Ivar Kristiansen (H): Dette er historien om hvordan Fiskeri-Norge går glipp av milliardinntekter, og historien om hvordan selbestanden i Kvitsjøen er blitt tredoblet uten at norske myndigheter har tent varsellampen.

Det er på tide å ta den voksende sjøpattedyrbestanden i Barentshavet på alvor. Sel og hval legger beslag på en stadig større del av ressursene i havet. Dagens forvaltning medfører at vi går glipp av milliardinntekter, verdiskaping og et større antall arbeidsplasser langs kysten. For å få oversikt over situasjonen er det påkrevd med økologiske og økonomiske konsekvensanalyser.

Norske og russiske selfangere har i en årrekke drevet fangst av grønlandssel i Kvitsjøen. Fangsten var aktiv helt frem til midten av 1960-tallet. Men dyrevernorganisasjonenes kampanjer mot selfangst og manglende nasjonal oppmerksomhet overfor næringen førte til kollaps i både fangst og marked.

Uten fangst øker bestanden. Forskerne opererte med et anslag på 700 000 grønlandssel. Men på bakgrunn av omfattende og mer pålitelige tellinger i 1998 kom forskerne frem til at bestanden var tre ganger så stor, dvs. ca. 2,2 millioner sel.

Den totale norsk-russiske kvoten var i fjor på 31 600 dyr. Den kunne også tas i form av unger, da med en kvote på vel 70 000 dyr. Bare en del av kvoten ble tatt. For norske fangere var resultatet nedslående. De tok bare 1 150 sel i Østisen, altså bare vel en femtedel av den tildelte kvote, og rundt 4 500 sel i Vestisen. Kun to fangstbåter og ett forskningsfartøy deltok i fangsten. 1999 var i høyeste grad representativt for de siste års utvikling.

De siste års utvikling med en sterkt redusert selfangst bør gi oss grunn til stor bekymring. Det er påkrevd med tiltak for å få selfangsten på fote igjen både på norsk og på russisk side. I denne sammenheng er det nødvendig med atskillig større fokusering på de økologiske og økonomiske konsekvenser av den sterkt reduserte fangsten.

Fiskeriforskning i Tromsø har på 1990-tallet drevet en solid økologisk forskning på grønlandssel i Barentshavet, hvor bl.a. selens matinntak har vært studert. Ifølge landets kanskje fremste ekspert på området, forsker Tore Haug ved Fiskeriforskning, er grønlandsselens årlige totalkonsum estimert til å ligge på rundt 3,3 millioner tonn biomasse. Fiskeriforskning i Tromsø har i tillegg undersøkt vågehvalens matinntak. For den delen av den nordøstatlantiske vågehvalbestanden som beiter i Barentshavet og i Norskehavet, er det beregnet et årlig konsum på 1,8 millioner tonn, ved ca. 85 000 dyr. Dette er svimlende tall som det er vanskelig å forstå rekkevidden av. Men til sammenligning var det totale norske fisket i fjor på 2,6 millioner tonn. Det betyr at grønlandssel og vågehval konsumerer omtrent to ganger det kvantum som norske fiskere tar opp av havet. Selens og hvalens konsum utgjør også mer enn det totale årlige sjømatforbruk i nasjoner som Frankrike, Tyskland og Storbritannia til sammen.

Som kjent er det kun vågehval som er gjenstand for delvis kommersiell norsk beskatning. Ifølge Fiskeriforskning har både grønlandsselen og vågehvalens konsum vist at disse sjøpattedyrene vil kunne påvirke bestandene av torsk, sild og lodde i betydelig grad i Barentshavet. De sjøpattedyrkonsumtall som jeg har gjennomgått, er enorme. Når Norge og Russland i fiskeriavtalen for år 2000 er kommet frem til en totalkvote på 390 000 tonn norsk arktisk torsk, altså vel 10 pst. av grønlandsselens årlige totalkonsum av biomasse, så vil vi alle skjønne at det er ikke bare fiskerne som forsyner seg i Barentshavet. Faktum er at torskekvotene i Barentshavet de siste tre år er redusert med 460 000 tonn. I den samme fiskeriavtalen for i år går det frem at Norge tillater Russland å fange inntil 5 300 voksen sel i Vestisen, mens Norge kan fange inntil 5 000 voksen sel i russisk sone i Østisen. Disse tall tyder på at det neppe var selfangsten som fikk størst oppmerksomhet under de siste fiskeriforhandlingene mellom Norge og Russland. For vågehval har det i tillegg blitt beregnet konsekvenser for fiskerikvotene. Her er det fra kompetent hold vist til at ved en noe hardere beskatning av vågehval vil den gjennomsnittlige kvoten av norsk arktisk torsk kunne økes med over 100 000 tonn årlig. I penger snakker vi også her om verdier i milliardklassen som går tapt for norsk fiskerinæring.

Fra forskerhold blir det påpekt at de voksende sjøpattedyrbestandene påvirker fiskebestandene, og dermed også fiskekvotene. Det er også vel verdt å merke seg at fiskeridirektøren er av den oppfatning at en bærekraftig fangst av sjøpattedyr er en av hovedutfordringene som norsk fiskerinæring står overfor.

Det ressursrike Barentshavet er et viktig vekstområde for flere fiskeslag, bl.a. norsk arktisk torsk. Det er denne torsken som nå er på vei til gyteområdene og legger grunnlaget for det tradisjonelle skreifisket i Lofoten.

Som det fremgår av de undersøkelser og den dokumentasjon som forskere har lagt frem om sel og vågehvalbestanden i Barentshavet, er det oppstått en økologisk ubalanse. Den må ikke få utvikle seg. Det er på tide at det blir tatt noen grep av regjering og storting, grep som først og fremst må sette fart i selfangsten, som må øke forskningsinnsatsen, men som også må bidra til økt internasjonal forståelse for ubalansen og de konsekvenser dette har for sjøpattedyrenes konsumuttak i Barentshavet. Dette krever selvfølgelig også en langt større informasjonsinnsats.

Et forhold er at selen og hvalen forsyner seg av fiskestammene i Barentshavet på et nivå som for lengst skulle ha tent varsellampene hos myndighetene. Sjøpattedyrenes konsum er formidabelt og på et nivå som langt overskrider de kvoter som fiskeriene representerer. Ser vi på de økonomiske verdier dette representerer, snakker vi altså om tapte milliardbeløp både for norsk og russisk fiskerinæring. Det er rett og slett på tide at den økologiske ubalansen blir tatt på større alvor enn hva tilfellet er i dag. Når Norge og Russland de siste år kunne ha fanget rundt 15 000 sel årlig, er det rett og slett nedslående. Vi har av en eller annen grunn latt selfangstnæringen gå nærmest til grunne, og med åpne øyne sørget for at denne historiske fangstnæring snart fullstendig er gått tapt. Den bekymringsfulle utviklingen i Barentshavet bør medføre at vi snarest tar et krafttak for å få stablet selfangstnæringen på beina. For nasjonen vil det rett og slett kunne bli særdeles lønnsomt å bygge opp selfangstflåten igjen. Jeg ber om og håper at statsråden tar et initiativ i saken og snarlig får den bedrøvelige situasjonen inn i et nytt spor.

Etter det jeg har forstått, drøftet fiskeriministeren temaet med sin russiske kollega under det nylig avholdte besøket som fant sted i Oslo, og det er jo positivt.

Statsråden bør videre ta initiativ til at det foretas en økonomisk analyse rundt sjøpattedyrenes konsum og den verdiskaping som går tapt nasjonalt, i form av tapte fiskekvoter. Vi bør også styrke forsknings- og informasjonsinnsatsen.

Regjeringen må også være villig til i større grad å sette sjøpattedyrproblematikken opp på den internasjonale agenda. Norge bør i samarbeid med land som Canada og Danmark/Grønland ta opp de WTO-stridige importforbud mot sel som er innført i en del land. Det er nødvendig for Norge at det skapes større internasjonal forståelse for nødvendigheten av økt sjøpattedyrfangst. Videre bør Regjeringen se nærmere på forvaltningsmyndighetene for grønlandssel i Barentshavet. Pr. i dag er det Russland som på ensidig basis fastsetter kvoter for grønlandssel i Barentshavet. Så gir Russland Norge en viss kvote, på samme måte som Norge gir Russland kvote ved Jan Mayen. Det har ikke vært russisk fangst ved Jan Mayen på flere år. Jeg går ut fra at bakgrunnen for at grønlandsselen i Barentshavet i forvaltningsmessig sammenheng betraktes som en ren russisk bestand, er at fangsten foregår i Kvitsjøen, altså i russisk sone, når selen trekker opp på isen for å få unger. Biologisk sett er det derimot en delt norsk-russisk bestand. Grønlandsselen befinner seg vel så mye i norsk farvann, og ifølge forskerne spiser selen vel så mye i norsk farvann som i russisk. Derfor burde bestanden forvaltningsmessig vært delt mellom Norge og Russland, på den måten at Norge og Russland i lag fastsetter kvotene for uttak, slik det gjøres med eksempelvis norsk arktisk torsk i den norsk-russiske fiskerikommisjonen.

Til slutt vil jeg si at balansen i økosystemet i Barentshavet må gjenskapes. Sjøpattedyrutviklingen har gjort stor skade på norsk fiskerinæring. Arbeidsplasser og milliardverdier er gått tapt. Ved å gjenopprette selfangsten på et forsvarlig nivå kan det bli en historisk lønnsom handling. Vi kan ikke lenger sitte med hendene i fanget og være tilskuere til at sjøpattedyr forsyner seg med flere millioner tonn sjømat årlig, i en verden hvor mat fortsatt er mangelvare.

Statsråd Lars Peder Brekk: Før jeg sier noe om hvilke konkrete tiltak som iverksettes for å øke den norske selfangsten, vil jeg gjerne komme med litt ytterligere bakgrunnsinformasjon knyttet til interpellasjonen til representanten Ivar Kristiansen.

Norge driver i dag, og har tradisjonelt drevet, selfangst i to ulike områder. Vi fanger klappmyss og grønlandssel i Vestisen og grønlandssel i Østisen.

Det er korrekt som stortingsrepresentanten Ivar Kristiansen påpeker, at det kom nye bestandsestimat for grønlandssel i 1998 som viste at bestanden var langt større enn hva en før hadde antatt. Forskningsresultater fra et russisk telletokt i 1998 viste at bestanden består av ca. 2, 2 millioner dyr og ikke 700 000 dyr, slik en før antok. I Vestisen viser bestandsestimatene at det er relativt stabile forhold. Bestandene er i dag estimert til henholdsvis 460 000 grønlandssel og 130 000 klappmyss. Vi har også gode estimat for vågehvalbestanden og for den delen av bestanden som i deler av året oppholder seg langs Norskekysten og i Barentshavet. Den totale bestanden antas å være på rundt 112 000 dyr.

I tillegg til dette har vi andre sel- og hvalarter som oppholder seg deler av eller hele året i våre farvann. Disse selbestandene er imidlertid begrensede i omfang, noe som selvsagt ikke utelukker at de kan skape lokale konflikter i forhold til oppdrett, laksevassdrag og overføring av torskekveis. Men i den sammenhengen som vi snakker om i dag, utgjør de en liten trussel.

Som representanten Ivar Kristiansen påpeker, spiser selen fisk, ikke bare den type fisk som vi utnytter kommersielt, men også krepsdyr og arter av fisk som vi ikke utnytter kommersielt i dag. Både sel, hval og mennesker er såkalte topp-predatorer. Derfor blir det slik at når sel- og hvalbestanden vokser, ja, da blir det mindre fisk igjen til oss. Nå er det ikke nødvendigvis en en-til-en-sammenheng mellom hva sel og hval konsumerer av fisk, og det vi eventuelt kan ta ut ekstra som følge av større sjøpattedyrbeskatning. Men i grove trekk er det slik at jo større hval- og selbestander, jo mindre blir det igjen til menneskene av de ressursene hvor vi – skal vi si – «deler forvaltningsansvaret» med sel- og hvalbestandene.

Når det gjelder konkrete tall, har vi begrenset kunnskap om hva bestandene i Vestisen spiser, men senere års forskning har – som også ble understreket av representanten Kristiansen – gitt oss relativt god innsikt i hva østisbestanden av grønlandssel og vågehvalbestanden har av uttak i form av biomasse fra Barentshavet.

Med en relativt liten loddebestand, som har vært tilfellet de siste årene, har grønlandsselens årlige konsum blitt estimert til 3,4 millioner tonn biomasse. Av dette utgjør sild 390 000 tonn og torskefisk som torsk, hyse og sei 360 000 tonn. Til sammenlikning kan jeg opplyse at årets totale norske torskekvote for norsk arktisk torsk var på til sammen 193 400 tonn. Så det er rett at selen konsumerer mer i Barentshavet enn hva som kommersielt blir fisket i de samme områdene av norske fiskere.

Vågehvalen konsumerer ikke fullt så mye som selbestandene, men til gjengjeld har den et høyere uttak av fisk som vi beskatter kommersielt. Det er estimert at den til sammen har et årlig konsum på 1,8 millioner tonn biomasse i den tiden den befinner seg langs Norskekysten og i Barentshavet. Av dette er anslagsvis 630 000 tonn sild, 140 000 tonn lodde, 250 000 tonn torsk og 130 000 tonn hyse.

Oppsummert spiser altså de sel- og hvalbestandene som vi har tall for, i et gjennomsnittsår til sammen ca. 1,9 millioner tonn av kommersielle fiskeslag i Barentshavet. Det vil si omtrent like mye som vi fisker av de samme bestandene.

Den problemstilling som representanten Ivar Kristiansen ønsker besvart, er først og fremst knyttet til bestanden av grønlandssel i Østisen, som følge av bestandens størrelse og av at den er topp-predator i Barentshavets økosystem. Denne bestanden er et russisk forvaltningsansvar. Det settes kvoter for uttak av bestanden etter internasjonale forvaltningsprinsipper gjennom behandling og rådgivning fra Det internasjonale havforskningsråd ICES.

På bakgrunn av bl.a. høy ungedødelighet i bestanden tilrådde forskerne en kvote på 31 600 voksne dyr i 1999. For 2000 har de anbefalt en videreføring på det samme nivået. Av disse kvotene har Norge gjennom forhandlinger med Russland fått tildelt en kvote på 5 000 voksne dyr hvert år. Norsk selfangst har derfor ut fra de rammebetingelsene som i dag foreligger, liten innvirkning på bestandsutviklingen av grønlandssel i Østisen. Det er derfor av særdeles stor betydning for beskatningen av selbestanden i Østisen at russisk fangst opprettholdes.

Så tilbake til hvorfor vi ønsker å opprettholde den norske sel- og hvalfangsten, og hvilke virkemidler vi tar i bruk for å nå de målsettingene.

Den norske selfangstnæringen er i dag i en svært vanskelig situasjon. Næringen sliter med dårlig lønnsomhet, og fangstaktiviteten er kun opprettholdt som følge av offentlig støtte. Samtidig er det en voksende erkjennelse av at det er nødvendig å øke beskatningen av selbestandene i nordområdene. På bakgrunn av denne situasjonen har myndighetene i dag to målsettinger for selfangsten:

• økt lønnsomhet slik at det skal bli mer attraktivt å drive selfangst

• økt fangst sett ut fra et flerbestandsperspektiv

For å bidra til å nå disse målsettingene har myndighetene iverksatt ulike typer virkemidler. Siden 1991 er det gitt driftsstøtte til selfangstfartøyene og til mottaksanlegg for sel. Videre har vi støttet ulike informasjonsprosjekter med sikte på å øke den generelle kunnskapen om norske prinsipper for flerbestandsforvaltning, og da spesielt knyttet til forvaltning av sel og hval, og det er gitt støtte til prosjekter hvor formålet har vært produktutvikling og markedsføring av produkter basert på sel.

Den direkte driftsstøtten til selfangst har vært finansiert over reservebeløpet i forbindelse med fiskeriavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag. Anvendelsen av disse midlene er et forhandlingsspørsmål mellom Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag. I 1999 ble det avsatt 13 mill. kr til selfangst, mens det for i år tentativt er forhåndsavsatt 17,5 mill. kr.

Bakgrunnen for støtteopplegget har vært ønsket om å stimulere til lønnsom fangst. Fram til 1999 har Fiskeridepartementet hatt som målsetting for næringen at den først og fremst skal bli lønnsom. En lønnsom næring vil tiltrekke seg aktører, og da vil det bli mulig å utnytte tildelte kvoter. I 1998 kom det imidlertid, som jeg tidligere har nevnt, nye estimat for grønlandsselbestanden i Østisen. Etter det har oppmerksomheten i større grad blitt rettet mot sammenhengen mellom størrelsen på sjøpattedyrbestandene og vårt mulige uttak av fisk, og en har ikke minst begynt å vurdere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved ulike nivå på sjøpattedyrbestandene og ulike forvaltningsstrategier.

Ut fra dette synspunktet vil heller ikke jeg definere støtten til selfangstnæringen som subsidier til en ulønnsom næring, men heller som en fremtidig investering hvor målet er et høyere uttak av mer verdifulle ressurser som torsk, sild og lodde.

Nå er det ikke nødvendigvis slik at torskeprodukter for alltid vil være mer lønnsomme enn selproduktene, og målet må uansett være å få høyest mulig verdiskaping, gitt den samlede tilgangen av ressurser. Derfor har Fiskeridepartementet valgt å opprettholde målsettingen om økt lønnsomhet for selfangstnæringen.

Driftsstøtten for 2000 vil derfor bli basert på følgende prinsipper:

• Fartøyene får et fast tilskudd som er ment å dekke utrustningskostnadene for fartøyene ved å gå i selfangst.

• Et garantert minimumstilskudd som følge av usikre fangstforhold/isforhold og derigjennom stor risiko ved fangst.

• Utformingen på det variable tilskuddet er både verdi- og fangstorientert – verdiorientert for å motivere til fangst og behandling av fangst som gir optimal fangstverdi. Samtidig er det innført et tilskudd per dyr for å motivere til at det tas ut et høyt antall dyr enheter/individer.

I tillegg til videreføring av den tradisjonelle driftsstøtten opprettet Fiskeridepartementet i 1999 en tilskuddsordning for videreutvikling av norsk selfangst for å bidra til en positiv næringsmessig utvikling av næringen. Formålet med ordningen er å støtte prosjekter som kan bidra til økt lønnsomhet. Fra ordningen kan det gis tilskudd til fartøy som ønsker en mer effektiv fangst og bedre ivaretakelse av råstoffet, og det kan gis tilskudd til mottaks- og bearbeidingsanlegg for selprodukter. Dette vil bli videreført i 2000.

Som et annet tiltak vil Fiskeridepartementet vurdere om nytildeling av reketråltillatelser kan knyttes til kombinasjon med selfangst. I en slik sammenheng må vi se på bl.a. hensynet til den samlede kapasitet i reketrålflåten i relasjon til ressursgrunnlaget samt foreta en avveining av positive ressurseffekter av økt selfangst mot økt uttak av reker. Vi finner det imidlertid riktig at næringen på den måten indirekte medfinansierer den selfangsten som hvis vi får uttaket opp på et tilstrekkelig nivå, vil gi positive ressurseffekter på fiskebestandene. Dette vil på sikt redusere behovet for direkte støtte.

Det virkemiddel som kanskje gir størst uttak/effekt på kort sikt, kan være å støtte russisk selfangst, f.eks. gjennom norsk-russiske samarbeidsprosjekter. Dette har jeg som nevnt drøftet under besøket av den russiske fiskeriministeren nylig.

Til slutt: Det som er og vil være sentralt i fokus for Fiskeridepartementets videre arbeid på sjøpattedyrområdet er

• å sette størrelsen på sjøpattedyrbestandene inn i en samlet økosystemsammenheng

• å bidra til at sjøpattedyrene beskattes på et slikt nivå at det opprettholdes en rimelig balanse mellom de ulike nivåene i økosystemet

• å stimulere til næringsmessig utnyttelse av både hval og sel – om nødvendig med direkte økonomisk støtte eller indirekte gjennom konsesjonstildelinger som gir lønnsomme driftskombinasjoner

• å etablere et forvaltningssamarbeid mellom landene som har ansvaret for bestandene av hval og sel i Nord-Atlanteren slik at optimale høstingsstrategier etableres

Og dette gjøres best ved at virkemidlene rettes mot de tiltakene som gir størst samlet effekt i forhold til innsatsen.

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker statsråden for et grundig svar. Han var selv inne på at her trenger vi ikke noe mer dokumentasjon for å iverksette tiltak. Dokumentasjonsmengden er overveldende.

Utgangspunktet er at den norske selfangstnæringen ligger fullstendig nede for telling. Støtten har de siste år ikke vært på større beløp enn fra 7 til 10-11 mill. kr pr. år. Hvis vi løfter dette nivået, tar initiativ til å bygge opp denne fangstnæringen på nytt igjen, vil gevinsten på inntektssiden kunne skrives med milliardbeløp. Så alt etter hvor effektivt vi iverksetter det politiske aktivitetsbildet, kan man tegne det tallet man selv vil, i milliardstørrelse.

Statsråden er inne på at grønlandsselen i Kvitsjøen er et russisk ansvar. Ja, det er det i dag, men sånn bør det ikke forbli, for det viser seg at Russland ikke tar dette på noe særlig større alvor, langt mindre på alvor faktisk, enn hva man gjør i Norge. Det bør ikke vedvare. Denne bestanden vandrer, og den har sitt største konsum i norsk sone. Derfor bør man ta initiativ til at ansvaret for forvaltningen deles.

Statsråden har vært inne på, som jeg også var i mitt hovedinnlegg, at selbestanden i dag faktisk er tre ganger større enn det man trodde og forventet i 1998. Det bør bety at man får reist næringen på beina igjen snarest mulig, tar et krafttak når det gjelder forskningsinnsats, får en større og bedre dokumentasjon. Vi kan ikke ha en situasjon gående som den hos Fiskeriforskning i Tromsø, som nærmest må slåss seg til å få benytte forskningsfartøy for å drive med særdeles nødvendig forskning i Barentshavet på sjøpattedyrbestanden. Vi må også ta et krafttak når det gjelder internasjonale informasjonstiltak. Jeg tror statsråden vet hva jeg tenker på i denne forbindelse.

Med andre ord: Vi trenger en ny politikk, og vi trenger en statsråd som tar et krafttak, som tar noen kraftige initiativ. Og ikke noe vil være bedre nå, når vi har en ny fiskeriminister som stiller med blanke ark på dette området, enn at statsråden tar fatt i dette. Det kan bidra til økt verdiskaping i Distrikts-Norge, til milliardinntekter for Fiskeri-Norge og for den norske stat – en verdiskaping som kan gi nye muligheter, hvis man vil.

Statsråd Lars Peder Brekk: Jeg tror det er stor grad av enighet om at vi er nødt til å ta et krafttak, som understreket av representanten Kristiansen, for å øke selfangsten. I den sammenheng er det imidlertid viktig å ta med seg at vi er nødt til å legge i bunnen en del grunnleggende forutsetninger som vi må jobbe videre med. Det ene er forvaltningsprosedyrer, og forvaltningsansvaret, som her tas opp. Jeg tror ikke det mest fornuftige er å sette i gang en prosess for å endre ansvaret for forvaltningen av bestanden. Da har jeg større tro på å jobbe  innenfor  den  norsk-russiske fiskerikommisjon og finne løsningen der. Og det er mitt inntrykk, etter samtaler med den russiske fiskeriminister Sinelnik nylig, at de er svært opptatt av, og ønsker, å sette i gang et høyere uttak på russisk side. Det jobbes nå aktivt i lag med næringen med å etablere et samarbeidsprosjekt for å øke det russiske uttaket av sel. Men vi må være klar over at basisen er forskernes anbefalinger, og forskernes anbefalinger ligger på et særdeles lavt nivå foreløpig. Vi må da ta utgangspunkt i, og se på, om de først endrer sine anbefalinger, før vi kan øke uttaket i norsk sone, med et norsk ansvar og med et russisk ansvar.

Når det gjelder statsstøtten, er den avhengig av avtalen med Norges Fiskarlag. Som jeg nevnte i innlegget mitt, er det satt av tentativt 17,5 mill. kr i år til det formålet. Det foregår allerede diskusjoner med Fiskarlaget om hvordan en best kan utnytte de midlene slik at en får satt i gang selfangsten.

Det tredje jeg har lyst til å understreke, er det som er nevnt i innlegget mitt, at en ønsker å øke interessen for selfangst gjennom å stimulere til at det kommer inn nye aktører, gjennom å tildele reketrålkonsesjoner. En vurderer den situasjonen, og jeg håper at det også kan bidra til at vi får aktivisert interessen for selfangst.

Rita Tveiten (A): Fleire og fleire vert klare over at det er fiskerinæringa som har potensial til verkeleg å skaffa landet nødvendige inntekter for å sikra velferda inn i det nye hundreåret. I eit 30-års perspektiv kan verdien auka frå 30 milliardar kr i dag til 230 milliardar kr, seier dei som verkeleg er optimistiske.

Men skal me utløysa potensialet som ligg der, må me syta for at me har ei berekraftig hausting av ressursane i havet. Dette feltet kjem me til å måtta bruka mykje tid på framover, både frå Stortinget si side og frå Regjeringa si side.

I dag er det situasjonen knytt til sjøpattedyra som er temaet, og eg vil rosa representanten Ivar Kristiansen for å ha teke initiativet til denne interpellasjonsdebatten. Dei to tidlegare talarane har sagt at selfangsten ligg med broten rygg, og det som gjer situasjonen verkeleg alvorleg, er at på russisk side står det òg veldig ille til. Det er derfor klart at det er i vår interesse å hjelpa dette miljøet på fote, slik at dei er i stand til å ta sin kvote.

I samband med handsaminga av St.meld. nr. 51 for 1997-98, Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring, sluttar heile Stortinget seg til at fangsten av sel og kval må aukast monaleg, og at dette må skje gjennom ei berekraftig ramme. Det har både fiskeriministeren og Kristiansen no vist til.

Når me no har reduserte fiskekvotar, er det klart at me må sjå på nødvendige tiltak i heile verdikjeda. Og av tiltak som verkeleg hastar, er det for det fyrste

• opprusting av eksisterande fangstskuter og støtte til nødvendige nybygg

• støtte til fangstmiljøa slik at desse ikkje døyr ut

• støtte til russiske selfangarar, m.a. med opprusting av skuter

• intensivering av arbeidet med å få aksept i opinionen for fangst basert på vitskaplege data både nasjonalt og internasjonalt – det gjeld både sel og kval

Og me må

• auka innsatsen når det gjeld marknadsarbeid

• støtta nye idear til utnytting av alt selråstoffet

Her må verkemiddelapparatet vårt takast i bruk på ein kreativ måte, og SND må vera sentralt.

Og sjølvsagt, mest av alt:

• Me må auka forskingsinnsatsen slik at utgangspunktet for å føreslå uttak er i samsvar med det som er realitetane

Eg vil ikkje seia at fiskeriministeren stiller med heilt blanke kort, for Stortinget har faktisk uttalt at her skal innsatsen aukast, me må få på plass tiltak for å redusera bestanden. Eg er glad for at me stort sett er samde om at dette må gjerast. Eg synest det er fint å kunna helsa den nye fiskeriministeren og seia at han har heile Stortinget i ryggen i denne saka. Han må berre ta i! Sjølv om me veit at det er ei delikat sak, må Regjeringa og fiskeriministeren gå på med krum nakke.

Terje Knudsen (Frp): Det er hevet over tvil at den raskt voksende bestanden av grønlandssel er blitt et alvorlig problem for fiskeriene i Barentshavet. Ifølge de nye estimatene er det hele 2,2 millioner sel bare i Østisen, og inkludert vågehval spiser disse sjøpattedyrene, som andre har sagt, snart dobbelt så mye som det totale norske fisket utgjør.

Fremskrittspartiet ønsker en meget sterk økning i fangst av sel. I øyeblikket er det mye som tyder på at den årlige selfangsten burde være på tilnærmet 200 000 dyr for å oppnå kontroll. Vi er selvsagt klar over alle de barrierer som må forseres for å få dette til. Først og fremst må man gjennom forhandlinger i den norsk-russiske fiskerikommisjon for å bli enige om fangstens størrelse, dette fordi sel i det alt vesentlige fanges på isen i Kvitsjøen i russisk sone i Barentshavet. I fjor ble det bestemt at totalkvoten skulle være 31 600 dyr, hvorav Norge fikk tildelt en fangst på 5 000 dyr. Problemet var at de norske selfangerne nøyde seg med å fange bare 1 046 dyr. Totalfangsten ble således på bare i underkant av 15 000 dyr. Imidlertid fanget norske fiskere ca. 4 000 dyr ved Jan Mayen, og selv med fjorårets subsidier på rundt 13 mill. kr opplevde selfangerne røde tall i bokholderiet.

Det er mange forhold som må endres dersom man skal få kontroll med selbestanden. USA har fortsatt GATT-stridig importforbud på selprodukter. Også EUs begrensede importforbud skaper problemer. Norge må kunne kreve at USA og EU respekterer sine forpliktelser under internasjonale avtaler som WTO.

I mellomtiden er problemet at kun Kina er marked for selskinnene, og der får man bare ca. 10 pst. av den prisen man tidligere fikk for skinnene. Norge må også finne avsetning for selmat, enten som menneskeføde i form av selpølser eller som dyrefôr. Dessuten må mottaksanleggene på land rustes opp dersom selfangsten skal intensiveres sterkt.

Etter all sannsynlighet vil en noe hardere beskatning av vågehval føre til at den årlige kvoten for norsk arktisk torsk vil kunne økes med ca. 110 000 tonn. Konsekvensene er trolig enda større for sel, men her er det ikke gjort slike beregninger.

Flere av fiskebestandene er i fare, og basert på ovennevnte problemer vil storstilt selfangst komme til å koste store summer framover. Fremskrittspartiet mener vi ikke har råd til å la være.

Morten Lund (Sp): Denne interpellasjonen er positiv på det viset at den får fram økt oppmerksomhet i stortingssalen om den økologiske ubalansen som vi her har. Den får også fram den brede enigheten om at vi er nødt til å gjøre mer enn det som har vært gjort, for å få en bedre balanse og for å utnytte de ressursene vi har i havet og langs kysten.

Jeg slutter meg til de synspunktene og de tiltakene som statsråden har lagt fram. Det er veldig positivt at statsråden vil prioritere dette så høyt som det han sier. De store verdiene som tapes, er et av utgangspunktene, og det andre er de økte bestandsanslagene som vi har fått. Dette må få konsekvenser i de områdene der vi selv har forvaltningsansvar. Jeg regner det som sikkert at forskernes anbefalinger vil følge etter som en følge av dette. Og hvis det er bevilgninger til forskerne som trengs for at de skal oppdage dette, må vi passe på at de får det.

Vi må selvfølgelig opprettholde fangstnæringen vår, og vi må få slutt på at den blir betraktet som noe negativt. Lønnsomheten må opp, men som sagt må vi også få det til å bli positivt å fange sel. Det trengs offentlig støtte i en periode, mer enn nå – som ikke er subsidier, men som er investeringer i framtidige fangstnæringer.

Jeg synes også det er positivt at vi tenker på muligheten av å sette Russland bedre i stand til å drive sin fangst der de har forvaltningsansvaret. At forretningsmessig samarbeid med deres fangstfolk er en måte å gjøre det på, er vel klart.

Så må vi også bli bedre i stand til å utnytte sjøpattedyrene våre som en ressurs. Det gjelder produktutvikling, og det gjelder mulighetene til å få varene ut på markedet. Men for å få til det, må vi også få til fangstmetoder som det ikke er så lett å angripe som det var tidligere. Jeg synes det er rett også å nevne det.

I tilknytning til denne saken vil jeg også bare nevne de problemene som vi har med lokale bestander av sel. Vi får stadig lokale nødrop om situasjonen f.eks. i verneområdet i Froan, der det er stadig mer sel inne i fjordene. Både yrkesfiskere, fritidsfiskere og turister merker dette. Mange opplevelser ødelegges ved at fangsten er liten for dem som prøver å få noe, og kvaliteten er dårlig. Men denne problematikken rundt verneområdene for sjøpattedyr vil vi komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av meldingen om vern og bruk i kystsonen, som vi nå straks får.

Leif Helge Kongshaug (V): Innledningsvis vil jeg bemerke at jeg synes det er fint at representanten Ivar Kristiansen gjennom interpellasjonen setter dette viktige temaet på Stortingets dagsorden.

Dette er et område som det har vært fokusert på, og som det har vært samtaler med den politiske ledelsen i Fiskeridepartementet om i lengre tid, jf. merknader i perspektivmeldingen. Ulike løsningsforslag har vært drøftet, men konklusjonen har vært og er fortsatt, jf. fiskeriministerens svar, at den enkle løsningen ikke er åpenbar eller ligger snublende nær. Status – den faretruende nåsituasjon – ja, den er vi enige om.

Det kan henvises til ferske rapporter som viser et enormt verdiskapingspotensial basert på marine ressurser. Eksporten av marine produkter, som var 30 milliarder kr det siste året, kan mangedobles de neste 10–20 årene ifølge rapportene. Men det er under gitte forutsetninger. En av dem er etter min mening at en får kontroll gjennom økt beskatning av den voksende selbestanden. All forvaltning bør skje innenfor en bærekraftig ramme. Med dagens forvaltningsmodell kan det aldri bli en helhetlig økologisk balanse, all den tid muligheten for å beskatte tilveksten av den øvre delen av næringskjeden, sjøpattedyrene, ikke er godt nok til stede. Derfor må fangsten av sel og hval økes betraktelig.

I en situasjon med skrikende behov for økt beskatning og signal fra fiskerimyndighetene om en langt sterkere satsing, spesielt på selfangst, opplever vi at stadig færre og eldre fartøy deltar i fangsten, i en næring som er avhengig av betydelig tilskudd for å drive lønnsomt. På fangstsiden må det stimuleres til nye fartøykonsept, gjerne se på en kombinasjon av selfangst-, reke-, forsknings- og ekspedisjonsfartøy, noe som også fiskeriministeren var inne på.

Det må arbeides for at alt av selen skal utnyttes, ikke bare skinnet. Her må det til et fornyende, kvalitetsbevisst arbeid. Økt verdi av fangsten må være et viktig stikkord for en god og positiv utvikling. I tillegg til en periode med gode støtteordninger må det satses på forskning, produktutvikling med fokusering på bedre utnyttelse, markedsføring, fartøyfornying og rekrutteringstiltak i næringen. Men det haster. Fangstmiljøet begynner å bli skjørt, og vi vet alle hvor vanskelig det er å ta opp igjen en næring hvis aktørene og miljøet er borte.

Det er også viktig å være aktiv på den internasjonale arenaen og arbeide for at når det gjelder beskatning av sjøpattedyr, må f.eks. vågehvalen fjernes fra listen over truede arter.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Fyrst vil eg takka interpellanten for å ha teke opp denne viktige debatten, som vi må ha i ein nasjon der fiskeri har så mykje å seia.

Elles er det ikkje alt som er logisk i denne verda, og at sjøpattedyr på underleg vis er freda, er i strid med all tanke om fornuftig forvaltning av havets ressursar. Det hjelper lite å halda fiskekvotane på trua bestandar nede dersom selbestanden veks og tek for seg i matfatet – og eg tippar utan å ta omsyn til kvotar og torskestammens utvikling.

Kristeleg Folkeparti støttar fiskeriministerens tiltak for å auka fangstkvotar og lønsemd for selfangst. Her står faktisk – og det har eg sagt før – heile Stortinget bak ein meir offensiv politikk. Det er sagt i fleire innstillingar frå næringskomiteen i dei siste åra.

Problemet vårt er at mens torsk tek seg best ut på ein tallerken, så kan biletet av søte selungar med svarte perleauge røra eit selvernarhjarte i salongane i California eller i Paris.

No er det meste sagt om tal og bestandar og tilvekst, så eg skal ikkje repetera det. Men eg vil seia at eg er einig i at tilskot til selfangsten er utgifter til opptening av inntekt. Også utan at selfangsten er direkte lønsam svarar det seg å auka denne fangsten, og det må vera ein føresetnad for budsjettkronene.

Samarbeidet med Russland for å verta einig om fangstens storleik er også naturlegvis nødvendig, men viktigast på lengre sikt er informasjon for å endra verdsopinionens haldningar og å gjera ressursane også frå sjøpattedyr til verdifull fangst som kan seljast både som næringsprodukt og som skinn.

Einar Johansen (A): Jeg vil nevne et annet problem som følge av for høy selbestand. I ca. 22 år har det vært årlige selinvasjoner i Finnmark og spesielt i Varanger-området. Det er grønlandsselen som har kommet på sine årlige visitter. Mengden sel har variert, men årvisst har en mengde sel gått i garn, som er blitt ødelagt, og med det resultat at man har fått både ekstra arbeid og redusert fangst. Når selen kommer inn i de grunne områdene i fjordene, skremmer den også bort fisken.

Nå er det riktignok blitt utbetalt en viss form for erstatning for tapte redskaper, men denne erstatningen har variert veldig sterkt – fra 400 kr pr. sel til 70 kr pr. sel. En slik ordning bør få en fastere form, slik at det ikke blir så store variasjoner. Ordningen dekker på langt nær de faktiske utgiftene.

En sterk reduksjon av selbestanden vil også gjøre noe med de problemene som jeg her har nevnt.

Jeg la merke til at fiskeriministeren nevnte at man kunne bidra til å få russisk selfangst opp og gå, og hvis det er økonomisk støtte man tenker på i den sammenheng, håper jeg at man fra Norges Fiskerlags side kan støtte bruken av reservebeløpet i fiskeriavtalen – hvis det er der man skal hente pengene. Det aner meg at det kanskje er derfra de skal komme.

Jeg tror det vil gagne selforvaltningen hvis problemene tas opp i særskilte møter i den norsk-russiske fiskerikommisjon. De møtene holdes årlig i november måned. Men hvis man tar problemene opp i særskilte møter mellom de årlige kommisjonsmøtene, tror jeg de vil få en større oppmerksomhet, og det vil være lettere å få til løsninger der fremfor i de årlige og mer hektiske møtene. Hvis man fra ministerens side også vurderer en slik problemstilling, tror jeg det er lettere å komme fram til løsninger. Jeg har selv sittet i den norsk-russiske fiskerikommisjon i seks år og har sterk tro på at en slik isolering av problemet vil gagne hele forvaltningen av selproblematikken.

Steinar Bastesen (TF): Det er en fornøyelse å sitte i Stortinget og høre på denne debatten. Det er akkurat dette temaet som er årsaken til at jeg har fått et sete i Stortinget. For mitt vedkommende skal ikke jeg trekke i tvil noe av det som er sagt, men jeg skal prøve å peke på noe som ikke er sagt, og som har stor betydning.

Man kan stille spørsmålet: Hva er årsaken til at vi har den begredelige situasjonen som vi nå har, og som er årsaken til denne interpellasjonen? Jeg skal prøve å henge bjella på katten – for øvrig et pelsdyr som ikke har noe med selfangst å gjøre. Jo, det er protestindustrien med WWF, Greenpeace og International Fund For Animal Welfare i spissen som har satt oss i denne situasjonen. Det er et tema som nesten ikke berøres i debatten. Dette er hellige organisasjoner. Tenk på hva de har utsatt norsk fiskerinæring, Grønlands fiskerinæring, kanadisk fiskerinæring, namibisk fiskerinæring for – tenk på hva de har utsatt dem for, når dere går i butikken og kjøper varer med pandamerke, eller med merket til f.eks. den internasjonale organisasjonen som WWF har opprettet som heter The Marine Stewardship Council, som liksom skal være det helsebringende og miljømektige merket som skal redde og bevise bærekraftig forvaltning. Jeg bare nevner det. Tiden er for knapp, jeg skulle gjerne ha dratt masse ting fram her.

Når det snakkes om hvalbestanden, vågehvalbestanden, er det bare én bestand av en rekke andre bestander. Jeg skal prøve å nevne dem ved navn: finnhval, knølhval, spekkhogger, springer, seihval, blåhval, grønlandshval og spermhval, arter som er i våre farvann, og som det overhodet ikke finnes bestandsestimater på og estimater for hva konsumerer. Hva det som selbestanden og vågehvalen konsumerer, koster, er det ikke noe problem å dokumentere, det finnes det økonomiske beregninger på. Vågehvalbestanden var i 1994 estimert til 112 000 dyr. Husk det – i 1994 ble tellingene foretatt. Så vidt jeg vet, bruker de verken kondom eller annet prevensjonsmiddel, så det er åpenbart at de har formert seg betraktelig. Så tallene for det som konsumeres, er altfor lave, og kostnadene er enda større. Men det er et problem å øke beskatningen så sterkt som det som er nødvendig for å få reduksjon i uttaket.

Fiskeriministeren snakket om lønnsomhet. Han kan starte med å legge fram for Kongen i statsråd den klagen på eksportlisens for hvalprodukter som ligger på hans bord.

Inge Myrvoll (SV): Dette ser ut til å være en debatt med en rørende enighet. Alle vil ha et økologisk system i balanse. Vi er for et forsvarlig uttak også av sjøpattedyr, sett i et økologisk system som ikke bare omfatter sjøpattedyr og fisk, men som er et helhetlig økologisk system. Vi har også slått fast at vi har kvoter som vi faktisk bare tar en brøkdel av, og det diskuteres hvordan vi skal greie å ta ut de kvotene vi eventuelt har.

Men jeg tenkte jeg skulle bryte litt med denne rørende enigheten, for her er det slik at opposisjonen hele tida er misfornøyd med regjeringas handlekraft når det gjelder sjøpattedyr. Jeg husker min første valgkamp, før stortingsvalget i 1989. Da hadde vi en fiskeriminister som het Mørk Eidem, som fikk hard refs fra opposisjonen på grunn av fangstforbudet mot vågehval. Det var et av temaene i nord. Så overtok opposisjonen makta, med en statsminister fra Høyre og en fiskeriminister fra Høyre. Og ingenting skjedde – det var taust. Så fikk vi forbudet bort med en ny arbeiderpartiregjering på 1990-tallet. Men hele tida har det vært slik at opposisjonen på en måte ikke har vært fornøyd med handlekraften til regjeringa. Jeg tror litt av dette ligger i at vi har en del internasjonale relasjoner som de forskjellige regjeringene møter når de kommer i posisjon, og som kanskje gjør det vanskelig å vise den handlekraften som mange av oss ønsker, fordi det er noen andre overordnede hensyn vi også er nødt til å ta, enten det er en regjering fra Arbeiderpartiet, en bred borgerlig regjering eller en sentrumsregjering – slik at vi i alle fall har det også med oss.

Så tror jeg det er én ting som er viktig – nå skal jeg banne litt mer i kirka – og det er at vi har troverdighet. Jeg tror at når vi skal gå ut og ønske større uttak av sjøpattedyr, må vi ha en fiskeripolitikk som er uangripelig internasjonalt. Det betyr at noe av det viktige vi kan gjøre i en slik strategi, er at vi sørger for at alt rovfiske, alt ulovlig utkast, alt juks osv. innenfor fiskerinæringa forsvinner, slik at vi har et skikkelig seriøst uttak av fisk, og at alle ser at Norge mener alvor, i en fiskeriforvaltning som er bærekraftig. Da tror jeg vi har en større internasjonal troverdighet når vi skal ut og si at en del av denne forvaltninga også er uttak av sjøpattedyr. Det er et tema som ingen har berørt, men jeg synes jeg ser en helhet i dette, fordi det er vanskeligere for oss å ha troverdighet internasjonalt hvis man kan kritisere det menneskelige uttak av fisk, nemlig vår egen fiskeripolitikk. Det tror jeg også er en bit av vår internasjonale strategi.

Harald T. Nesvik (Frp): Når det gjelder avtalen mellom Norge og Russland om uttak av sel, må jeg dessverre si at det kan ikke i de forhandlingene ha vært lagt altfor stor vekt på det som har med selbestanden å gjøre, ellers tror jeg at vi hadde hatt helt andre tall på bordet i dag, i hvert fall når det gjelder kvotebestanden.

Jeg vil bare ta for meg et par punkter. Fiskeriministeren var inne på at man kanskje burde se på ordningen der man ved tildeling av nye rekekonsesjoner knytter dette opp mot det som har med selfangst å gjøre. Dette tror jeg er et galt signal å gi. Vi løser ikke problemene i selfangsten ved å øke og sørge for overkapasitet innenfor rekekonsesjonene. Her må vi være forsiktige. Vi må heller prøve den andre varianten, gå til dem som allerede har rekekonsesjoner og prøve å få til en avtale eller ordninger der de også kan ta ut sel, og ikke knytte det opp mot nye konsesjoner innenfor rekefeltet.

Jeg tror – i og med at jeg nå ser at også undervisningsministeren sitter i salen – at fiskeriministeren og undervisningsministeren kanskje bør prate litt sammen for å få utarbeidet skikkelig informasjon, slik at i hvert fall enkelte utrangerte, eldre skuespillerinner i Frankrike og også en del personer i USA snart skjønner at dette som har med sel og fisk å gjøre, er et viktig punkt. Vi må sørge for snart å få dem ut av den tro at hvis vi venter et par år, kan de ta seg en lengre samtale enten med selen eller hvalen hvor de enn måtte oppholde seg. Jeg tror informasjon er viktig.

Jeg tror også at vi er nødt til å se på hele området for selfangsten. Vi må se på det som har med fangstbiten å gjøre, som har vært mye omtalt, og vi er nødt til å se på bearbeiding av produkt. Det går på selskinn, og det går gjerne på fôr i oppdrettsnæringen, om man kan spille på lag og videreutvikle det, for selkjøtt er nemlig veldig proteinrikt, men vi må også utvikle markedene og se på nye markeder for produktene. Det gjelder også for hvalen. Og da er det viktig at vi sørger for at det blir tillatt å eksportere produktene våre, at vi får et marked. Her er det mye å gjøre, og jeg håper at denne fiskeriministeren også er villig til å gjøre det. Det er i hvert fall én ting som er helt tydelig, at det er et samlet storting som står bak fiskeriministeren, og at jo flere sel som fiskeriministeren kan få til uttak på, jo bedre er det.

Når det gjelder forskerne, som fortsatt holder på lave tall, er jeg redd for at de har gjort det samme som skjedde med et visst tog i går, man har kjørt seg fast i en snøfonn.

Sverre J. Hoddevik (H): De fleste spørsmål er naturligvis belyst i en interpellasjonsdebatt når vi kommer så langt ut i tidsskjemaet, men det er en såpass viktig sak at vi bør nytte tida.

240 milliarder kr har vært skissert som et framtidig inntektspotensial for norsk fiskerinæring i løpet av to, tre tiår, men disse overskuddene kommer ikke til å falle ned i fanget på oss hvis ikke vi syter for å ta vår del i næringskjeden, og det er jo, som riktig påpekt, i konkurranse med sjøpattedyr vi er i denne sammenheng. Da forundrer det meg litt at ordet «balanse» blir trukket inn. Vi er unektelig en del av denne balansen, og hvis det skal være et spørsmål om balanse, må det eventuelt være i forhold til om selen skulle være en truet bestand. Jeg kan ikke riktig skjønne at den tanken kan falle noen inn med de tall som foreligger nå. Skjønt det ikke er full samstemmighet, er det i hvert fall formidable bestander det er snakk om. Det er greit at det gjerne skal være lønnsomhet, men jeg trur det haster ganske betydelig å få gjort noe nå, og dette temaet har vært berørt årvisst her i salen.

Samarbeid med russerne har også vært påpekt her, og det har vært kastet fram tanker om å sette russerne i stand til å ta sin del av den omforente beskatning. Jeg regner med at fiskeriministeren vil oppsummere, og jeg skulle kanskje stille et spørsmålet om akkurat dette. Er det utenkelig hvis vi først fikk vårt norske system i funksjon, at vi også kunne bli enige med russiske myndigheter om å ta en større del av den omforente beskatning i tilfelle russerne ikke tar opp sin del? Det er ett av de spørsmål som kanskje kunne belyses.

Jeg syns vi må avslutte dette med at det haster å få til en løsning. Det er en viktig nøkkel for i det hele tatt å få den stigningen på eksportkurven for fiskerinæringen som vi har et håp om å få.

Ivar Kristiansen (H): Jeg har bare lyst til å benytte anledningen til å takke for en inspirerende og positiv debatt. Jeg føler at fiskeriministeren nå har hele Stortinget bak seg i å iverksette de tiltak som må på plass for å få en bedre økologisk balanse i Barentshavet.

Noen påpeker her at det er utenforliggende forhold som har gjort at vi har havnet i den situasjonen vi er i, men uten å peke på syndebukker her eller der utenfor nasjonen, eller utenfor Stortinget, kan vi i det minste starte med å ta den delen av kvoten som vi fra Det internasjonale havforskningsrådet er blitt anbefalt å ta ut.

Jeg tror også, som flere har vært inne på, at vi må reise temaet i langt sterkere grad i den norsk-russiske fiskerikommisjon. Det er også en god arena for å ta disse spørsmålene opp.

Som sagt, jeg føler at fiskeriministeren har fått den marsjordren han måtte trenge til å sette i verk en helt ny og langt mer aktiv politikk, som kan gjenreise norsk selfangstnæring, med det sluttresultat at Fiskeri-Norge kan ha økte milliardinntekter i vente. Så jeg takker for en veldig positiv debatt.

Statsråd Lars Peder Brekk: Jeg vil også takke for en interessant debatt.

Som ny fiskeriminister er det bra å få starte opp med engasjement fra de representantene som er opptatt av utviklingen i fiskerinæringen, den næringen som skal bli den største vekstnæringen i Norge i framtida. Jeg synes at vi skal ta med oss at det gir oss store muligheter, men at det gir oss også store utfordringer, og det er klart at det som representanten Myrvoll nevner, at vi er nødt til å ta hensyn til internasjonale rammebetingelser, også ligger i botnen her. Vi er nødt til å ta hensyn til forvaltningsstrategier som er bærekraftige. Det ligger også i botnen her. Men i tillegg har vi muligheter til selv å iverksette tiltak som både storting og regjering ønsker.

Jeg skal ikke kommentere forsøkene på å diskutere sjøpattedyrenes sexliv, som enkelte var inne på, men jeg har lyst til å kommentere en del av de andre forholdene som ble nevnt i diskusjonen. Vi gjør det som mange etterlyser. Vi har iverksatt og er i gang med å iverksette nye tiltak for utvikling av norsk selfangst. Vi gir støtte på fartøysiden, vi gir støtte til nye mottaksanlegg som baserer seg på å utvikle nye produkter i næringen, og vi gir støtte til markedsføring. Vi øker driftsstøtten til fartøyene, og, som jeg også har nevnt, vi vurderer å kombinere selfangst med andre konsesjoner, f.eks. reketrålkonsesjoner, for å skape engasjement og interesse. Men det må sies at vi kan ikke leve med en situasjon der vi bare baserer oss på å gi støtte til næringen framover. Det må være en plan med hensyn til å komme over til lønnsom drift. Den store problemstillingen her er at vi har to til fire fartøy i aktivitet, de har tatt til sammen 14 000-15 000 dyr – og vi har gitt en støtte på 2 mill. kr, så det er relativt små tall og proporsjoner her – og så er situasjonen at tilveksten i selbestanden i Østisen er hele 300 000 dyr. Det er det store paradokset, og den problemstillingen vi må ta innover oss, derfor har vi ikke kommet langt nok i dag. Selv om jeg har fått marsjordre fra Stortingets talerstol, som jeg tar imot, må vi også ta hensyn til at utfordringene er rimelig store med de rammebetingelsene vi har. Men vi skal gjøre det som er mulig å gjøre.

Jeg er veldig glad for at det er så stort engasjement i Stortinget. Jeg tror vi må skape enda større engasjement med hensyn til fiskerinæringen i framtida hvis vi skal få satt i gang tiltak og få iverksatt lover som gir oss mulighet til å utvikle næringen, og ikke minst for å skape grunnlag for å forske så mye som vi må, for å dekke det verdiskapingspotensialet som ligger her.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 1 ferdig.