Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille kulturministeren følgende spørsmål:

«Årlig bruker staten ca. 30 mill. kroner for å kjøpe inn norsk skjønnlitteratur for voksne til våre bibliotek. Svært mange av disse bøkene har en svært lav utlånsfrekvens, og man ville fått et mye bedre tilbud til lånerne hvis bibliotekene selv kunne fått de økonomiske midlene for selv å foreta innkjøpene.

Kan statsråden vurdere denne løsningen som synes å ivareta lånernes interesser på en bedre måte?»

Statsråd Åslaug Marie Haga: Spørsmålet fra representanten Bredvold gjelder innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, som forvaltes av Norsk kulturråd. Denne innkjøpsordningen har flere formål. Å tilføre landets folkebibliotek eksemplarer av nye bøker er ett av disse. En omlegging som antydet av spørsmålsstilleren, vil innebære at flere av de øvrige formål med ordningen ikke uten videre vil bli ivaretatt.

Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur har eksistert siden 1965 og innebærer at 1 000 eksemplarer av nye norske skjønnlitterære titler kjøpes inn av Kulturrådet innenfor en fast årlig avsetning, og storparten av disse eksemplarene videreformidles til folkebibliotekene over hele landet. Om lag 85 pst. av titlene som forlagene melder på ordningen, blir innkjøpt. På denne måten gir innkjøpsordningen publikum tilgang til bredden og mangfoldet i den norske skjønnlitterære samtidslitteraturen.

Da innkjøpsordningen ble gjort permanent i 1968, ble det samtidig i St.meld. nr. 16 for 1968-69 nedfelt fire mål for ordningen:

• å bedre forfatternes økonomiske vederlag

• å senke bokprisen på norske bøker

• å sikre forleggerne mot tap ved utgivelser av ny norsk skjønnlitteratur

• å medvirke til at bøkene nådde fram til publikum

Erfaringene etter 35 år er at innkjøpsordningen i hovedsak har fungert i forhold til disse målene. Norsk kulturråd har imidlertid tatt initiativ til en større utredning om norsk bokbransje, og utredningen vil selvfølgelig også omfatte en gjennomgang av innkjøpsordningen. Kulturrådet har som siktemål å få gjennomført delutredninger underveis, og utredningen vil som helhet være sluttført i 2002.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som var en forklaring på hvorfor vi har denne ordningen, som for øvrig ble innført for ca. 35 år siden.

Mitt spørsmål var konkret om man ikke heller burde la de lokale bibliotek få de 30 mill. kr for å kjøpe inn bøker m.m. som brukerne var interessert i å låne. Da fikk bibliotekene bøker som folk var interessert i. Jeg tror også at den enkelte biblioteksjef har kompetanse nok til å foreta disse innkjøp, slik at også såkalte smale titler får sin fortjente plass i hyllene. Mine undersøkelser viser at svært mange av de bøkene bibliotekene får på grunn av denne ordningen, blir svært lite utlånt. Ifølge biblioteksjef Marit Egaas ved Sola folkebibliotek blir to tredjedeler aldri lånt ut.

Ser ikke statsråden at ved å la bibliotekene selv foreta innkjøpene ville vi få et mer spennende og interessant bibliotektilbud som ville få folk til å bruke bibliotekene mye mer? Jeg tror vi har et felles mål på dette området, nemlig større bruk av våre gode bibliotek.

Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg er selvsagt opptatt av at bibliotekene skal ha et godt tilfang av de bøkene folk ønsker seg, men jeg må få gjenta noe av det jeg sa, eller i hvert fall hadde ment å få fram, i mitt første innlegg, nemlig at målet for tiltak innen norsk bokpolitikk er bredere enn kun å ivareta dem som låner direkte fra bibliotekene. Altså: Vi skal sikre bredde i utgivelser, lik tilgang til litteratur for alle, og utgivelser som kulturelt sett er verdifulle, men økonomisk sett lite lønnsomme. Det vi er opptatt av, er at vi skal skape en bokpolitikk som gir et samspill mellom både produsentene, formidlerne og brukerne av litteraturen. Og for at vi skal få til den helheten i bokpolitikken, tror jeg vi må tilnærme oss problemstillingen på en litt bredere måte enn det representanten Bredvold gjør i sitt spørsmål.