Annelise Høegh (H): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

«Lønning II-utvalget la frem NOU 1997:18 Prioritering på ny. Debatten om prioriteringer i helsevesenet har ikke blitt mindre aktuell, på grunn av en rivende medisinsk-teknologisk utvikling og økte forventninger til helsevesenets tilbud. Dette reiser vanskelige spørsmål om hvilke helsetjenester det offentlige skal dekke og hva folk må betale for selv.

Hvordan vil statsråden følge opp NOU 1997:18?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg innledningsvis slå fast at utvalgets innstilling er et svært viktig dokument, som har vært premissgivende for flere av de reformene i helsevesenet vi er i ferd med å gjennomføre.

For det første bygger dagens forskrift om ventetidsgarantien i stor grad på utvalgets arbeid. For det andre pekte utvalget på svakheter ved dagens prioriteringer og prioriteringssystem som på flere punkter er fulgt opp av konkrete tiltak. For det tredje la utvalget fram forslag til nye prioriteringsgrader utover dagens ventetidsgaranti.

Så langt har Lønning II-utvalgets innstilling vært en viktig premiss for utformingen av hovedkriteriene for tildeling av ventetidsgaranti etter forskriftens § 8. Innstillingen har også vært viktig i arbeidet med pasientrettighetsloven, Ot.prp. nr. 12 for 1998-99, som Stortinget nå har til behandling. Lønning II-utvalgets påpeking av manglende prioritering av mennesker med psykiske og kroniske lidelser er fulgt opp gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse og stortingsmeldingen om rehabilitering. Lønning II-utvalgets påpeking av personellmangel følges opp gjennom en egen handlingsplan for helsepersonell og gjennom det nye rådet for spesialistutdanning og fordeling av leger.

Nå som det juridiske og økonomiske rammeverket for helsetjenesten kommer på plass, vil departementet gå videre med de store prioriteringsmessige utfordringer som Lønning II-utvalget tar opp. Helt konkret arbeider departementet nå med en oppfølging av disse spørsmålene i forbindelse med stortingsmeldingen om verdigrunnlaget for helsetjenesten. Meldingen skal legges fram for Stortinget mot slutten av året. Jeg har sett det som viktig å se de konkrete ordningene vi har for prioritering i helsevesenet, i sammenheng med en vurdering av de sentrale verdier som norsk helsevesen skal bygge på. Dette mener jeg er av vesentlig betydning dersom man skal få et godt grunnlag for avgjørelser f.eks. vedrørende gapet mellom forventninger og muligheter samt grensene for det offentliges finansiering, som representanten Høegh benytter som eksempel i sitt spørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfatter som langt på vei å være positivt.

Jeg må likevel si at vi fra Høyres side har vært litt overrasket over at de konkrete forslagene – som andre representanter fra Høyre vil ta opp i de etterfølgende spørsmål – som Lønning II-utvalget har fremkommet med, ikke på en mer konkret måte har vært nedfelt f.eks. i pasientrettighetsloven, som vi nå har til behandling. Jeg vil antyde at vi, med utgangspunkt i Lønning II-utvalgets forslag til prioriteringer, vil fremme et forslag om rett til individuelt bestemt behandling, og det kan vel være ting som tyder på at også et flertall i Stortinget vil foreslå en form for rett til helsehjelp.

Jeg vil gjerne spørre helseministeren om han ikke ser at nettopp det utgangspunkt som Lønning II-utvalget har lagt, vil være en god og sikker modell for en bedre prioritering og for å kunne gi pasientene en rett til behandling.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig i at spørsmålet om pasientrettigheter og prioriteringer hører nøye sammen, og jeg mener bestemt at vi i arbeidet med pasientrettighetsloven har hatt med oss forslagene og tilrådingene fra Lønning II-utvalget.

Det representanten Høegh nå reiser spørsmål om, går rett inn i sosialkomiteens behandling av et forslag jeg har fremmet for Stortinget, og som pågår nå. Jeg finner det ikke riktig her og nå å gå inn i den diskusjonen, men vil bare si at min intensjon med pasientrettighetsloven har vært å styrke pasientenes rettigheter på en måte som er gjennomførbar i dag, og som samtidig gjør det mulig å ivareta den helhetlige og politiske prioritering i helsevesenet som vi også må ha rom for. Så får den videre behandling av denne saken avklare hvor langt vi blir enige.