Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Jan Johnsen til olje- og energiministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren på vegne av olje- og energiministeren.

Jan Johnsen (H): Jeg har stilt følgende spørsmål til energiministeren:

«Ifølge Teknisk Ukeblad 18. november 1999 kan kranene for Norges to største petrokjemiske gassbaserte anlegg bli stengt. Etter at avtalen med Ekofisk utgår i 2001, har de nå problemer med å skaffe seg langsiktige leveranser av norsk gass. Dette er i strid med det Stortinget vedtok i behandlingen av St.meld. nr. 44 (1994-95) Norge som gassnasjon – bruk av naturgass i Norge.

Vil statsråden legge til rette for at bedriftene får den gassen de i fremtiden har behov for?»

Statsråd Guro Fjellanger: Petrokjemivirksomheten i Grenlandsområdet ble etablert på 1970-tallet basert på våtgassleveranser fra Ekofisk-området, de såkalte opsjonsavtalene. På grunn av synkende våtgassproduksjon fra Ekofisk-området kombinert med økende etterspørsel som følge av kapasitetsutvidelser ved Bamble-anleggene, har leveransene under disse avtalene de siste årene ikke greid å dekke hele behovet etter våtgass. Nedgangen var særlig stor i fjor, og anleggene var da nødt til å kjøpe inn store våtgassvolumer i spotmarkedet. I det nordvesteuropeiske våtgassmarkedet har det i mange år vært et stort overskudd på propan og butan.

Avtalene om våtgassleveranser fra Ekofisk-området ble reforhandlet i 1997 og 1998. Kjøper og selger ble da bl.a. enige om at leveransene av propan og butan skal opphøre i oktober i år. Leveransene av etan vil imidlertid fortsette fram til oktober 2007.

Tilgang på etangass er svært viktig for petrokjemivirksomheten i Bamble fordi etylencrackeren på Rafnes, som er kjernen i virksomheten, er konstruert slik at den er avhengig av en minimumsandel med etan som føde. I våtgassmarkedet i Europa er det liten tilgang på etan, og bl.a. for å sikre etanleveransene til Bamble, er et nytt utskillingsanlegg for etan under bygging på Kårstø. Dette anlegget vil fra 2001 produsere rundt 600 000 tonn etan i året, hvorav en fjerdedel er solgt på en langsiktig kontrakt til etylencrackeren på Rafnes. Dette er mer etan enn det crackeren i dag får under avtalene fra Ekofisk-området. I tillegg vil Hydros ammoniakkfabrikk på Herøya kjøpe en fjerdedel av etanet fra Kårstø, mens den siste halvparten er solgt til Borealis i Stenungsund.

På slutten av fjoråret ble i tillegg to nye utskillingsanlegg for våtgass ferdigstilt av Hydro på Sture og av Vestprosess på Mongstad. Fra disse våtgassanleggene vil petrokjemivirksomheten i Bamble motta ca. 300 000 tonn årlig med propan og butan.

Slik jeg forstår det, vil de langsiktige leveranser fra de tre nye våtgassanleggene langt på vei dekke dagens råstoffbehov ved petrokjemivirksomheten i Bamble. Med nåværende kapasitet forbruker anleggene i Bamble bare rundt en tiendedel av samlet norsk våtgassproduksjon de neste årene. Dersom industrien ønsker mer våtgass til kapasitetsutvidelser, er det følgelig rom for dette, men vilkårene for slike leveranser må i så fall avklares gjennom kommersielle forhandlinger mellom selger og kjøper.

Jan Johnsen (H): Jeg takker for svaret.

Nå er det slik at bedriftene her ikke klager på pris, de er villige til å ta den prisen som måtte være i markedet. Det som er problemet for bedriftene, er at de ikke får den langsiktige avtalen som de har behov for for å kunne fortsette driften etter 2001. Det som er det viktige for meg, er at de norske myndighetene er med på å legge til rette slik at dette kan skje, og at bedriftene kan slippe å gå en usikker fremtid i møte. Jeg regner med at statsråden kan bekrefte at departementet vil hjelpe til med å få dette på plass.

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få si at det er viktig at representanten her presiserer at dette ikke er et prisspørsmål, men et behov for langsiktighet. Vi mener at med de tiltakene som er satt i verk, og med de produksjonsplanene som nå foreligger, vil det være mulig å få rom til kapasitetsutvidelse. Men en forutsetning for det er, som jeg allerede har sagt, at det må avklares gjennom kommersielle forhandlinger mellom selger og kjøper. Men vi kan ikke se at det skulle være noen ting i veien for å få rom for kapasitetsutvidelse, også i et langsiktig perspektiv.

Jan Johnsen (H): Jeg takker igjen for svaret, som jeg synes var positivt. Det er ofte slik at det er tidkrevende å bygge ut felt for landbasert videreutvikling. Det er mange lisensdeltakere, og det tar ofte lang tid. Hvordan kan man påvirke disse prosessene slik at det velges løsninger som tilrettelegger for landbasert virksomhet?

Statsråd Guro Fjellanger: Det som er myndighetenes viktigste oppgave, er å legge til rette for virksomhet gjennom gode rammevilkår, og så sørge for at den virksomheten som etableres, selvsagt skjer innenfor de regler og det lovverk som til enhver tid gjelder. Min oppfatning er at med de skrittene som nå er tatt, og med det produksjonsvolumet som vi vil ha på plass i løpet av kort tid, har myndighetene langt på vei allerede lagt til rette for den virksomheten som Jan Johnsen spør om, og jeg tror at med det rom for utvidelse som ligger i det volumet vi her snakker om, skal det ikke være noe i veien for å kunne planlegge langsiktig også for denne type virksomhet.