Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Stortinget - Møte onsdag den 19. mai 1999 kl. 10

Dato:
President: Hans J. Røsjorde
Tilbake til spørretimen

Spørsmål 7

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til justisministeren:

«I et brev av 23. oktober 1998 fra Justisdepartementet heter det at «departementet antar at personer som ikke er villige til å etterleve våpenlovens sentrale kontrollbestemmelser etter omstendighetene vil kunne anses å være uskikket til å inneha skytevåpen».

Betyr dette at enkeltpersoner som ville etterprøve lovligheten i norsk rett, for eksempel i forhold til Grunnloven § 102, vil kunne anses uskikket til å inneha skytevåpen?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Justisdepartementet har i brev av 23. oktober 1998 antatt at «personer som ikke er villige til å etterleve våpenlovens sentrale kontroll bestemmelser etter omstendighetene vil kunne anses å være uskikket til å inneha skytevåpen».

Bakgrunnen for departementets brev var en henvendelse hvor det ble bedt om å få opplyst hvilke virkninger det ville ha for den enkelte våpeneier om denne nekter politiet adgang til sitt hjem for å foreta kontroll. Justisdepartementet besvarte denne henvendelsen, som allerede nevnt, ved departementets brev av 23. oktober 1998.

Våpenloven § 27 a ble vedtatt av Stortinget våren 1998. Bestemmelsen lyder:

«Skytevåpen eller en vital våpendel, samt ammunisjon, skal oppbevares forsvarlig nedlåst. Kongen fastsetter nærmere regler for oppbevaring. Slike regler kan også gjelde for skytevåpen, våpendeler og ammunisjon som nevnt i § 5.

Politiet kan foreta kontroll med oppbevaringen hos den som har skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Hos private kan slik kontroll bare gjennomføres etter forhåndsvarsel.»

Som følge av lovendringen gav Justisdepartementet i et rundskriv 16. juni 1998 bl.a. retningslinjer for gjennomføringen av politiets kontroll med oppbevaringen av våpen og ammunisjon.

Departementet har lagt til grunn av det er hjemmel for å kunne tilbakekalle våpenkortet i de tilfeller en våpeneier ikke er villig til å etterleve de kontrollbestemmelser som er vedtatt av Stortinget. I motsatt fall vil politiet stå uten virkemidler hvis en person er vrangvillig og motsetter seg å følge de kontrollbestemmelser som er oppstilt for å ivareta samfunnsinteresser. At et negativt vedtak kan bli følgen der vedkommende nekter å etterkomme pålagte kontrolltiltak, er vanlig også på andre forvaltningsområder, og er uttrykk for et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp.

Hvis noen ønsker å prøve lovligheten av våpenloven § 27 a annet ledd om politiets kontroll av privat oppbevaring av sivile våpen ved at det reises søksmål med påstand om at bestemmelsen er grunnlovsstridig, vil et slikt søksmål selvsagt ikke innebære at vedkommende er uskikket til å inneha våpen.

Når spørsmålet likevel reises i denne form, må jeg få lov til å understreke det selvsagte: Det følger av vår rettsorden at alle som rammes av et forvaltningsvedtak, har anledning til å prøve gyldigheten av vedtaket for domstolene.

Bjørn Hernæs (H): I likhet med 800 000 norske jegere og skyttere føler jeg også at mange av disse bestemmelsene er særdeles uklare.

Når en person er, som statsråden sier i sitt svar, kranglevoren – «vrangvillig» var vel kanskje det ordet han brukte – skal vi selvsagt møte det med reaksjoner. Så sier han samtidig at selvsagt vil ikke et søksmål i forhold til om bestemmelsen er grunnlovsstridig innebære at vedkommende blir ansett for å være «uskikket til å inneha våpen». Da må jeg få lov til å spørre helt konkret: Er det å forsøke for norsk rett lovligheten av enkelte kontrollbestemmelser i forhold til Grunnloven §102 innenfor rammen av det som statsråden definerer som å være «vrangvillig», eller er det ikke det?

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten har noen retoriske grep som forundrer meg meget, så la meg derfor være uttrykkelig klar.

Lov er gitt for å kunne følges. Det står enhver fritt til å utfordre loven på to måter: gjennom valg ved å sørge for at Stortinget er sammensatt på en slik måte at den lov man er uenig i, endres, eller ved å prøve loven for domstolene. Loven følges selvfølgelig inntil loven er endret. Enhver annen praksis er å anse som sivil ulydighet. Dette burde jo være det rent prinsipielle svaret. Det er selvsagt aldri vrangvillig innenfor rammen av vårt demokrati å slåss om hva som er legitimt. Men det som er legitimt etter vedtak av Stortinget, er det som gjelder inntil det er fattet andre vedtak, enten ved at Stortinget endrer vedtaket eller at det ved domstolsbehandling kommer fram synspunkter som er helt avgjørende for vedtaket eller praktiseringen av det. Så det å koble disse forholdene er ikke riktig. Det å bruke de borgerlige rettigheter fullt ut, det er aldri vrangvillig

Bjørn Hernæs (H): Vi fikk vel en forholdsvis generell utredning av selvfølgeligheter istedenfor et svar, som jeg i hvert fall tror norske skyttere gjerne ville ha.

Jeg tror jeg bare skal følge opp med å si at vi hadde en runde om skytevåpen i spørretimen for ikke så veldig lenge siden, og da gav statsråden uttrykk for at han hadde den aller største tillit til norsk skyttervesen og deres aktører, og at han ville opprettholde og utbygge den beste kontakt med dette miljøet. Jeg må bare få lov til å konstatere at så langt har det fremstøtet ikke vært vellykket. Det er ingen sak jeg får så mange henvendelser om – fra borgere som jeg etter min beste oppfatning oppfatter som blant de mest lovlydige vi har her i dette landet – som nettopp håndhevelsen av våpenloven. Vi har da ikke bare Stortingets vedtak; statsråden er sikkert kjent med at det også er noe som heter forskrifter.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har selvfølgelig dyp respekt for at representanten Hernæs både mottar henvendelser og fører dem videre. Men representanten og jeg har én ting til felles, det kom bl.a. til uttrykk i en debatt i Stortinget i går: Representanten er særdeles opptatt av at norsk lov følges og en justisminister skulle jo selvfølgelig stå på det prinsipp.

Jeg siterte en lovbestemmelse i mitt svar. Det er selvfølgelig ingen sammenheng mellom det at vi har en lov og det at noen er uenig i den og kan utfordre loven gjennom behandling i Stortinget eller på annen måte, gjennom domstolene. Det har jeg slått fast, det er en selvfølgelig rett.

Så kan jeg også opplyse at det i de nærmeste dagene vil gå ut en invitasjon til et møte med skytterorganisasjonene en av de første dagene i juni. Vi skal diskutere flere spørsmål, bl.a. våpenamnesti, men for øvrig gi anledning til å utveksle synspunkter som måtte være av gjensidig interesse, som både departementet og organisasjonene er opptatt av. Da vil det bli etablert et slikt forum som jeg også skjønner at representanten har vært opptatt av i tidligere spørsmål om dette, og ved lignende spørsmål.

: