Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

«I løpet av 100 dager i 1994 ble nesten 1 mill. mennesker drept i Rwanda. En FN-domstol er etablert i Arusha i Tanzania for å stille dem som er mistenkt for deltagelse i folkemordet, for retten.

Hva er gjort fra norsk side for å støtte denne domstolen og arbeidet for menneskerettighetene og forsoning i Rwanda?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Folkemordet i Rwanda i april/mai 1994 er en av de mest grufulle forbrytelser mot menneskeheten i nyere tid. I disse Kosovo-tider kan det være verdt også å reflektere over dette. Det antas at om lag 800 000 mennesker ble drept i denne perioden. Norge besluttet på et tidlig tidspunkt å gå inn med omfattende ressurser for å bidra til å få de skyldige stilt til ansvar. Derfor støttet Norge opprettelsen av en egen internasjonal domstol for Rwanda. Vi støtter fortsatt denne domstolen, gjennom politisk og finansiell støtte og i form av personell. Jeg har selv også besøkt domstolen.

Dessverre har domstolen slitt med administrative problemer og til dels manglende effektivitet. Domstolens budsjett var lenge for lavt i forhold til de oppgavene den var satt til å løse. Revisjonsrapporter avdekket også kritikkverdige forhold. Fra norsk side har vi flere ganger påtalt disse svakhetene og bedt om at det ryddes opp, bl.a. ved økte budsjetter og administrative reformer. Domstolen fungerer nå ifølge rapporter bedre enn før. Vi vil imidlertid følge utviklingen nøye og bidra til å sikre at den fungerer best mulig. Det skylder vi ofrene for folkemordet.

29. mai 1999 tiltrer en tidligere norsk lagdommer ved Rwanda-domstolen som dommer for fire år. Jeg er overbevist om at han vil tilføre domstolen verdifull kompetanse.

Norge er, ved siden av bl.a. Danmark og Sverige, blant de få stater som har tilbudt seg å ta imot domfelte til soning. Norge er også et av de få land som har vedtatt internrettslig lovgivning for å sikre oppfølgning av alle typer anmodninger fra Rwanda-domstolen. Norge har ved flere anledninger understreket betenkelighetene ved at så få stater har uttrykt villighet til å inngå slike samarbeidsordninger med domstolen.

Både Rwanda- og Jugoslavia-domstolene har kunnet påvise og pådømme grove forbrytelser, deriblant folkemord. Dette arbeidet har betydning lokalt, som en del av freds- og forsoningsarbeidet, og globalt ved at en bidrar til en utvikling av den internasjonale rettsorden. Ingen skal lenger kunne stille seg likegyldig og ikke stilles til ansvar for slike forbrytelser.

Det andre elementet i vår innsats i Rwanda er å støtte tiltak for å lindre nød, fremme fred og forsoning, en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene. I tråd med dette støtter vi tiltak både på nasjonalt og lokalt nivå, dels gjennom FN-systemet og Røde Kors-kanaler og dels gjennom norske frivillige organisasjoner. I 1998 bevilget vi fra norsk side 63,7 mill. kr direkte til tiltak i Rwanda. I tillegg ble det brukt 77,8 mill. kr, primært gjennom FN-systemet, til regionale tiltak. Dette inkluderer også tiltak i Rwanda. Vi legger opp til et tilsvarende nivå også i 1999.

Vi har støttet FNs høykommisær for menneskerettigheters arbeid i Rwanda både økonomisk og med personell. Rwanda har nå opprettet sin egen nasjonale menneskerettighetskommisjon, og mulig norsk støtte til denne er under vurdering.

Norske frivillige organisasjoner er den viktigste kanalen for vår direkte bistand til Rwanda, og disse organisasjonene gjør et godt og viktig arbeid i landet. Arbeidet innbefatter bl.a. tiltak innen helse og vann, noe som kommer alle grupper i samfunnet til gode, og som faktisk også er avgjørende for at folk på ny skal kunne bo og arbeide sammen i fred. I tillegg kommer andre former for tillitskapende tiltak, der lokale organisasjoner og institusjoner er sentrale samarbeidspartnere. Også her har Norge bidratt, noe jeg selv har vært vitne til ved besøk i landet. Det dreier seg om å bidra til å forhindre at historien fra 1994 gjentar seg.

Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er nettopp det at man skal ta lærdom av hva som har skjedd tidligere, vi ønsker. Da er det betryggende å høre at Norge støtter opp om denne internasjonale domstolen for Rwanda, og at man følger opp dette arbeidet. Det er også godt at Norge øver påtrykk på andre land for å inngå samarbeidsordninger med domstolen. Det er likevel lite vi hører i Norge om dette arbeidet. Det blir vel borte i lyden av krigen i Jugoslavia. Men vi må ikke glemme resten av verden, hvor det nå er et viktig arbeid i gang nettopp for å hindre slike folkemord som vi har sett i Rwanda. Dette er forebyggende arbeid.

Jeg vil gjerne ha utdypet litt mer konkrete inntrykk som statsråden har av domstolens arbeid og hvordan dette påvirker forsoningsarbeidet – altså hva som skal til.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Rwanda-domstolen er lokalisert i Arusha. Det var ikke uten grunn at den ble lokalisert utenfor Rwanda i og med at de som sitter i forvaring i Arusha, er blant de mest sentrale bak folkemordet i 1994. Vi har heldigvis også fått dommer avsagt, så utviklingen går etter vår vurdering i riktig retning når det gjelder domstolens prosesser. Og den har en forebyggende effekt, det er det ingen tvil om. Likevel vil jeg ikke unnlate å påpeke at kanskje et av de store dilemmaer vi står overfor, er den nasjonale rettsforfølgelsen.

Vi er kjent med at det sitter ca. 123 000 mennesker knyttet til deltakelse i folkemordet i varetekt i rwandiske fengsler. Det har vært et dilemma at de hovedansvarlige som tiltales ved FN-domstolen, gis bedre fasiliteter, en mer rettferdig rettergang og mildere straffer enn de som står tiltalt for mindre alvorlige forbrytelser ved de nasjonale domstolene. Dette er spørsmål som vi tar opp, og som vi forsøker å gjøre noe med i forhold til rettssikkerheten ved de nasjonale domstolene.

Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg forstår det slik at statsråden følger nøye opp dette. Kofi Annan sa at Rwandas tragedie er verdens tragedie, og man kan spørre seg hva man kan gjøre for å hindre slike folkemord. Det er i alle fall viktig at vi nå gjør hva vi kan for å få til forsoning i et land som er fullt av hat og skyld. Men vi vet at mange i Rwanda føler seg sviktet av utenverdenen, og at det nå er nødvendig med et grunnleggende arbeid i landet for å skape nye holdninger hos menneskene.

Mange organisasjoner er, som det ble sagt, engasjert, men de har begrensede ressurser. Når vi vet hvilke ressurser som nå tas i bruk andre steder, ikke minst på Balkan, er det viktig at vi også følger opp her. Og frivillige organisasjoner er en viktig kanal. Hva mener statsråden at de kan brukes til i arbeidet for forsoning og i arbeidet for at menneskerettigheter blir tatt på alvor?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Fra Regjeringens side følger vi situasjonen nøye, og vi er også innstilt på å se om vi på andre måter enn det vi allerede har gjort, kan forbedre menneskerettighetssituasjonen og sikkerhetssituasjonen i Rwanda. Det er kanskje også noe paradoksalt at sikkerhetssituasjonen er forbedret delvis på grunn av Rwandas militære engasjement i den demokratiske republikken Kongo, fordi en da har kunnet kontrollere noen av militsgruppene som har raidet inn og skapt usikkerhet i området.

Men la meg svare på representantens spørsmål. Vi vurderer nå, som jeg sa, å støtte menneskerettighetskommisjonens arbeid. Vi skal være i kontakt med menneskerettighetskommissær Mary Robinson om dette og se hvordan vi kan bidra. Det er det ene. Det andre er at vi allerede har hatt mye kontakt med frivillige organisasjoner. Et viktig felt vil f.eks. være kirkenes arbeid. Det store paradokset er at kirkeansatte, prester og kirkene selv var meget sentrale aktører i folkemordet. Et av de viktigste forsoningsfeltene må være å bidra til at de selv forsones i det videre arbeid. Der har vi også kontakter.

Presidenten: Då går vi attende til spørsmål 5.