og forskriftene før det var mulig å gjøre noe med dette. Arbeidet var ikke gjort før, det var nå så, men nå ligger det der som et veldig godt grunnlag for å starte et forenklings- og saneringsprogram for å gjøre offentlig sektor mer effektiv. Og slik er det på mange områder – man mangler rett og slett oversikt over hva som foreligger av regler og forskrifter for å kunne starte et forenklings- og moderniseringsarbeid. Dette er viktige oppgaver.

Serviceerklæringer synes jeg ikke representanten Myrvoll skal smile for mye av. Det er nemlig nødvendig at også offentlige tjenester har en deklarasjon over hva borgerne kan forvente seg, hva man skal ha levert til hvilken kvalitet til hvilken tid. Og hvis det ikke skjer, bør man få en lovnad om hva det offentlige vil gjøre for å være i stand til å levere dette neste gang. Dette er et nytt fenomen, det er regjeringen Bondevik som har innført det, og jeg håper innstendig at den nye regjeringen viderefører dette gode prinsippet.

Så til spørsmålet om bredbåndsatsing. Der var sentrumsregjeringen samlet og helt klar, den private sektor og den private etterspørsel er i stand til å løse disse oppgavene på de aller flest områdene, men vi har en markedssvikt i de ytterste utkanter, og der har det offentlige en oppgave å gjøre. Det var regjeringen Bondevik som innførte en tilskuddsordning under Forskningsrådet, som nettopp gjør det mulig å skape en etterspørsel i de områdene hvor det er en markedssvikt, og hvor markedet ikke kan løse det. Dermed har staten et ansvar, men vi må kunne la de private gjøre en jobb der hvor de kan gjøre det, slik at man kan slippe å bruke skattepenger når det ikke er nødvendig.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Verden er inne i en omformingsprosess som jeg vil påstå savner sidestykke i historien, i hvert fall hvis man tar i betraktning tempoet forandringene foregår i. Verden blir stadig tettere sammenknyttet innen felter som økonomi, informasjon og vitenskap. En hovedoppgave innen politikken nå er derfor å sørge for at Norge blir en aktiv deltaker og partner i den globale økonomien, vitenskapen og politikken. Denne oppgaven er kanskje like stor og epokegjørende som det var å bygge opp velferdsstaten etter krigen.

Landet skal fortsatt bygges, men ikke på grunnlag av en nasjonalstat som avgrenser seg til omverdenen gjennom reguleringer og restriksjoner. Norge får i økende grad sine rammebetingelser bestemt av internasjonale regler, bestemt i internasjonale organer. Skal vi sikre vår selvbestemmelse og selvrespekt for Norge i årene framover, må vi søke innflytelse i disse organene. Her ligger kanskje den største forskjellen mellom denne regjeringens politikk og filosofi og det den forrige regjeringen bygde på.

Årsaken til regjeringsskiftet var jo at Bondevik-regjeringen ikke kunne leve med at energi- og miljøpolitikken ble satt inn i en global og europeisk ramme, slik Arbeiderpartiet og stortingsflertallet ville. Med en trang nasjonal ramme som utgangspunkt, slik den forrige regjeringen bygde på, ville Norge kommet i den situasjonen at vi ville blitt det eneste landet som ikke kunne utnytte gassen industrielt, til tross for at det er vi som har gassen. Bygger vi derimot på den filosofien som ligger til grunn for Kyotoprotokollen, at klimaproblemet er globalt, blir det fornuftig miljøpolitikk å lage elektrisitet av gassen i Norge selv om de nasjonale utslippene øker, fordi de globale utslippene reduseres som følge av at gassen fortrenger bruk av kull. Vi ser med andre ord at det er en sterkere sammenheng mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk enn noen gang før.

La meg nevne et annet eksempel på denne sammenhengen, nemlig vår holdning til EUs patentdirektiv. Direktivet danner de etiske og kommersielle rammebetingelser for den sterkest voksende industrien i verden, nemlig bioteknologiindustrien. Våre naboland satser stadig større ressurser innen disse næringene. I Øresund-regionen, i den såkalte Medicon Valley, er det 30 000 sysselsatte i bioteknologiindustrien. Finland har 10 pst. av Europas bedrifter innen dette området. Grunnen er at de har inntatt en offensiv holdning til denne industrien.

Men Norge henger etter, trolig fordi det hersker usikkerhet om hvordan vi stiller oss til dette patentdirektivet. Her i landet har vi fokusert ensidig på de betenkelige sidene ved denne teknologien. La oss heller innta en offensiv holdning ved å trekke opp klare etiske retningslinjer, og utnytte de positive sidene ved de vitenskapelige nyvinningene.

Vi ser nå mulighetene for å kurere folkesykdommer som diabetes og hjerteinfarkt, bekjempe kreft, aids og Alzheimers sykdom – for å nevne noen – mer effektivt som følge av denne nye teknologien. Og det er utviklet en risplante som har så mye A-vitamin i seg at den kan utrydde blindhet i de fattige landene. Det er 240 millioner blinde i verden.

Vi må spørre: Skal vi si nei takk til disse nyvinningene? Skal Norge stille seg utenfor denne utviklingen? Den nye regjeringen har selvsagt ikke rukket å ta stilling til patentdirektivet, men jeg kan love at vi ikke vil skyve saken foran oss.

Regjeringen vil nemlig ha en aktiv Europa-politikk der vi ser mulighetene og ikke bare problemene. Europas framtid er Norges framtid. Endringsprosessene i Europa stiller imidlertid Norge, som ikke er medlem av EU, overfor store utfordringer. Blokkdeling og motsetninger er erstattet av samarbeid på basis av felles økonomiske og politiske interesser. EU er en drivkraft i disse prosessene. Her må Norge være en aktiv medspiller til tross for at vi ikke er medlem av EU. Norge må ta sin del av ansvaret for å bygge et fredeligere Europa. Regjeringen legger til grunn at vårt forhold til EU bygger på folkeavstemningen i 1994. EØS-avtalen vil fortsatt være bærebjelken i vårt forhold til EU. Men våre interesser overfor EU må ivaretas mer aktivt – vi må også bidra! Medlemskapet i EU vil løfte de nye søkerlandene økonomisk og sosialt. Det kan det ikke være noen tvil om. Utvidelsene vil derfor bidra til sikkerhet og stabilitet i Europa og skape nye rammer for ivaretakelse av vår felles europeiske arv. Som en konstruktiv partner bør Norge yte bidrag til at utvidelsene skal kunne skje. Regjeringen ønsker derfor å styrke EØS-samarbeidet ved å bistå fremtidige medlemsland i EU med å tilpasse seg det indre marked. Som en aktiv bidragsyter her viser vi også praktisk solidaritet i det europeiske samarbeidet. Regjeringen ønsker også å aktivisere dialogen med EU på andre områder. Både innenfor justissektoren og i forhold til sikkerhets- og forsvarspolitikken ønsker vi å være en aktiv deltaker.

Ti år og fire kriger etter at krisen i Jugoslavia brøt ut for alvor, er Balkan fortsatt preget av store spenninger. Og dersom ikke mottiltakene snart begynner å virke, vil voldsspiralen fortsette. Det er på ingen måte mulig å si seg ferdig med krisen på Balkan. EU har påtatt seg et hovedansvar for det langsiktige arbeidet med å stabilisere Sørøst-Europa gjennom Stabilitetspakten, som har som formål å stimulere til økt samarbeid mellom landene i Sørøst-Europa og knytte dem til selve integrasjonsprosessen i Europa. Denne utfordringen er også Norges utfordring, og Regjeringens syn sammenfaller her med EUs. Vår omfattende innsats på Balkan må være en integrert del av vår aktive Europa-politikk. I likhet med mange av EU-landene er Regjeringen imidlertid ikke fornøyd med framdriftsplanen og framdriften i Stabilitetspakten. Og når jeg selv tar sikte på å delta på den store finansieringskonferansen for Stabilitetspakten i Brussel neste uke, er det nettopp for å signalisere vårt ønske om å få større fart i dette arbeidet.

Også i forhold til Russland har Norge de samme målene som EU. Målet er å integrere Russland i det europeiske samarbeidet. Norge kan spille en betydelig rolle. Dette vil ha stor betydning for vår egen sikkerhet, for vårt miljø og for vårt næringsliv. Derfor blir vårt forhold til Russland, som naboland, en svært viktig del av den nye regjeringens politikk. Vi må utvikle et bredt partnerskap med Russland. Blant annet derfor trenger vi forankringen i NATO, det nære vennskapet med USA og deltakelse i Europa.

Freden i Europa er udelelig, dvs. at den må gjelde alle, ellers gjelder den til slutt ingen. Det er de historiske erfaringene vi har å bygge på! Her i landet er min generasjon og de generasjonene som er født etter meg, de eneste generasjoner fra det forrige århundre som ikke har følt krig og fascisme direkte på kroppen. Vi kan ikke ta det for gitt at dette ikke bare er et intermesso. I Østerrike har et parti som har benektet jødeutryddelsen og hyllet Waffen SS, kommet inn i regjeringen. Liknende tendenser finnes i mange andre land. Vi har et ansvar for at dette ikke skal kunne spre seg.

Jeg vil i min gjerning bygge på at Norge er avhengig av det kontinentet vi er en del av, og at vi har et ansvar for å bidra til fred, slik at Europa ikke én gang til blir utgangspunkt for krig og fascisme. Med dette som utgangspunkt skal vi videreføre Norges sterke engasjement for FN, fred og forsoning og kjempe for de fattige landene gjennom praktisk internasjonal solidaritet. Jeg kan ikke se noen viktigere oppgave i dag enn å bidra til å utrydde fattigdom og kjempe for menneskerettighetene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Danielsen (Frp): Den tidligere Jagland-regjeringen var kjent for sitt engasjement for Midtøsten. Enorme pengeoverføringer ble gitt til Yasir Arafat og hans regime. På folkemunne var det sågar enkelte som karakteriserte Palestina som Norges 20. fylke. At Arbeiderpartiet er bra for Arafat, har det aldri vært tvil om. Men vil den nye regjeringen være like bra for Norge? Regjeringen sier i sin erklæring at den «vil fortsette Norges engasjement for fred og forsoning, bl.a. i Midtøsten». Samtidig kan vi lese i dagens media at «Norge iverksetter nå full gjennomgang av norsk bistand til palestinske myndigheter». Dette er veldig positivt, men ifølge Dagbladet skal det dreie seg om menneskerettighets- og demokratisiden.

Mitt spørsmål er om dette vil bli fulgt opp, slik som det står i Dagbladet. Jeg spør også: Hva med den økonomiske siden? I år gir Norge omkring 220 mill. kr i bistand til de selvstyrte områdene ifølge Dagbladet. Dette skjer samtidig som det påstås i internasjonale media at den palestinske lederen Yasir Arafat har saltet ned milliarder av pund for PLO i hemmelige, utenlandske bankkonti og i investeringer, inklusiv eiendommer i London. Samtidig er det sterk kritikk av bruken av de bistandsmidlene som blir brukt i Palestina. Så spørsmålet til utenriksministeren er: Vil Regjeringen kritisk gjennomgå også omfanget av og bruken av de norske bistandsmidlene til Palestina?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Først vil jeg si at det var ikke en helt riktig definisjon når det ble sagt at pengeoverføringene gikk til Yasir Arafat. Man må huske på at her snakker vi om kanskje den vanskeligste konflikten i verden, der Norge var en tilrettelegger for Oslo-prosessen, som førte til at Israel og PLO anerkjente hverandre gjensidig. Dette måtte selvfølgelig følges opp – ikke bare fra norsk side, men også fra alle giverlandenes side – med tiltak for å bedre den palestinske befolkningens situasjon. Det er helt nødvendig også på dette feltet å sørge for at bistandspengene går til det de skal gå til. Derfor driver man med denne gjennomgangen, og det er klart at finner man uregelmessigheter, vil det bli slått ned på.

Jeg har lyst til å si en ting: Arbeiderpartiet hadde i mange år – og har fortsatt – et veldig godt forhold til det israelske arbeiderpartiet. Det var grunnen til at vi kunne si at vi er deres venner. Men vi var også kritisk til den politikken som Israel førte i mange år. Det kunne vi være fordi vi var Israels venner. Vi kommer til å ha den samme holdning i forholdet til palestinerne. Vi er palestinernes venner – derfor kommer vi til å si fra om brudd på menneskerettigheter og feilaktig bruk av de midlene som vi har. Det må være helt klart. Men for øvrig må vi fortsette med den bistanden vi gir, bl.a. gjennom giverlandsgruppen.

Einar Steensnæs (KrF): Først vil jeg få lov til å gratulere den nye utenriksministeren med en stor og viktig oppgave og håpe på at vi kan få et godt samarbeid her i Stortinget.

Nå var utenriksministeren innledningsvis inne på gasskraftverksaken igjen, og hevdet at regjeringen Bondevik gikk av fordi den ikke maktet å se miljøproblemene i en global sammenheng. Dette er ikke riktig. Det regjeringen Bondevik hevdet, var at for å sikre miljøet globalt måtte man ha et kvotesystem, slik Kyoto-avtalen åpner for, slik at man skulle kunne sikre at bygging av gasskraftverk, uansett teknologi, ikke skulle føre til at man øker det globale miljøproblemet, men reduserer det. Utenriksministerens resonnement hadde hatt noe for seg hvis et slikt kvotesystem var etablert, men det er det ikke i dag.

Så brukte utenriksministeren veldig mye av sin tid på Europa-politikken. Det var interessante synspunkter, men det førte også til at han så vidt rakk å nevne bistand og det globale fattigdomsproblemet som var tatt inn i statsministerens redegjørelse, riktignok summarisk, knapt i formen, men dog likevel.

Jeg vil derfor få utfordre utenriksministeren på to punkter, nemlig to viktige initiativ som regjeringen Bondevik la etter seg. Det ene er opptrappingsplanen for bistand, og det andre er handlingsplanen for menneskerettigheter. På hvilken måte vil utenriksministeren og regjeringen Stoltenberg følge opp disse to viktige initiativ som har med solidaritet å gjøre, hvor Arbeiderpartiet og sentrumspartiene tradisjonelt har stått sammen, men som nå altså presenterer seg som forpliktende, klare og konkrete utfordringer?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg skal love å legge opp til det samme gode samarbeidet som min forgjenger Knut Vollebæk hadde til utenrikskomiteen og Stortinget, og som vi satte veldig stor pris på i Arbeiderpartiet.

Jeg skal ikke trekke denne gasskraftdebatten videre, jeg bare brukte den som et eksempel. Når det sies at kvotesystemet ikke er etablert, så må jeg minne om det faktum at USA skrev under Kyotoprotokollen under de forutsetninger at kvotesystemet kommer i drift. Og jeg tror at vi må legge til grunn at det kommer til å skje, for ellers er vi i en veldig vanskelig situasjon, det er i hvert fall helt klart.

La meg så gjenta, som jeg sa i mitt innlegg, at utgangspunktet for den utenrikspolitikken vi skal føre – også i forhold til fattige land og menneskerettigheter – må være at vi ordner vårt forhold til Europa, EU, NATO og også vår hovedallierte, USA, på en god måte. Uten det har vi veldig liten mulighet til å arbeide på den andre fronten. Det har vist seg i mange tilfeller.

Så til de konkrete spørsmålene. Når det gjelder opptrappingsplanen for bistand, er det helt klart at Arbeiderpartiet har de samme målene som Kristelig Folkeparti. Vi har programfestet at vi skal opp på 1 pst. av BNI, bruttonasjonalinntekt, i bistand. Når det gjelder handlingsplanen for menneskerettigheter, synes vi det var en god handlingsplan Bondevik-regjeringen la fram. Den arbeides det med her, og vi synes at den bør legges til grunn for det arbeid som skal gjøres videre.

Siri Frost Sterri (H): Høyre fikk ved behandlingen av årets budsjett full tilslutning i Stortinget til å få utarbeidet en egen Russland-strategi. Dette innebærer bl.a. en total gjennomgang av rammevilkårene for norske bedrifters investeringer i Russland, gjeldende garantiordninger og mulighetene for utstrakt bruk av bistandsmidler i Nordvest-Russland.

Høyres forslag bygger på den kjensgjerning at stabilitet og forutsigbarhet i våre nordlige nærområder er av sentral betydning for Norge. Forslaget er også basert på den kjensgjerning at EU på sitt toppmøte i Köln i fjor utarbeidet en egen strategi for partnerskap med Russland.

Høyre ønsker å differensiere mellom Øst-Europa og Russland, for på den måten å styrke rammene for Norges innsats i Østersjøregionen. Bedre rammevilkår for norske bedrifter i det tidligere Øst-Europa er av avgjørende betydning for å øke konkurransemulighetene for norske bedrifter ved den forestående EU-utvidelsen.

Regjeringserklæringen bærer bud om at arbeiderpartiregjeringen vil ta fatt i disse utfordringene. Europas fremtid er også Norges fremtid, sa utenriksministeren nettopp. En politikk som fokuserer sterkere på våre nærområder, og som gjør at Norges innsats bl.a. i Barentsregionen kan ses i et større og mer sammenhengende europeisk perspektiv, vil få Høyres støtte. Spørsmålet er imidlertid hvordan utenriksministeren vil følge opp dette når han samtidig har erkjent at bevilgningene til disse satsingsområdene er utilstrekkelige.

Høyre imøteser også Regjeringens løfte om å føre en Europa-politikk som sterkere fremmer norske interesser, ikke minst er det viktig å bidra til en sterkere dynamikk i EØS-avtalen. Vi registrerer derfor med tilfredshet utenriksministerens engasjement for raskt å legge frem EUs patentdirektiv for Stortinget. Mitt andre spørsmål blir da: Hvordan vurderer utenriksministeren behovet for et tilsvarende engasjement fra Regjeringen når det gjelder EUs gassmarkedsdirektiv?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror Regjeringen og Høyre ser ganske likt på Russland-strategien, som her ble tatt opp av representanten Siri Frost Sterri. Det er selvfølgelig nødvendig med statlige bevilgninger. De har vært for små, og vi klarte å få inn noe mer, bl.a. tilsagnsfullmakten. Men pengene er allerede brukt opp, så det er en relativt kritisk situasjon.

Garantiordningene er også viktig i forhold til næringslivets engasjement i området. Dette vil vi også se på. Jeg kan her og nå bare si at jeg tror at det initiativet som Høyre prisverdig tok, står Arbeiderpartiet bak, og vi vil følge det opp.

Så til direktivene. Vi har nå varslet at vi ikke ønsker å skyve saker foran oss. Vi har nevnt patentdirektivet, men det er også klart at vi må håndtere gassmarkedsdirektivet, og vi vil om svært kort tid komme til Stortinget med en anbefaling om hvordan det skal håndteres.

John Dale (Sp): I regjeringserklæringa heiter det at med omsyn til Noreg sitt tilhøve til EU vil ein ta utgangspunkt i resultatet av folkerøystinga i 1994 – og bra er det – samtidig som det er openbert for alle at Arbeidarpartiet vil halda dørene opne i tida framover. Representanten Jakobsen prøvde tidlegare i dag nærmare å finna ut kva tankar som rører seg i regjeringskrinsane på dette punktet, utan å koma noko særleg langt. Heller ikkje etter utanriksministeren sitt innlegg har me vorte stort klokare på dette punktet, og det får så vera.

Eg vil her utfordra utanriksministeren til å utdjupa uttrykket «ei aktiv Europa-politikk», fordi han synest å meina at det bør bety eit ja til EUs patentdirektiv. Det er ei oppsiktsvekkjande utsegn. Me har jo i dag eit glimrande samarbeid med våre nære naboar, og det er vanskeleg å tenkja seg at dette samarbeidet kan verta stort betre enn det er.

Eg synest den regjeringa som me hadde, Bondevik-regjeringa, la stor vekt på å føra ein aktiv Europa-politikk. Og det samarbeidet som me har, er i seg sjølv eit argument for å la medlemskapsdebatten liggja. Like fullt kan me ha ei meining om viktige europeiske problemstillingar, t.d. kor makta skal liggja, unionsbyråkrati, folkestyre og nasjonalstaten si framtidige rolle. Og for å ta det siste: Som kjent vert det hevda at nasjonalstaten stort sett har utspelt sin rolle, medan andre oppfattar den som ein garantist for mangfald og for det representative demokratiet i Europa. At eg har langt meir sans for det siste enn det fyrste, er soleklart. Senterpartifolk høyrer avgjort ikkje med til den typen europearar som vert rubriserte under nemninga «føderalistar», og utanriksministeren har tydelegvis eit anna syn på dette punktet. Eg vil likevel spørja utanriksministeren: Er den gjennomgåande skepsisen han har gjeve uttrykk for med omsyn til nasjonalstaten si rolle, ei prinsipiell linje Regjeringa vil leggja til grunn for politikken sin?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er vel ikke noen tvil om at den forrige regjering hadde en Europa-politikk som var bygd på mye tvil og tro, og at det kanskje også var uenighet, ja det må ha vært det når man ser på de tre partienes forskjellige politiske programmer. Og det er helt greit, men det førte til at det ble litt for mye tvil og tro og også noe utsettelse av saker. At stortingsflertallet måtte gripe inn og si hva man skulle gjøre, kom fram i flere sammenhenger.

Jeg tror jeg kan si at denne regjeringen vil være mer homogen, den vil føre én linje, og at det derfor vil komme en mer aktiv politikk ut av det. Vi akter ikke å utsette saker, som også kan være til skade for næringslivet, f.eks. når det gjelder patentdirektivet. Jeg vil ikke si hva konklusjonen blir, men det er bedre for næringslivet å få en konklusjon enn at man ikke vet hva som er rammebetingelsene.

Så til spørsmålet om nasjonalstaten. Jeg er ikke av den oppfatning at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, tvert imot. Men nasjonalstaten kan bare overleve hvis alle nasjonalstater er i stand til å utforme overordnede regler og politiske tiltak for å løse felles problemer de har. Hvis man ikke ser det, tror jeg nasjonalstaten virkelig kan komme i fare. Det er det denne regjeringen vil legge til grunn. Derfor vil vi ikke minst kjempe for globale tiltak, f.eks. mot den frie flyt av kapital, men som en del av denne globale strategi ser vi også at det skjer en regionalisering i verden, dvs. her i Europa. Det europeiske engasjementet ønsker vi å bygge på.

Karin Andersen (SV): Det er vanskelig å ikke tolke både utenriksministerens innlegg i dag og statsministerens erklæring i går som et ja til EUs patentdirektiv.

Utenriksministeren sa at Norge ønsker å spille en betydelig rolle internasjonalt, og han la – om ikke i første omgang – i hvert fall i siste setning vekt på at også etikken skulle være med. Innenfor etiske retningslinjer, sa utenriksministeren, skulle dette skje.

I tillegg til det fokuserte statsministeren i går en god del på u-landsproblematikk. I den sammenheng er det grunn til å se på hvordan et patentdirektiv vil virke. Patentdirektivet innebærer en mulighet til å begrense u-landenes muligheter og disposisjonsrett over egne biologiske ressurser. Det gir store muligheter for bedrifter til genrøveri, der bedrifter henter biologisk materiale i et u-land og tar patent på viktige medisinske oppdagelser knyttet til produktet. Ikke minst er det viktig når man vet at hovedmengden av det biologiske mangfoldet befinner seg i u-land. Da er det grunn til å spørre utenriksministeren om de etiske retningslinjene, som han refererte til i sitt innlegg, skal ha inni seg slike vurderinger eller om det er de nærpolitiske behovene, som han understreket veldig – altså den teknologiske utvikling – som er viktig? Vi må være med der alle andre er med. Når alle andre gjør det, må også vi gjøre det. Sånn hørtes argumentasjonen ut. Hvis det skal være en etikk i dette, så må det vel være noen faste retningslinjer som skal ligge til grunn uansett om Norge i en gitt situasjon i dag eller i framtiden vil tjene penger på å innføre dette direktivet eller ikke. Jeg vil gjerne utfordre utenriksministeren til å gjøre litt rede for hvilke etiske retningslinjer og normer denne regjeringen vil legge til grunn for sitt arbeid med patentdirektivet.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er veldig viktig at vi fører en etisk debatt rundt dette. Det er også blitt gjort i forbindelse med dette direktivet som fra begynnelsen av var relativt omstridt. Det fikk en behandling i Europaparlamentet, og det gikk igjennom der. I den forbindelse ble det utformet klare etiske retningslinjer. Dette er jo også blitt diskutert her i Stortinget. Så det eksisterer etiske retningslinjer.

Når det gjelder spørsmålet om godtakelse eller ikke av dette patentdirektivet, må jeg minne om at det eneste vi kan oppnå ved å nedlegge veto, er i så fall å hindre at Norge, Liechtenstein og Island kan delta i denne utviklingen. Vi kan ikke hindre at alle andre land gjør det. Vi kan ikke nedlegge veto mot andre land. Det er det ene jeg vil si.

For det andre vil jeg si at jeg tror det nå må være viktig å fokusere på de mulighetene som ligger her. Det har også en etisk side, og det fokuserte jeg på i mitt innlegg. For eksempel nevnte jeg dette med at man nå har fått fram en risplante ved hjelp av denne nye vitenskapen som har så mye A-vitamin i seg at en kan utrydde all blindhet i verden. Blindhet i den tredje verden skyldes jo ofte mangel på A-vitamin. Det er 240 millioner blinde mennesker i verden. Det har en viktig etisk dimensjon om vi skal si nei til å ta i bruk dette.

Jeg tror det er en mye bedre strategi å ha klare etiske retningslinjer og så bruke teknologien til menneskelige formål. Det har vært tilfellet med alle andre teknologiske nyvinninger, og det tror jeg også må være tilfellet her.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Steinar Bastesen (TF): Det er en interessant regjeringserklæring som er lagt fram. Der er mange gode ønsker, det gjenstår å se om det er vilje til gjennomføring.

Denne erklæringen minner meg mye om den visa som Prøysen har laget, om gutten som skulle lage gave til moren sin. Han startet godt med sag og hammer, og det ble en skjærefjøl til slutt. Nå har denne regjeringen en nyslipt kniv, og de har et godt emne, men la det nå ikke bli sånn at det blir en skjærefjøl av det til slutt – at det blir omtrent ingen ting igjen når de er ferdige!

Jeg la merke til – med stor interesse – at fiskerinæringen var nevnt med én linje, og det var inkludert både fiskeri og havbruk. Regjeringen har liggende på bordet sitt en kystverneplan som de kan klubbe og vedta, avhengig av hva Stortinget sier i den melding som ligger her om vern og bruk av kysten.

Det er naturgitte begrensninger i havbruk. Og det er klart at hvis kystverneplanen blir vedtatt, som den foreligger, vil begrensningene bli veldig store. Da spørs det om det blir den verdiskapingen som SINTEF har prognosert i de kommende 20 år.

Det snakkes også om en moderne fiskerinæring, den må moderniseres. Ja, vi møtte moteordet «vertikal integrering» for noen år siden. Det har resultert i at mer og mer av naturressursene blir privatisert. Færre og færre hender overtar det som den store flokk hadde – det foregår for full musikk. Og i reguleringspolitikken så ser det ut som det er sjarkflåten og de mindre enhetene som er det store problemet i fiskerinæringen, nettopp ut fra hensynet til vertikal integrering. Det er en privatisering av naturressursene, og det er en privatisering av kvoterettighetene som er helt uten sidestykke. Og det foregår stort sett uten politisk debatt – det er nesten utrolig å bivåne det. Større og større enheter skal liksom ha svaret på alt, og dette går på bekostning av de små.

Så sies det i erklæringen at Regjeringen vil drive en aktiv distriktspolitikk, og at de vil utvikle regionene. Pr. i dag ligger en god del av fiskeflåten i land både i Værøy og Røst, for de har ikke olje å fylle på tankene, fordi det er restriksjoner på ferjene for å få ta tankbiler utover. En tankbil tar 20 tonn olje, det er ikke rare greiene. Den tiden jeg drev fiske, bunkret jeg 100 tonn, altså fem tankbiler, på den båten – selvfølgelig bunkret jeg verken i Værøy eller Røst. Spørsmålet er: Hvordan skal de ivareta interessene i henhold til det som de selv sier?

Fiskerinæringen skal på børs, er visst tanken. Lønnsom skal den bli. Lønnsom for hvem? Skal den bli lønnsom for dem som driver næringen, eller skal den bli lønnsom for dem som går på børs og investerer, for pengemagnatene? Skal den selges til utlandet, slik som vi opplever at det største oppdrettsselskapet nå selges til utlandet? Er det det vi ønsker? Her er det nok å gripe fatt i for denne regjeringen.

Så må jeg si litt om servicekontorene og serviceerklæringene. Jeg trenger ingen serviceerklæring, men jeg trenger et vedtak når jeg fremmer en søknad i det offentlige. Det hjelper ingenting med en serviceerklæring. Det er det største tull som er vedtatt som jeg har opplevd. Det er ikke det man trenger, man trenger et vedtak.

Jeg har et annet eksempel, og det gjelder fritt sykehusvalg. Vestfold sentralsykehus har inngått avtale med Rikshospitalet. (Presidenten klubbar.) De vil ikke bruke Feiringklinikken for en hjertesyk pasient som kan opereres med en gang (presidenten klubbar), han skal til Rikshospitalet. Ja, slå det fast, president, mannen kan dø i hjertekø fordi han ikke har mulighet til å komme under behandling, fordi det her er en avtale.

Presidenten: Presidenten må be om at taletida blir respektert.

Dessutan vil presidenten peike på at ordet «tull» i den samanhengen som representanten Bastesen brukte det, ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.

Siv Jensen (Frp): Det er synd at ikke statsministeren er til stede, for jeg har nemlig tenkt å ta konkret for meg en rekke av punktene i tiltredelseserklæringen som i hvert fall jeg leser med positive øyne.

Det ble sagt at Regjeringen var inspirert til innsats for å møte en global kunnskapsøkonomi. Det ble sagt at «god økonomi er å ta i bruk ressurser i hele landet», og at «god økonomi er å sikre at våre bedrifter kan hevde seg like godt som konkurrentene». Men det kan ikke bety annet enn at arbeiderpartiregjeringen har til hensikt å lage rammebetingelser som er konkurransedyktige. Det betyr lavere skattetrykk for bedriftene. Det betyr et avgiftsnivå som er harmonisert med våre konkurrentland, og som gjør at norske bedrifter ikke må konkurrere med både verre rammebetingelser og den naturgitte konkurranseulempen ved å ha en beliggenhet langt unna markedet. I så fall er det gledelig. Det vil glede meg hvis Arbeiderpartiet legger om skatte- og avgiftspolitikken for næringslivet på en slik måte at det vil kunne fortsette å være i Norge, fortsette å skape arbeidsplasser og verdier til samfunnet. Spørsmålet er om jeg kan glede meg til det.

Statsministeren viste til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Der fremkommer det bl.a. at det skal legges frem en endring av avgiftssystemet for alkohol for å fremme lovlig omsetning og begrense grensehandelen. Men det er også et faktum at Sverige nå må innføre EUs tollkvoter og tilpasse seg en annen EU-regulering innen utgangen av 2003. Det betyr at avgiftsnivået på alkohol i Sverige vil reduseres ytterligere i tiden fremover. Jeg regner med at denne budsjettavtalen forplikter, og det betyr i så fall at Stoltenberg-regjeringen i forbindelse med revidert budsjett må legge frem betydelige reduksjoner i avgiftsnivået på alkohol, slik at nordmenn kan handle denne varen lovlig til en anstendig pris i Norge, og slik at vi gradvis kan få bukt med ulovlig omsetning og produksjon av alkohol, som i hvert fall ikke tjener samfunnets interesser på noen måte.

«Det skal lønne seg å arbeide», sa Stoltenberg, og pekte videre på at «Norge må møte en ny utfordring: voksende mangel på arbeidskraft». Betyr det at Stoltenberg-regjeringen har tenkt å bruke våre arbeidskraftressurser bedre? Jeg merket meg nemlig at han var opptatt av å redusere det administrative apparat – mer tjenesteproduksjon, mindre administrasjon. Jeg regner med at det betyr en grundig gjennomgang av alle de arbeidskraftressurser som i dag er bundet opp i offentlig administrasjon, slik at denne i større grad kan frigjøres til bruk i verdiskapende produksjon. Kan vi glede oss til det?

Folketrygdens utgifter vokser sterkere enn veksten i norsk økonomi, noe som vil bli forsterket når antallet alderspensjonister øker om noen år. «Dette vil kreve sterk vilje til å prioritere», sa Stoltenberg. Og jeg er enig i det. Men det dreier seg ikke bare om å prioritere, det dreier seg også om hvordan vi for fremtiden skal sikre at staten kan møte de forpliktelser som ligger i folketrygdsystemet. Har Regjeringen noen planer om fondsplassering av folketrygden? Det ville i så fall være veldig interessant å få vite. Vi har opprettet både et folketrygdfond og et oljefond, og det henvises ofte til at dette er fremtidige pensjonspenger. Men har Regjeringen noen plan for hvordan denne største utgiftsposten for statens vedkommende kan organiseres bedre?

«Kommunenes inntekter skal økes. Men penger til viktige formål kan ikke bare komme gjennom økte offentlige bevilgninger. Vi vil stille krav til riktig organisering og riktig bruk av penger. Vi må tenke nytt og se om vi kan bruke ressursene på en bedre måte»,

sa statsministeren. Jeg er hjertens enig i det. For mye av sutringen som er kommet fra Kommune-Norge, skjer uten at kommunene er villige til selv å se på de verdier de er i besittelse av. Eksempelvis eier kommunene betydelige verdier som er bundet opp i transport og kraftselskaper uten at eierskapet i seg selv har noen konkret betydning eller mening for kommunene. En realisering av de verdiene vil frigjøre enorme verdier som kommunene kan bruke til å nedbetale gjeld og til å investere på områder som faktisk tilligger kommunene å ha ansvaret for. For ordens skyld bad vi Stortingets utredningsseksjon kartlegge markedsverdien av de kommunale eierandelene i transport- og kraftselskaper, og disse er anslått til den svimlende sum av over 200 milliarder kr. Det er ikke småpenger. Og når Stoltenberg-regjeringen inviterer til nytenkning og alternativ bruk av ressurser, er dette nettopp et område som det bør ses sterkere på, og faktisk stilles krav til kommunene om at de realiserer før de ber om mer penger.

Regjeringen ville føre en aktiv distriktspolitikk. Landbruk, fiskeri, skog og energiressurser ble nevnt som områder som skulle moderniseres, og det er selvsagt helt nødvendig. Men en aktiv distriktspolitikk dreier seg også om at folk som er bosatt i distriktene, og bedrifter som er lokalisert i distriktene, har anledning til å være der. Hva har da Regjeringen tenkt å gjøre med de vanvittige transportkostnader som særlig Distrikts-Norge sliter med? Mener Regjeringen det er riktig at bensinprisen nå skal overstige 10 kr, vel vitende om at 8 kr av hver 10-krone går rett inn i statskassen i form av avgifter? Og mener Regjeringen det er riktig at all den verdiskapingen som skjer i distriktene, og som skal til sentrale strøk, fraktes langs veier som nærmest kan regnes for å være krøtterstier? Når har Regjeringen tenkt å begynne en offensiv for å investere i samferdsel, i konstruktive og gode løsninger langs veiene?

Regjeringen vil arbeide for reformer i skattepolitikken, hvor målet skulle være lave satser, bredere skattegrunnlag, enklere regler og færre smutthull. Mye av det høres veldig bra ut. Disse skatteendringene skulle bidra til rettferdig fordeling, nyskaping og at flere velger å jobbe, sa statsministeren. Men jeg opplever det i direkte motstrid til deler av Arbeiderpartiets merknader i budsjettinnstillingen for år 2000. Der skrev de nemlig at målet var skatteskjerpelser, innstramninger i delingsmodellen, fjerning av aksjerabatter, osv. Og det er ikke forenlig med målet om ønsket om nyskaping og konkurransedyktig næringsliv. Derfor håper jeg at det er statsministerens ord som gjelder, og ikke disse merknadene fra Arbeiderpartiets finansfraksjon.

«Den norske stat er en betydelig eier», og «god forvaltning av fellesskapets eiendom krever at staten er en god eier», sa Stoltenberg. Bankinvesteringsfondet har nå i lang tid utredet hvordan den fremtidige norske bankstruktur skal se ut. For ikke lenge siden sa også Arbeiderpartiet offentlig at de utelukket en fusjon mellom DnB og Kreditkassen. Dermed er det gitt at det er DnB som skal danne grunnlaget for en stor norsk enhet siden staten her eier 60 pst. allerede, og ikke minst fordi man også har innlemmet Postbanken i DnB. Dermed synes det helt klart at Kreditkassen kan selges. Det er viktig å unngå sendrektig offentlig behandling, særlig fordi dette bidrar til å svekke tilliten til andre norske selskaper. For ikke lenge siden uttalte bankpolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, at det var viktig å unngå denne sendrektigheten. Men man kan altså nå trygt si at vi er kommet dit – vi er kommet i en situasjon hvor norsk eierskap står på prøve i forhold til andre investorer.

Jeg har registrert at den nye finansministeren og Arbeiderpartiets finanspolitikere har erklært behov for handling, og jeg tillater meg derfor å ta opp forslag nr. 5, som er omdelt i salen, om at Stortinget nå gir Regjeringen fullmakt til snarest å selge aksjene i Kreditkassen. Det er ingen grunn til å nøle mer.

Til slutt: I dag har Norges Bank lagt frem sin kvartalsvise inflasjonsrapport, og sentralbanksjefen varsler at neste renteendring etter all sannsynlighet vil bli en renteøkning fordi man ser press på den norske økonomien. Det sentralbanksjefen særlig viser til, er vedvarende høy oljepris. Og han viser også til at dette må få konsekvenser for utformingen av neste års statsbudsjett. Men det viser jo at vi nå har lagt om pengepolitikken til et inflasjonsmål, fordi det er den innenlandske prisutviklingen som er utslagsgivende for fastsettelsen av det norske rentenivå, og ikke kronekursens utvikling i forhold til euro.

Prøven vil jo nå være hvordan Stortinget reagerer på en renteøkning fra Norges Bank og ikke en rentereduksjon. Men det bekrefter også at et inflasjonsmål i seg selv ikke fører til at finanspolitikken ikke er viktig – tvert imot, det understreker finanspolitikkens ansvar når sentralbanksjefen så klart og tydelig sier at finanspolitikken må levere sitt for at prisutviklingen skal være mest mulig stabil i Norge. Og når han da særlig viser til oljeprisutviklingen, blir det ganske ubegripelig når de velger å opprettholde et skyhøyt avgiftsnivå på f.eks. bensin og diesel, som er direkte inflasjonsdrivende. Fremskrittspartiet har to forslag om å redusere dette liggende til behandling i Stortinget.

Hvis Stortinget mener alvor med at vi skal ta ansvar for finanspolitikken, da må disse forslagene vedtas, slik at vi på vår side kan bidra til å sikre lavest mulig prisstigning, og derved sørge for at Norges Bank ikke setter renten opp.

Presidenten: Tida for formiddagens møte er omme – og vel så det. Møtet vert no heva, og nytt møte vert sett kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 3 fortsatte på kveldsmøtet

Stortinget.no

Stortinget - Møte torsdag den 23. mars 2000 kl. 10

Sak nr. 3

Tilhører sak

Alt om