Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille miljøvernministeren følgende spørsmål:

«Lov av 10. juni 1977 nr. 82, lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, bestemmer at kommuner ikke kan gi generell tillatelse til bruk av båtmotorer på sjøer som er mindre enn to kvadratkilometer. Alle typer båtmotorer, også støysvake og minimalt forurensende elektriske motorer, blir behandlet likt.

Synes statsråden dette er riktig sett i forhold til bruk av elektriske båtmotorer?»

Statsråd Guro Fjellanger: Motorferdselsloven omfatter alle typer motordrevne framkomstmidler uavhengig av hva slags energi motoren drives med. Ikke bare forbrenningsmotorer og elektriske motorer, men også andre typer motorer som måtte bli aktuelle framover, går inn under lovens virkeområde. Lovens formål er å verne om naturmiljøet og fremme trivselen. Begrepet «naturmiljøet» omfatter både marka, plante- og dyrelivet og andre miljøverdier, som ren luft, rent vann, landskapsverdier, stillhet og ro. Begrepet «fremme trivselen» innebærer at loven skal tilgodese rekreasjonsverdier, friluftsliv og naturopplevelser. Et motorfartøy vil ha omtrent samme brukspotensial enten det drives av en forbrenningsmotor eller en elektrisk. Selv om elektriske båtmotorer har miljøfortrinn når det gjelder forurensende utslipp og støy, kan bruk av fartøy med slik motor allikevel komme i konflikt med hensynet til naturopplevelse og naturverdier, f.eks. ved å forstyrre fuglelivet. Etter Miljøverndepartementets vurdering er det derfor ikke grunnlag for å unnta elektriske motorer fra motorferdselslovens bestemmelser.

Motorferdselsloven § 4 tredje ledd inneholder en generell bestemmelse om at ferdsel med motorfartøy på innsjøer mindre enn to kvadratkilometer i utgangspunktet ikke er tillatt. Dersom det foreligger særlige grunner, kan kommunen likevel gi tillatelse til ferdsel med motorfartøy på slike innsjøer, enten generelt gjennom en forskrift i medhold av loven § 5 b eller gjennom en enkelttillatelse i medhold av loven § 6. Særlige grunner kan f.eks. være behov for transport til hoteller, turiststasjoner eller hytter som ligger slik til at man er avhengig av båt. Kommunen kan gi tillatelse på vilkår om f.eks. hastighetsbegrensninger og begrensninger i motorens størrelse eller om støy- og utslippsnivå. Slik kan kommunen legge til rette for bruk av elektrisk drevne fartøy til å dekke det særlige transportbehovet som begrunner ferdselstillatelsen.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som dessverre ikke var særlig positivt for mitt spørsmål.

Ser ikke statsråden at en elektrisk båtmotor som ikke støyer, som ikke forurenser og som har en maksimal hastighet noe hurtigere enn rotempo, muliggjør at alle grupper mennesker som av en eller annen årsak ikke har mulighet til manuell framdrift av en båt, kan få denne muligheten til å oppleve naturen og båtlivets gleder?

Statsråd Guro Fjellanger: Som jeg sa i mitt første svar, mener jeg at selv om elektriske båtmotorer verken bråker eller slipper ut avgasser, vil de ha konsekvenser for miljøet, f.eks. i forhold til fuglelivet.

Jeg er likevel enig i at det er viktig å ha unntak fra en generell regel, selv om jeg ikke mener at det er naturlig å ha elektriske båtmotorer som et generelt unntak. Men hvis det likevel er slik at enkelte har problemer og ikke har mulighet til å ta seg fram manuelt, har kommunene mulighet til å gjøre unntak etter de paragrafene i loven som jeg nevnte i sted.