Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«Flyktning- og asylmottak i Norge blir i altfor stor grad opprettet ad hoc når flyktningstrømmen øker. Dette er uholdbart både for flyktningene og myndighetene. Nye driftsoperatører har liten kompetanse, og kommunene har ikke beredskap for å takle behovet for fagkompetanse og tilrettelegging.

Vil statsråden ta initiativ til å opprette en form for beredskapskommuner som kan være parat til å etablere mottak på kort varsel?»

Statsråd Odd Roger Enoksen: Antall asylsøkere og flyktninger som kommer til landet, varierer fra måned til måned og fra år til år. Det innebærer at behovet for plasser i de statlige mottakene varierer. Da flyktningene fra Bosnia kom til Norge i 1993 og 1994, hadde vi i april 1994 147 mottak på det meste. Lavere ankomsttall reduserte imidlertid behovet til 19 mottak i desember 1997. Økte ankomsttall generelt og beslutningen om å motta inntil 6 000 flyktninger fra Kosovo har medført ny oppbygging av mottak, slik at vi i dag har 102 mottak over hele landet.

I dagens mottaksapparat er det bygd inn en viss fleksibilitet, med sikte på både å bevare fagkompetanse og sikre en nødvendig beredskap for større ankomster. Utlendingsdirektoratet har ansvaret for å etablere og inngå avtaler om drift av statlige mottak for asylsøkere og flyktninger. For å redusere sårbarheten ved svingninger i ankomsttallet har Utlendingsdirektoratet mulighet til å inngå avtaler om betalte beredskapsplasser som kan tas i bruk på kort varsel. I tillegg omfatter de fleste drifts- og leieavtalene et visst antall stykkprisplasser. Dette er mottaksplasser som betales etter hvert som de tas i bruk. Av de ca. 12 500 mottaksplassene vi har pr. 26 april 1999, er ca. 2 600 stykkprisplasser. Dette gir en viss fleksibilitet i mottakssystemet. I tillegg er det normalt en viss overkapasitet i transittmottakene for å kunne ta høyde for økte ankomster.

Målet for mottaksapparatet er både å gi et nøkternt, og et forsvarlig tilbud til den enkelte asylsøker og flyktning. Enhver form for beredskaps- og overkapasitet har en pris, og vil bidra til at de samlede utgiftene til mottaksapparatet øker. I dag er målet at kapasitetsutnyttelsen innenfor mottaksapparatet til enhver tid skal være på 90 pst. Store svingninger i ankomsttallene innebærer at eventuelle beredskapskommuner må være villige til å binde opp ressurser til både personale og boligmasse på ubestemt tid. Hvordan dette eventuelt skal organiseres i praksis, er jeg usikker på, særlig sett i lys av at relativt få kommuner har ønsket å være driftsoperatør. Men jeg kan forsikre representanten Andersen om at Utlendingsdirektoratet gjør sitt ytterste for å sikre både kapasitet og kompetanse i mottaksapparatet. I denne forbindelse har de en løpende kontakt både med aktuelle kommuner og private og frivillige organisasjoner, som Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors, som har lang erfaring på dette området. Dette er ressurser som i tillegg til opplæring og oppfølging fra Utlendingsdirektoratet blir benyttet ved etablering av nye mottak.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Jeg takker statsråden for svaret, men er litt usikker på hva statsråden egentlig sa – om det var aktuelt å se på et bedre beredskapssystem enn det vi har i dag, eller om det ikke er aktuelt å gjøre det. Jeg regner med at statsråden er kjent med at det ligger til behandling i Stortinget saker som går på nettopp disse temaene, at det oppstår både kompetansemangel, som gjør at flyktningene ikke får et godt mottak, og konflikter rundt etablering, som vi helst ville unngå.

I tillegg til det vet vi at det er en del kommuner som faktisk har ønsket å ha en viss beredskap for dette. Hvordan dette skal gjøres i praksis, er statsråden usikker på, sier han. Det er også spørsmålsstilleren. Det er jo nettopp derfor spørsmålet blir stilt, om det ikke nå med de erfaringene vi nylig har høstet, er på tide å se på dette beredskapssystemet på nytt, slik at vi er bedre budd på en situasjon der det kommer et økt antall flyktninger. Slik som verden ser ut, ser det ut til at vi vil oppleve det også i framtida.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg viser til mitt første svar, hvor jeg sa at vi i 1993 og 1994 på det meste hadde 147 mottak, og at vi på det laveste, i desember 1997, hadde 19 mottak. Det vil altså over tid være betydelige variasjoner i behovet for mottak. I det systemet vi har, er det innebygd en viss beredskap som fra departementets side anses å være dekkende for ordinære behov. Det er klart at det kan oppstå situasjoner hvor dette ikke er tilstrekkelig. Derfor har man også, som jeg sa, i tillegg en viss overkapasitet i transittmottak for å møte slike akutte situasjoner.

Det er opplagt at det både er et økonomisk og et organisatorisk spørsmål hvor langt man skal gå med hensyn til å ha beredskap og overkapasitet på mottak, men etter departementets vurdering er dette i en ordinær situasjon ivaretatt gjennom de ordningene som vi i dag har.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret.

Jeg konstaterer at statsråden og jeg er uenige i om vi har den beredskapen som må til for at dette skal fungere bedre enn det gjør i dag. Beredskap har sin pris, men mangel på beredskap kan også ha en pris, og jeg tror at den prisen kan bli høy både for den enkelte flyktning, som i en svært vanskelig situasjon møter en annen vanskelig situasjon, og for de kommunene som skal stå for mye av den faglige oppfølgingen som flyktningene trenger.

Jeg er lei meg for at statsråden ikke er villig til å se på om vi kan finne fram til andre systemer for å øke beredskapen. Det er i utgangspunktet ikke ment slik at dette skal øke overkapasiteten i stor grad, men det kan tenkes at det finnes systemer for beredskap på disse områdene som innebærer samarbeid om fagkompetanse, f.eks. mellom kommuner, som gjør at man vet hvem man skal henvende seg til når en situasjon oppstår.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Nå ble jeg nok muligens oppfattet å være vel bastant hvis det jeg sa, oppfattes slik at jeg avviser ethvert forsøk på å få til samarbeidsordninger som bl.a. skal ivareta kompetanse. Jeg er enig med representanten Andersen i at det er viktig å ivareta kompetanse i kommunene i forhold til opplæring, i forhold til integrering, i forhold til helse, i forhold til alle de problemer som vi vet er knyttet til spesielle situasjoner som flyktninger ofte er utsatt for. Der kan det nok søkes bedre ordninger.

Det jeg redegjorde for i mitt svar, var beredskapen i forhold til antall plasser som skal stå disponible til enhver tid. Det syns jeg er et helt annet spørsmål. Det at vi har klart å takle den situasjonen som vi har vært gjennom den siste måneden, med mottak av et betydelig antall flyktninger fra Kosovo, samtidig som vi for tida også har en ganske stor tilstrømning av flyktninger fra andre land, på en tilfredsstillende måte, viser at det apparatet man har, er i stand til å ivareta den nødvendige fleksibilitet. Men i forhold til spørsmålet om kompetanse og det øvrige som går på samarbeid mellom kommuner, syns jeg det er et spor som bør følges.