Kjellaug Nakkim (H): Jeg vil få stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

«Fylkeslandbruksstyret i Østfold ga 15. desember 1998 Nærum AS konsesjon til eiendommen Nærum. Vilkårene i vedtaket og aksjonæravtalen ivaretar intensjonen i odels- og konsesjonsloven. Likevel omgjorde Landbruksdepartementet vedtaket. Selskapsformen ble valgt fordi den fremmer et tidlig generasjonsskifte og gjør det enklere å kombinere landbruk med annen næringsvirksomhet.

Mener statsråden en kategorisk motstand mot AS-formen er et godt bidrag til næringsutvikling knyttet til landbruket?»

Statsråd Kåre Gjønnes: Det er individuelle forskjeller i alle konsesjonssaker, også der det dreier seg om selskapers erverv av landbrukseiendommer. Alle saker må avgjøres konkret. Jeg vil derfor nødig uttrykke meg kategorisk.

Isolert sett har jeg selvfølgelig ingen problemer med å forstå at AS-formen kan oppleves som en hensiktsmessig eierform i forbindelse med næringsutvikling knyttet til landbruket. Det økonomiske ansvar vil ved AS-formen kunne begrenses, og videre kan det oppnås skattemessige fordeler.

Når jeg likevel mener at AS-formen er en uheldig eierform i landbruket, er dette fordi eierformen på sikt kan innebære at landbrukseiendommen gjennom selskapet blir eid av noen som ikke har tilknytning til landbruket. Selskapsformen medfører her at ingen eier vil ha plikt til å bosette seg på eiendommen. Jeg kan vanskelig se at landbruksnæringen er tjent med at landbrukseiendommer blir rene kapitalgjenstander hvor eieren ikke er bosatt, og brukeren er uten eiertilknytning.

Det har så langt vært bred politisk enighet om at vi skal ha en langsiktig, forsvarlig ressursutnyttelse av landbruksarealene i Norge. Videre har det vært bred enighet om viktigheten av å opprettholde bosettingen i distriktene.

Selskapsformen vil ikke ivareta disse målene når resultatet kan bli at eieren f.eks. er bosatt på en annen kant av landet, og at brukeren bare er ansatt av selskapet. Dette er et brudd på det en kanskje noe gammelmodig uttrykker som ønsket om at vi i Norge skal ha en selveiende bondestand. Jeg mener vi har erfaringsgrunnlag for å si at slektsbasert eierform gir bedre sikkerhet for en langsiktig ressursutnyttelse.

Jeg er ellers uenig med representanten Nakkim i at den aktuelle konsesjonsmeddelelsen ivaretar intensjonene i odelsloven og konsesjonsloven.

Kjellaug Nakkim (H): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg må si at når man leser avslaget i forbindelse med denne saken om Nærum AS, er det ikke først og fremst brudd på konsesjonsloven eller odelsloven som er hovedbegrunnelsen. Begrunnelsen er at det kan komme andre eiere inn som da tilsier at man ikke har plikt til å bosette seg på eiendommen. Men det er vitterlig slik at myndighetene, gjennom konsesjonsvilkårene, kan sette betingelser, og det kan man bl.a. gjøre ved at ethvert aksjesalg skal utløse en konsesjonsplikt. Gjennom de forutsetningene som Fylkeslandbruksstyret i Østfold la til grunn, mener man at man har oppfylt både odelsloven og konsesjonsplikten.

Men det som er det viktige i denne saken, er at man her kan bidra til en tidligere overdragelse. Og jeg må spørre statsråden om han ikke er villig til å se på dette og om vi kan få en ny ordning hvor man kanskje kan gi en tidsbegrenset konsesjon over en periode, slik at man får prøvd det ut. Det er vitterlig slik at man både i Sverige, Finland (presidenten klubber) og Danmark har denne ordningen som ivaretar de (presidenten klubber) intensjonene vi her har lagt til grunn.

Presidenten: Presidenten vil benytte anledningen til å minne om taletiden. Det virker som om vi kanskje er i ferd med å skli noe ut her.

Statsråd Kåre Gjønnes: Aller først: I svarbrevet til nevnte sak er det pekt på at man kjenner til at det kan komme et ønske om en tidsbegrenset konsesjon. Det vil vi naturligvis forholde oss til, og vi vil vurdere en slik søknad hvis den kommer, uten at jeg kan gi noe svar på det nå.

Så vises det fra representanten til at dette praktiseres i andre land, bl.a. i de nordiske land. Danmark er et eksempel. Jeg kan opplyse at Danmark nå går gjennom sin lovgivning for å se på om det er nødvendig å endre på noe med hensyn til AS-formen i det regelverket som er knyttet opp til selve AS-formen i Danmark. I Norge har vi ikke noe regelverk som er knyttet opp til lovgivningen på samme måte som i Danmark, og derfor er den enda vanskeligere å praktisere.

For øvrig vil jeg vise til at ingen av de nevnte landene har noen odelslov å forholde seg til.