Siri Frost Sterri (H): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

««Barna kan bli vitaminforgiftet» er overskriften på et oppslag i Nationen 17. januar 2000 som gjelder advarsel fra Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet mot å godta EUs barnematdirektiv. «Grensen mellom anbefalt inntak av vitamin D og forgiftning er relativt liten», heter det i oppslaget.

Hvordan vurderer statsråden de norske innvendingene overfor EU sett i lys av Tines lansering av ny lettmelk tilsatt vitamin D?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Ettersom kostholdet er forskjellig fra land til land, mener Norge at avgjørelse om beriking av matvarer bør gjøres på nasjonalt nivå som en del av det enkelte lands ernæringspolitikk. Dette er i tråd med anbefalinger fra internasjonale organer som Codex Alimentarius.

Tilsetting av næringsstoffer for å forebygge mangeltilstander i grupper av befolkningen har i lang tid vært et sentralt virkemiddel i norsk mat- og ernæringspolitikk. Norske helsemyndigheter mener at det fortsatt er viktig å beholde muligheten til å regulere tilsetning av næringsstoffer til matvarer beregnet på det norske markedet ut fra helsemessige hensyn som en del av vårt nasjonale helsefremmende arbeid.

I Norge er det helsemyndighetene ved Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet som fortløpende vurderer behovet for å berike næringsmidler ut fra bl.a. kostholdsundersøkelser. Deres vurdering er at det norske kostholdet gir tilstrekkelige mengder av de fleste næringsstoffer. Det viktigste unntaket er vitamin D. Mangel på vitamin De kan føre til rakitt, såkalt engelsk syke. I Norge skyldes D-vitaminmangel bl.a. lite sollys i vinterhalvåret. D-vitaminmangel er særlig påvist hos en del eldre mennesker og i grupper av innvandrere.

Det vil alltid være en balanse mellom det å forebygge mangel på et næringsstoff og det å unngå risiko for helseskade. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet anbefaler alle å ta en teskje tran om dagen. I tillegg har vitamin D lenge vært tillatt i smør og margarin. I 1994 påpekte det daværende Statens ernæringsråd at en ytterligere økning av vitamin D-tilførselen til den norske befolkning enklest og best kunne gjøres ved at lettmelk og skummet melk ble vitaminisert. Melk egner seg godt til å øke inntaket av vitamin D, fordi det er en av våre vanligste matvarer. Tillatelse til å tilsette vitamin D i melk ble gitt av Statens Næringsmiddeltilsyn etter råd fra Ernæringsrådet i 1998. Som en del av den løpende vurdering av norsk berikingspraksis har Ernæringsrådet i 1999 nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på vitamin D i kosten, særlig i relasjon til vitaminmangel hos innvandrere.

Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet anbefaler bruk av magre melketyper, helst skummet melk. TINE Norske Meieriers nye lettmelk er tilsatt 0,4 mikrogram vitamin D pr. desiliter melk. Også laktoseredusert lettmelk er tilsatt vitamin D.

Det er ingen fare for å få vitamin D-forgiftning ved å drikke vitaminisert lettmelk. Anbefalt daglig inntak av vitamin D er 10 mikrogram for barn under 3 år og for eldre, og 5 mikrogram for de mellomliggende aldersgruppene. Beregninger viser at voksne må drikke mer enn 10 liter beriket melk daglig før man nærmer seg grensen for toksisitet, eller forgiftning. Heller ikke ved et vanlig sammensatt kosthold med ulike vitamin D-kilder vil det ved norsk berikingspraksis være mulig å nærme seg grensen for toksisitet. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet anbefaler at spedbarn enten ammes eller får morsmelkerstatning fram til ettårsalder. Beriket melk vil derfor sannsynligvis ikke være noe stort innslag i barnas kost før etter den tid.

EUs barnematdirektiv regulerer sammensetning og markedsføring av kornbaserte produkter og annen barnemat beregnet for sped- og småbarn. Norske barn har et ganske høyt forbruk av barnegrøt sett i internasjonal sammenheng. Sammen med bruk av morsmelkerstatning og tran vil en del barn ved en eventuell implementering av EUs barnematdirektiv kunne komme opp mot øvre grense for daglig inntak av vitamin D for denne aldersgruppen – dette ifølge en undersøkelse foretatt av Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet. Barnematdirektivet åpner for tilsetting av en rekke næringsstoffer, bl.a. vitamin D. Industrifremstilt grøt vil i henhold til direktivet kunne inneholde fra 2,3 til 6,8 mikrogram vitamin D pr. porsjon grøt, dvs. at tillatt mengde i direktivet er av en helt annen størrelsesorden enn ved den tillatte berikingen av melk. Dersom EUs barnematdirektiv gjennomføres i Norge, kan dette etter Ernæringsrådets og Næringsmiddeltilsynets vurderinger føre til at spedbarn får et svært høyt og for noen et helsemessig uheldig inntak av vitamin D ved tilsetting opp mot den foreslåtte maksimumsgrensen.

Det er altså de norske fagmyndighetenes vurderinger som ligger til grunn både for tillatelsen til beriking av melk og for den norske holdningen til EUs barnematdirektiv, og som gjør at vi har bedt EUs vitenskapskomite vurdere dette direktivet på nytt.

Siri Frost Sterri (H): Utgangspunktet statsråden tar, nemlig at beriking av mat skal være et rent nasjonalt anliggende, kan synes tilforlatelig, men også statsråden bør erkjenne at EØS-avtalen som gjør Norge til en del av det indre marked, en avtale Kristelig Folkeparti for øvrig stemte for, ikke uten videre gir aksept for et slikt utgangspunkt fra det enkelte lands side. Følgelig skal det sterke grunner til, fra norsk side, å få medhold i EU for å kunne unntas fra berikingsdirektivenes bestemmelser. Det vil da være viktig at det ikke kan reises tvil om motiver bak innvendingene fra norsk side. Det må ikke kunne reises tvil om hvorvidt beskyttelse og favorisering av norskprodusert mat kan være et motiv fra norsk side. Ser statsråden at dette nå lett kan bli en innvending fra EUs side? Og er det slik at norske fagmiljøer er bedre enn fagmiljøene i Europa, som ikke har innvendinger mot ekstra D-vitamin?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Nei, selvsagt er det ikke slik at de norske fagmiljøene nødvendigvis er bedre enn fagmiljøene ute i Europa. Det er ikke derfor vi har en annen politikk i Norge. Vi har en annen politikk i Norge fordi virkeligheten her er annerledes. Når det gjelder barnemat, har norske barn en helt annen sammensetning av sitt kosthold og spiser mer industrifremstilt grøt enn barn på kontinentet. Og når det gjelder de mer klimatiske forhold og tilgang på sollys i vinterhalvåret, tør det være kjent at Norge også der stiller annerledes enn land som ligger lenger sør i Europa. Dette er utgangspunktet for at jeg mener at berikingspolitikken bør være noe som vi har rimelig kontroll med nasjonalt.

Så til spørsmålet om hvorvidt de beslutninger som representanten Frost Sterri viste til, kan reise tvil om motivene til norske myndigheter. Det er det i så fall ingen grunn til. Jeg mener gjennom mitt første svar å ha dokumentert at det faktisk er gode faglige grunner til de konklusjoner som våre faginstanser er kommet til, og jeg synes heller ikke at andre burde så tvil om det.

Siri Frost Sterri (H): Jeg velger å overhøre de antydninger som lå i den siste bemerkningen fra statsrådens side. Jeg skal heller ikke røre mer ved utgangspunktet for spørsmålet, men håpe at statsråden da kan ha en god sak overfor EU, for jeg tror vi uansett vil være enige om at i den grad vi ikke ønsker å slutte oss til direktiver, så bør vi ha sterke og gode argumenter imot fra norsk side.

Men jeg undres likevel lite grann på om ikke også statsråden etter hvert ser, med det utvalg av matvarer av ulik opprinnelse som også har funnet veien til butikkhyllene i Norge, at det nå kan være grunn til å foreta en gjennomgang av vår tradisjonelle norske forbrukerpolitikk og legge sterkere vekt på en grundig og forståelig merking av matvarer, slik at forbrukerne kan gjøre sine valg, fremfor at myndighetene fortsatt skal bestemme hva som skal være riktig og sunn mat.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er glad for at vi står sammen om at det er viktig å ha en sterk og god sak i forhold til EU; det mener jeg også at vi har, og at den er solid faglig basert og forankret i de mer særnorske forhold, som også må danne utgangspunkt for våre vurderinger.

Det er jo ikke slik at mat- og ernæringspolitikken enten skal basere seg på forbrukernes frie valg basert på informasjon og merking eller på en formyndersk politikk der myndighetene nærmest bestemmer hva man skal spise. Det har alltid vært et samspill mellom disse to faktorene, og det må det fortsatt være. Jeg ser ikke bort fra at det i en tid med større grad av opplysning og informasjon kan være riktig å forskyve dette balansepunktet mellom myndighetenes aktivitet og forbrukernes frie valg. Men jeg tror alltid det vil være behov for å ha en ernæringspolitikk, ha myndigheter som vurderer dette, og som styrer på de områdene det er riktig å styre.

Presidenten: Vi vil nå gå tilbake til spørsmål 14.