Anne Helen Rui (A): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

«En mangemillionær kjørte i oktober 1999 gjennom politiets fartskontroll i 141 kilometer i timen. Retten la i formildende retning vekt på at føreren kjørte en bil som har gode kjøreegenskaper ved høy fart.

Mener statsråden at denne rettsavgjørelsen gir grunn til å vurdere endringer i regelverket?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Som spørsmålsstilleren vil være kjent med, har jeg prinsipielt ikke anledning til å kommentere domstolens avgjørelser i enkeltsaker. Saken refererer seg også til en dom i første instans som ennå ikke er rettskraftig.

Det norske systemet for straffutmåling bygger på at dommeren skal utmåle straffen i hvert enkelt tilfelle etter en konkret vurdering. Vi har få lovregler som sier noe om hvilke momenter man kan legge vekt på ved straffutmålingen. Derimot gir andre rettskildefaktorer, som forarbeidene og rettspraksis, veiledning, særlig høyesterettspraksis. Høyesterett uttaler seg riktignok ikke så ofte om reaksjonsfastsettelsen generelt, men knytter drøftelsen til forholdene i den enkelte sak. Ved å undersøke hvilke momenter Høyesterett har lagt vekt på i ulike saker, får en holdepunkter for hvilke momenter som kan tas i betraktning, og for hvilke som har spesielt stor vekt.

Det norske systemet har lang tradisjon, og Stortingets justiskomite gav sin tilslutning til systemet i sin innstilling til Kriminalmeldingen i 1980. Etter min oppfatning har de synspunkter som kom fram der, også gyldighet i dag.

På denne bakgrunn kan jeg ikke se at den nevnte sak medfører noe behov for å vurdere endringer i regelverket på dette området.

Anne Helen Rui (A): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er fullt klar over de begrensningene som statsråden har i slike saker.

Vi har likt å tro i Norge at vi har et rettsvesen som ikke gjør forskjell på folk, sjøl om vi har forskjellig status, både økonomisk og ellers. Men hvilken oppfatning har statsråden: Gjøres det forskjell på folk i det norske rettsvesen i dag, og kan ministeren, hvis det er tilfellet, ta noen initiativ for å begrense den utviklinga?

Statsråd Odd Einar Dørum: Noe av spørsmålsstillerens resonnement forutsetter at både representanten og jeg skulle gå inn i alle enkeltheter i saken. Det tilkommer det ikke oss å gjøre her. Derimot forutsetter jeg at de kompetente organer som vurderer f.eks. ankespørsmål i en slik sak som denne, gjør det – både ut fra den rettskildetradisjon jeg viste til, og ut fra den konkrete enkeltsaken. Jeg har også registrert at det rundt spørsmålet er reist en offentlig debatt, og den debatten er i seg selv, i et åpent system som det norske, en prosess som alle borgere, enten de er dommere, stortingsrepresentanter eller statsråder, følger med i. Jeg har bl.a. registrert at professor Mæland for sin del har gitt uttrykk for synspunkter på om denne saken skulle vært pådømt i forhørsrett, eller hatt et annet forberedelsesgrunnlag. Men jeg, som alle andre, registrerer synspunktene, og har ingen andre kommentarer enn de jeg kom med i det første svaret til representanten.