Presidenten: Spørsmålet, som er stilt til kulturministeren, vil bli besvart av utenriksministeren som rette vedkommende.

Ågot Valle (SV): Jeg har da følgende spørsmål til utenriksministeren:

«Både Berg-utvalgets innstilling og rapporten fra kultursosiolog Per Mangset inneholdt kritikk av organiseringa av formidling av norsk kunst og kultur i utlandet. Flere kulturaktører har pekt på det uholdbare i at formidling av norsk kunst blir underlagt utenrikspolitiske strategier. Våre naboland satser mye mer på kulturutveksling med utlandet enn det Norge gjør.

Vil statsråden ta initiativet til en ny vurdering av organisering og omfang av presentasjon av norsk kultur i utlandet?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg med en gang slå fast at kunst og kultur selvsagt har en verdi i seg selv. Derfor bistår Utenriksdepartementet kulturlivet i stor grad på kunstnernes egne premisser.

For å sikre kvaliteten på det vi gjør har Utenriksdepartementet siden 1993 støttet seg på rådgivende faggrupper innenfor sentrale kunstområder som bildende kunst, musikk, litteratur og dans/teater. Faggruppene deltar i planleggingen av kulturformidling og satsinger i utlandet, og gir råd i behandlingen av søknader fra kunstnere som ønsker å presentere seg ute. Vi har flere slike grupper under planlegging, og det vil bli lagt ytterligere vekt på informasjon og dialog med fagmiljøene. I tillegg er departementet i kontinuerlig dialog med Kulturdepartementet om dette arbeidet på det området som gjelder Kulturdepartementets ansvar.

Utenriksdepartementets tjenestemenn er ikke fageksperter på kunst og kultur. Vårt bidrag er kompetanse når det gjelder kontaktformidling, oppsøkende arbeid overfor utenlandske kulturmyndigheter og nettverksbygging mellom norske og utenlandske kulturinstitusjoner. Det at utenriksstasjonene også arbeider med presse- og informasjonsarbeid, muliggjør en mer effektiv synliggjøring av norsk kultur og en bedre utnyttelse av faglige og økonomiske ressurser.

God norsk kunst forteller imidlertid også noe om oss selv. Den presenterer hva Norge står for, og derfor har den et budskap som også andre kan dra nytte av. Dette betyr at kulturformidlingen også bør settes inn i en ramme som gjør at vi når det publikum vi helst vil nå.

Det meste av kulturformidlingen retter seg mot sentrale land og regioner i Europa, Nord-Amerika og Japan. Disse landene betyr svært mye for Norge politisk og økonomisk, og er også av stor interesse for norsk kulturliv både når det gjelder presentasjon av vår egen kultur og innhenting av impulser. Men vi ønsker også å bruke kunst og kultur som del av Norges presentasjon i videre global sammenheng.

Kultur blir dermed utenrikspolitikkens tredje søyle – ved siden av det politiske og økonomiske feltet. Som de fleste land er vi opptatt av koblingen mellom de tre søylene, noe som reiser viktige spørsmål, slik representanten Valle påpeker. Vi har imidlertid svært positive erfaringer med å bruke kulturformidlingen også som et redskap for norske politiske og økonomiske interesser. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en debatt om dette og vurdere alternative måter å organisere arbeidet på. Vi har en løpende dialog med kulturlivet selv og med andre departementer om dette.

Omfanget av kulturarbeidet vårt i utlandet må imidlertid – som på andre områder – tilpasses de gitte budsjettrammene. Ifølge de opplysningene vi sitter inne med, ligger den samlede norske offentlige støtten til kultursatsinger i utlandet i rent økonomiske termer omtrent på nivå med det finske, og kanskje noe i underkant av det man har satt av i Sverige og Danmark.

Det er imidlertid viktig at vi i dette regnestykket tar med hele spektret av ressurser og virkemidler som settes inn, selv om de ikke er så lette å tallfeste. I Norge representerer ikke minst utenriksstasjonene – i vel så stor grad som for våre naboland – en viktig personellressurs som både vi og kulturlivet selv kan spille på.

Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Jeg skjønte det slik på svaret at Regjeringa bare tar sikte på noen justeringer. Svaret var for så vidt greit nok, men det viser også at Utenriksdepartementet tenker veldig instrumentelt når det gjelder satsing på kunst og kultur, nemlig at målet for formidlinga ligger utenfor kunsten og kulturen sjøl, og ikke blir satt inn i en kulturpolitisk sammenheng, noe som jeg oppfattet at Stortinget sa noe om den gangen kulturmeldinga ble presentert.

Det er store frustrasjoner i kunst- og kulturlivet over hvordan dette fungerer, nettopp på grunn av at dette skjer ut fra en instrumentell tankegang. Konsentrasjonen om enkelte land er også stor, og det er slett ikke sikkert at de spennende tingene som kan få norske kunstnere og kulturarbeidere til å blomstre, skjer i akkurat disse landene. Det er viktig å understreke (presidenten klubber) at norske kunstnere og kulturarbeidere må få anledning til å blomstre i møte med utlandet. Ser ikke utenriksministeren dette poenget, og vurderer …(Presidenten klubber.)

Presidenten: Presidenten vil påpeke at blomstringstiden nå ble vel lang!

Utenriksminister Knut Vollebæk: Utenriksministeren og Utenriksdepartementet har ingenting imot blomstring verken i kulturlivet eller andre steder, man håper at blomstene snart kommer!

Men jeg er ikke sikker på om jeg forstår representanten Valle helt når hun sier at vi ikke setter kulturen inn i en sammenheng. Det var noe av det jeg prøvde å gjøre. Vi mener at kunst og kultur har en verdi i seg selv, og det skal vi støtte. Vi bruker faktisk faggrupper. Jeg tror ikke vi kommer i en situasjon – med all respekt for det norske fagmiljøet på kunstområdet – hvor alle er enige om strategi. Vi kjenner fra debatten i avisene at det også er stor uenighet internt i Norge når det gjelder kunst og kultur og hva vi skal prioritere, så det må også bli en del av Utenriksdepartementets situasjon. Men vi tar dem med på råd, vi bruker dem. Og vår forståelse er at frustrasjonen er langt mindre i dag enn den var for noen år siden, både fordi vi bruker fagmiljøene mer og fordi vi har mer penger enn det vi hadde for noen år siden – faktisk over 50 mill. kr på kulturbudsjettet.