Børge Brende (H): «Den 22. mars 1999 starter den 55. sesjon i FNs menneskerettighetskommisjon, hvor Norge i år er medlem. Det har i den senere tid vært en bekymringsfull utvikling i bruddene på menneskerettighetene i Kina og ikke minst i Tibet.

Vil Norge arbeide for at det blir vedtatt en resolusjon som fordømmer disse økte brudd på menneskerettighetene i Kina og den tiltagende undertrykkelse av tibetanerne, som er i ferd med å bli en minoritet i sitt eget land?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg har på vegne av utenriksministeren i forkant av dette spørsmålet svart på spørsmål fra representanten Danielsen om hvilke tiltak den norske regjering akter å iverksette i forhold til menneskerettighetssituasjonen i Kina, og vil først vise til det som der ble sagt. Der påpekte jeg bl.a. at Kina nå har undertegnet konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. Besøket av FNs høykommisær for menneskerettigheter, Mary Robinson, og invitasjonen til FNs spesialrapportør for tortur er også signaler om at Kina ønsker et samarbeid med det internasjonale samfunn på menneskerettighetsområdet.

Samtidig deler jeg representanten Brendes bekymring for utviklingen på menneskerettighetsområdet i Kina og Tibet. Dette gjelder bl.a. arrestasjoner av dissidenter, med ileggelse av lange fengselsstraffer. Som nevnt i svaret fra utenriksministeren, vil menneskerettighetssituasjonen i Kina selvsagt bli tatt opp fra norsk side i forbindelse med det forestående møtet i Menneskerettighetskommisjonen i Genève. Spørsmålet om å fremme en kritisk resolusjon vil bli drøftet med likesinnede land – både nå, før og under MR-kommisjonens møte. Her vil flere forhold bli vurdert, bl.a. oppslutningen om en slik resolusjon. Det vil være svært lite hensiktsmessig å fremme et forslag til resolusjon om Kina som så blir nedstemt.

La meg tilføye at disse vurderingene selvsagt også vil omfatte situasjonen i Tibet og vårt arbeid for å skape mer respekt for tibetanernes etniske, kulturelle og religiøse identitet. Dette spørsmålet vil også bli tatt opp fra norsk side under Menneskerettighetskommisjonen i Genève, det kan jeg love representanten Brende. Etter vår vurdering vil det imidlertid være nødvendig for myndighetene i Beijing å finne en løsning med Dalai Lama. Av den grunn oppfordrer vi alltid kinesiske myndigheter til å gå inn i reelle forhandlinger med tibetanernes religiøse leder, som en fra norsk side også vurderer som en modererende faktor i konflikten i Tibet. Det vil være kjent at enkelte tibetanere i eksil begynner å sette spørsmålstegn ved ikkevoldslinjen.

Situasjonen i Tibet står også sentralt i den norsk-kinesiske menneskerettighetsdialogen. Norge støtter for øvrig flere prosjekter i Tibet gjennom Nettverk for Universitetsstudier. Nettverket har en norsk representant i Lhasa, som gjennom sitt arbeid også skaffer oss nyttige bidrag til å forstå situasjonen i Tibet.

Børge Brende (H): Jeg vil i likhet med statsråden understreke at det har vært en negativ utvikling i Kina på en del områder, spesielt når det gjelder arrestasjon av dissidenter. Vi ser også at utviklingen i Tibet er meget bekymringsfull. Hundrevis av ungdommer er arrestert for bare å ha vist frem et bilde av Dalai Lama i Lhasa sentrum. Dette er ikke akseptabelt. Og Mary Robinson konkluderte også med at menneskerettighetsbruddene i Tibet er meget alvorlige.

Men så kommer Regjeringens svar på mitt spørsmål om det er riktig å fremme en resolusjon som fordømmer dette, i Genève. Til det sier statsråden at Regjeringen vil vurdere hvorvidt det er formålstjenlig. Da er mitt spørsmål: Synes Regjeringen det er riktig å fremme en slik resolusjon? Burde det vedtas en resolusjon i Genève som fordømmer dette? Og hvis man mener at man burde vedta en slik resolusjon, vil norske myndigheter berede grunnen for det? Der synes jeg statsrådens svar var litt tynt.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: For å komplettere bildet og vise kompleksiteten i menneskerettighetssituasjonen vil jeg vise til et par positive utviklingstrekk som også hører med i bildet. Det er at dødsstraffbruken er gått ned i Kina, og at det er endringer i positiv retning på straffeprosessområdet og på Rule of Law. Men situasjonen er verre på en del andre områder, som også representanten Børge Brende var inne på.

Når det gjelder spørsmålet om å fremme en resolusjon, sa jeg i mitt svar at vi er i kontakt med likesinnede land, både nå – konsultasjoner pågår – før og under Menneskerettighetskommisjonens møte. Etter min vurdering er det minst hensiktsmessige å fremme en resolusjon som nedstemmes. Det vil kunne være et trumfkort for det land som Børge Brende er opptatt av å kritisere. Det mest hensiktsmessige er altså ikke å fremme en resolusjon som man ser blir nedstemt i salen, og som kan fremstilles som en seier i forhold til det internasjonale samfunn.

Ut fra representanten Brendes holdning tror jeg han bør ha forståelse for de vurderinger Regjeringen gjør, at bl.a. oppslutning er et nøkkelpunkt i denne sammenheng.

Børge Brende (H): Hvis Stortingets spørretime skal ha noen hensikt, er det en fordel om statsråden forsøker å besvare de spørsmålene som blir stilt. Når det gjelder situasjonsbeskrivelsen av hele problemkomplekset, tror jeg ikke statsråden og jeg er veldig uenige. Jeg er ikke tungnem, så jeg har fått med meg at det ikke er hensiktsmessig å få en slik resolusjon nedstemt i FNs menneskerettighetskommisjon. Men mitt spørsmål er – og det håper jeg at statsråden kan besvare: Regjeringen Bondevik lovte at man skulle løfte menneskerettighetsaspektet i norsk utenrikspolitikk. Ønsker man, og synes man det er betimelig at en resolusjon som påtaler brudd på menneskerettigheter, ikke minst i Tibet og Kina, blir vedtatt i Genève? Arbeider man for det? Det må jo gå an å svare på det. Bereder man nå grunnen for at man skal få til et absolutt betimelig vedtak av en resolusjon? Hvis man underveis ikke får flertall, er det greitt nok, da får vi ta det til etterretning. Men jobber Regjeringen, som vil løfte denne problematikken, med det som utgangspunkt? Det vil jeg gjerne ha svar på.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: I alle forberedelser i Menneskerettskommisjonen i Genève bereder vi grunnen for en så offensiv linje som overhodet mulig på menneskerettighetsområdet. Det gjelder generelt, og det gjelder også på dette punkt.

Jeg kan berolige representanten Brenne med at vi har nære konsultasjoner. Jeg har selv f.eks. diskutert dette spørsmålet med den tyske politisk ansvarlige for arbeidet med Menneskerettighetskommisjonen, jeg har også diskutert dette med Lloyd Axworthy, den kanadiske utenriksminister, for to uker siden. Vi bereder grunnen for en så offensiv linje som mulig på dette området. Vi er også i kontakt med amerikanerne, vi er i kontakt med EU-kretsen, og vi følger veldig nøye med på hvor de ulike land legger seg, og forsøker å berede grunnen for en så offensiv linje som mulig. Det som vi ser avtegne seg nå, er at det – foreløpig i hvert fall – ikke ser ut til at man kommer så langt som det representanten Børge Brende ønsker, en mest mulig kritisk resolusjon i forhold til Kina. Løpet er imidlertid ikke ferdig, og vi har fremdeles konsultasjoner.

Jeg forventer faktisk respekt for at vi forsøker å legge oss på en så offensiv linje som mulig i Menneskerettighetskommisjonens arbeid. Virkemidlene må vi finne oppslutning for gjennom samarbeid med likesinnede land.

Presidenten: Vi er da ferdig med spørsmål 22 – Børge Brende er forhåpentligvis fornøyd.

Vi går da tilbake til spørsmål 8.