Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

«I mange år har det store antall korridorpasienter vært en skamplett på vårt helsevesen.

Skyldes det store antall korridorpasienter mangel på rent fysisk plass for senger, eller skyldes det mangel på sykepleiere eller hjelpepleiere til å betjene sengene?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Gundersen stiller et godt og presist spørsmål, men det er ikke et spørsmål som det kan gis et enkelt svar på.

Overbelegg og korridorpasienter ved de store sykehusene er et betydelig problem. Sosial- og helsedepartementet tok dette opp i tildelingsbrevet for 1998 til Statens helsetilsyn og bad om en kartlegging av kapasitets- og driftsforhold ved et utvalg sykehus. Helsetilsynet har tatt fatt i denne problematikken, og det fremgår av en rapport fra november 1998 og en ny fersk rapport fra desember 1999 hvordan omfanget av dette er. Med hensyn til belastning og overbelegg konkluderer rapporten med at det for en stor del er de samme sykehusene som har korridorpasienter nå, som hadde det i 1998. Kartleggingen viser imidlertid at fylkeskommunene som eiere utviser ulik grad av engasjement for å endre situasjonen. Mens noen fylkeskommuner har gjort en betydelig innsats for å bedre forholdene, synes andre å være heller passive i forhold til å ta tak i denne alvorlige problematikken. Foruten Helsetilsynet følger landets fylkesleger opp med tilsyn og systemrevisjon. Helsetilsynets generelle rapport om overbelegg blir nå fulgt opp av departementet både i forholdet til Helsetilsynet og i forhold til sykehuseierne, nettopp fordi vi ser at sykehuseiernes egen innsats faktisk betyr noe.

Fremveksten av nye og bedre behandlingsmåter er ikke minst en viktig bakenforliggende årsak til at det oppstår problemer med korridorpasienter, nemlig en stadig voksende etterspørsel etter sykehustjenester. Da Stortinget vedtok innføringen av innsatsstyrt finansiering, var det først og fremst for å oppmuntre sykehusene til å behandle flere pasienter. Fra 1997 og fram til i dag er utbetalingene til innsatsstyrt finansiering økt med om lag 1,8 milliarder kr. Og det har virket. Sykehusene har i denne perioden hatt stor aktivitetsvekst. Bruddene på den nye ventetidsgarantien er sunket vesentlig. Det er en utvikling man kan være fornøyd med. Videre viser vurderinger av effektivitetsutviklingen i norske sykehus at den samlede utnyttelsen av ressurser nå synes å være bedre enn tidligere på 1990-tallet, særlig på grunn av bedre utnyttelse av sengekapasiteten.

På den annen side: Veksten i behandlingsaktivitet i norske sykehus har vært større enn både staten og fylkeskommunene selv forventet, noe som presser fylkeskommunenes økonomi fordi de frie inntektsrammene ikke har tatt høyde for en slik aktivitetsøkning. Samtidig er det mye som tyder på at vi har hatt en kostnadsvekst i sykehussektoren som forsterker problemene. Dette er noe av utgangspunktet for de forslag som Regjeringen nå arbeider med. I slutten av denne måneden vil vi fremlegge en proposisjon for Stortinget, der vi vil se på de økonomiske rammebetingelser for fylkeskommunene og deres sykehusdrift, og få et bedre grunnlag når det gjelder innsatsstyrt finansiering og forvaltning av denne ordningen.

Helsetjenestens hovedutfordringer består både av å bedre ressursutnyttelsen i form av penger, personell og utstyr samt å løse organisatoriske spørsmål og bedre styringen internt. Mangel på areal er i denne sammenheng trolig av mindre betydning. Helse- og sosialsektoren la for 25 år siden beslag på 8 pst. av arbeidsstyrken. Nå er tallet 17 pst. I samme periode har sykehusenes bruk av leger og sykepleiere økt med mer enn 70 pst., mens det har vært en markert nedgang i bruken av andre grupper, f.eks. hjelpepleiere. Fordelingen av personellet og bruken av personellressursene må få større oppmerksomhet. Vi kan ikke fortsette å bruke personell det er knapphet på, til oppgaver som andre grupper kunne gjort like godt eller bedre. Departementet følger aktivt opp disse spørsmålene overfor sykehuseierne gjennom «Forum for organisasjonsutvikling i sykehus».

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Dette var faktisk et problem også i den perioden da jeg satt i sosialkomiteen, fra 1981 til 1985, og jeg har aldri blitt helt klar over hva det vil si at det er mangel på senger. Nå forstod jeg statsråden slik at det ikke er mangel på en fysisk seng og en plass til en seng et eller annet sted i sykehuset, men det må altså være mangel på noen som kan passe på pasienten og betjene sengen.

Mitt spørsmål er: Vil det ikke normalt sett være bedre å plassere en pasient i et vanlig sykeværelse under oppsyn av en hjelpepleier enn å la vedkommende ligge og være sjenert av trafikk i gangene og korridorene? Mitt spørsmål er videre: Er det mangel på hjelpepleiere i denne forstand?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan nok forestille meg at gitt at det er et ledig sykeværelse, gitt at det er en tilgjengelig hjelpepleier, og gitt at pasientens tilstand tilsier det, vil den løsning representanten Gundersen nå foreskriver, være den beste. Men som et generelt svar på et komplisert spørsmål blir det for enkelt.

For min del vil jeg fastholde at i tillegg til å ha med utnyttelse av penger, personell og utstyr å gjøre, har dette i noen grad med ressurstilgangen å gjøre – det kommer jeg tilbake til i proposisjonen i mars – men det har også i stor grad å gjøre med måten man organiserer virksomheten på ved det enkelte sykehus. Det viser det faktum at det er forskjell på fylkeskommuner som har engasjert seg som eier i dette problemet, og fylkeskommuner som ikke har engasjert seg.