Torbjørn Andersen (Frp): Jeg vil iallfall gjerne forsøke med min forkjølelsesplagede stemme å stille helseministeren følgende spørsmål:

«I en rekke norske skoler finnes asbestholdige bygningsmaterialer. Asbest er et meget helseskadelig materiale som er forbudt importert, fremstilt og solgt i Norge. Oddemarka skole i Kristiansand ble nylig stengt da det ble konstatert asbestfunn. Dersom skolebarn utsettes for støveksponering fra asbest, er dette en særdeles alvorlig sak.

Kan statsråden redegjøre for myndighetenes syn på dette?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er mulig at det i dette mitt syvende spørretimesvar i dag vil komme til syne at jeg har samme diagnose som spørsmålsstilleren, men jeg skal likevel forsøke å svare.

Asbest ble tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, men hadde i Norge størst utbredelse mellom 1940 og 1980. Bare en liten del er til nå sanert fra bygninger og installasjoner. Asbest har kreftfremkallende egenskaper. Konsentrasjonen av asbestfibrer i luft utenfor arbeidsmiljøet er normalt svært lav. Selv i bygninger der det finnes asbestholdige bygningsmaterialer, er fiberkonsentrasjonene lave, så lave at de ikke representerer noen reell risiko for utvikling av kreft.

Dette er bakgrunnen for at Sosial- og helsedepartementet i 1996 gav Folkehelsa i oppgave å oppdatere det faglige grunnlaget for normene for inneluftkvalitet. Folkehelsa gav ut rapporten «Anbefalte faglige normer for inneklima», herunder normer for asbest. Det angis også praktiske råd om håndtering av en mulig eksponeringssituasjon. Disse normene er en viktig del av det faglige grunnlaget for helsetjenestens tilsyn i kommunene.

Som nevnt er ikke all asbest sanert fra den eksisterende bygningsmassen. Godt vedlikeholdte asbestmaterialer avgir imidlertid ikke asbest. Kildene til målbare asbestfiberkonsentrasjoner i inneluft har oftest vært materialer hvor overflaten ikke er tilstrekkelig forseglet, f.eks. som følge av direkte mekanisk påvirkning, fuktskader eller forsømt vedlikehold.

Håndtering av asbest og asbestholdige materialer er regulert gjennom arbeidsmiljøloven, produktkontrollloven og forskrift om asbest. Regelverket forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet. Alt arbeid med og sanering av asbestmaterialer skal meldes til Arbeidstilsynet. Jeg har forstått det slik at det er arbeidsmiljøloven som er hjemmelsgrunnlaget for de tiltak som er anbefalt for den skolen som representanten Andersen refererer til i sitt spørsmål.

En effekt av lengre tids yrkeseksponering for asbest er diffus bindevevsdannelse i lungevevet. I yrkesgrupper med langvarig eksponering er det også påvist sikker sammenheng mellom høygradig asbesteksponering og kreft i lunger og luftveier, eller i brysthinne og bukhinne. Konsentrasjonen av asbestfibrer i luft utenfor arbeidsmiljøet er imidlertid normalt svært lav, og representerer ikke en reell risiko for utvikling av kreft eller annen asbestrelatert lungesykdom. Normalt lave bakgrunnsverdier kan imidlertid lett øke dramatisk og nå uakseptable risikonivåer f.eks. som følge av dårlig vedlikeholdte produkter som inneholder asbest, eller ved uforsvarlig asbestsanering.

Foreligger det berettiget mistanke om asbesteksponering i skolemiljø, f.eks. skadede asbestmaterialer i skolebygningene, er det kommunens plikt i henhold til kommunehelsetjenesteloven og tilhørende forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler å ta initiativ til at prøvetaking blir gjort og mangler ved vedlikeholdet blir forbedret. Ved asbestfibereksponering over et visst nivå må relevante tiltak iverksettes. Dette kan fra tid til annen f.eks. innebære midlertidig stengning av et skoleanlegg.

Presidenten: Presidenten merket seg ministerens helsetilstand og spørgerens tilstand, og presidenten har vel en mistanke om at også flere i salen er preget av dette. Og det er kanskje grunnen til at det er relativt få til stede i salen.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg vil bare minne om at i Arbeidstilsynets forskrifter for asbest står det at det er ingen nedre, sikre grenser for asbestinnhold i luften. Det er i dag ingen som er i tvil om at vi her står overfor et svært farlig materiale, som altså er forbudt både importert, fremstilt og omsatt i Norge. Men allikevel er det en kjensgjerning at et stort antall norske skoler består av nettopp dette helseskadelige materialet både utvendig og innvendig.

Poenget er at ved mangelfullt vedlikehold, rehabilitering eller hærverk er altså dette farlige materialet lett å frigjøre, og det sprer seg rundt i inneklimaet i skolebygningen. Og spørsmålet jeg stiller meg, er: Vet vi egentlig nok om det som jeg vil kalle en udetonert miljøbombe i norske skoler? Ville det ikke være behov for en egen, grundig nasjonal undersøkelse rundt dette problemet? Jeg vil gjerne høre hva statsråden mener om det, for jeg ser på dette som et problem som vi til nå faktisk ikke har tatt skikkelig alvorlig.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi har en meget fersk rapport fra Folkehelsa når det gjelder det faglige grunnlaget for normene for inneluftkvalitet. Og jeg har ikke noe grunnlag for å si at vi når det gjelder normer og retningslinjer og det faglige grunnlaget for dem, trenger noen form for oppdatering. Derimot er det viktig at disse normene er kjent for dem som forvalter regelverket, det være seg knyttet til arbeidsmiljøloven eller til kommunehelseloven med tilhørende forskrifter for miljørettet helsevern i barnehager og skoler.

Jeg forventer at det ansvaret blir fulgt opp av kommunene. Vi har imidlertid nå hatt en gjennomgang av hvordan kommunene følger opp sitt ansvar i forhold til inneklima ved skolene, og den vil gi oss en anledning til å vurdere de spørsmål som representanten Andersen nå reiste.