Lodve Solholm (Frp): Eg tillèt meg å stille kulturministeren følgjande spørsmål:

«I dag er det, så vidt jeg har forstått, Statens kartverk med hjelp av Statens navnekonsulenter som fastsetter stedsnavn her i landet.

Er ikke dette en sak som naturlig burde tilligge den enkelte kommune?»

Statsråd Åslaug Marie Haga: La meg først si litt om saksgangen i stedsnavnsaker. I henhold til § 6 andre til fjerde ledd i lov av 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn fastsettes skrivemåten av stedsnavn av følgende instanser:

• Kommunestyret eller den det gir fullmakt, gjør vedtak om skrivemåten av navn på kommunale gater, veier, parker, torg, bydeler, boligfelt, anlegg mv. Kommunen velger også hvilket navn som skal brukes ved ny navnsetting.

• Fylkestinget eller den det gir fullmakt, fastsetter skrivemåten for navn på fylkeskommunale veier, anlegg o.l.

• Vedkommende statsorgan fastsetter skrivemåten for navn på statlige administrative områder, anlegg o.l. når ikke annet er fastsatt i lov eller forskrift.

• Statens kartverk gjør vedtak om skrivemåten av andre stedsnavn. Dette vil særlig si naturnavn og bruksnavn som ikke skal fastsettes av eieren etter § 5 første ledd. Statens kartverk har delegert stedsnavnsakene til fylkeskartkontorene.

• Etter § 8 kan offentlige organ o.l., eier/fester av bruk og lokale organisasjoner med særlig tilknytning til stedsnavnet, klage på vedtak. Klagesaker behandles av en klagenemnd oppnevnt av Kulturdepartementet

• Etter § 7 første ledd har kommunen rett til å uttale seg før det blir gjort vedtak om skrivemåten av stedsnavn i kommunen. Det samme har lokale organisasjoner med særlig tilknytning til navnet.

Stedsnavnloven omfatter ikke valg av navn, bare fastsetting av skrivemåte og bruk av flerspråklige navn.

Ett av formålene med stedsnavnloven er et enhetlig navneverk, der en ved fastsetting av skriftformer tar utgangspunkt i den lokale uttalen, men velger de hoved- eller sideformer i den ene eller begge målformene som passer best med uttalen på stedet. Disse hovedprinsippene ble utdypet i proposisjonen og forskriften til loven.

Vedtaksretten etter loven er altså fordelt på mange instanser, og kommunene er en av dem. Nå er det imidlertid slik at ikke alle kommuner har samme syn på hvordan skrivemåten av navn skal være. Noen ønsker seg en mest mulig dialektnær skrivemåte, andre ønsker i stor grad å nærme seg skriftformene, med mange mellomstandpunkter, og dette er en av årsakene til uoverensstemmelser som vi kan oppleve.

Stedsnavn er svært viktige for vår identitet og hele vår kulturhistorie. Den store lokale interessen er derfor naturlig og riktig. Stedsnavn er også språklige kulturspor av stor betydning for hele nasjonen. Et overordnet regelverk er derfor nødvendig.

Jeg er kjent med at det i de årene loven har virket, har vært misnøye med flere sider av regelverket og praktiseringen av dette. En arbeidsgruppe er nå i ferd med å evaluere hvordan loven og forskriftene har fungert i praksis. Når denne rapporten er overlevert departementet, noe som vil skje i løpet av våren, vil vi ta stilling til hvilke endringer som eventuelt vil være nødvendige for at regelverket skal kunne fungere på en tilfredsstillende måte.

Lodve Solholm (Frp): Eg takkar statsråden for svaret. Siste delen av svaret hennar var jo positivt, og eg håpar at Stortinget også kan få ha ei meining om dette. Men det som er problemet, er at det er Statens kartverk, som kjem utanfrå, og som har konsulentar som kanskje ikkje eingong har vakse opp i nærleiken av det fylket eller den kommunen der stadnamnet skal bestemmast, som trær ned over kommunen og befolkninga stadnamn som ikkje er i samsvar med folkemeininga.

No har eg budd ca. 30 år av mitt liv på Sunnmøre, og eg har knapt nok høyrt nokon som har sagt Ørsneset om Aursneset i Sykkylven kommune, men likevel har desse byråkratane bestemt at namnet på ferjeleiet, som vi kallar Aursneset, skal vere Ørsneset – stikk i strid med folkemeininga og stikk i strid med uttalen, som også statsråden var inne på. Ville det ikkje vere riktigare at kommunen fekk dette ansvaret?

Statsråd Åslaug Marie Haga: La meg si at det i utgangspunktet er veldig bra at folk engasjerer seg i disse sakene, og vi må selvsagt tilstrebe at det blir gitt stedsnavn som folk kjenner igjen, og som gir mening for lokalbefolkningen. Det må selvsagt være utgangspunktet. Så er det som sagt et regelverk som ligger i bunnen, som vi er kjent med at det har vært reist kritikk mot. Det er nettopp derfor vi har nedsatt denne arbeidsgruppen som skal gå igjennom prosessene slik at vi kan få klarlagt nærmere hvor problemene ligger i forhold til forvaltningen av loven. Vi må ta saken derfra.

Jeg håper det vil være tilfredsstillende at det er erkjent at det her ligger noen problemer, og vi ønsker å se nærmere på dem.