Dag Danielsen (Frp): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

«Ifølge politivedtektene for Oslo kommune av 1996 er grunneierne pålagt å forestå strøing og feiing av tilstøtende kommunale fortauer. Dette innebærer en betydelig belastning for mange grunneiere. Dagens ordning hevdes å være utilstrekkelig. Lovhjemmelen for å pålegge grunneierne i stedet for Oslo kommune å forestå strøing og feiing av kommunale fortauer er trukket i tvil, senest av professor Fleischer.

Hva er statsrådens vurdering av dagens praksis og lovhjemmelen for denne?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet gir meg anledning til å redegjøre for rettstilstanden på dette området – om jeg får si, president: på en dag da spørsmålet synes særdeles relevant.

Lov om politiet av 4. august 1995 nr. 53 § 14 nr. 2 gir den enkelte kommune adgang til å bestemme at hus- eller grunneiere må holde det rent og ryddig på fortau eller tilsvarende område i umiddelbar tilknytning til eiendommen, rydde for snø og strø når det er glatt i samsvar med lokale sedvaner. Henvisningen til lokale sedvaner gjelder slike sedvaner som i den enkelte kommune har lovs kraft. Slike sedvaner finnes i en rekke kommuner, deriblant Oslo.

Det er imidlertid strenge vilkår for at en sedvane på dette området vil kunne godkjennes som en sedvane, og Justisdepartementet fører en streng praksis ved vurderingen av om det har utviklet seg slike sedvaner. Dersom det ikke allerede er fastslått, f.eks. i forbindelse med tidligere stadfestelse av lokale politivedtekter, at det har utviklet seg en eller flere sedvaner på dette området, innhentes nærmere opplysninger om praksis, alder, omfang og regelmessighet, og om det er en alminnelig oppfatning blant hus- og/eller grunneiere om at de har plikt til renhold av fortau og rennestein – såkalte feieplikt – plikt til å strø ved glatt føre eller snøryddingsplikt etter snøfall. Når det gjelder plikt til å rydde fortauet for snø og is etter takras, har departementet antatt at kommunen kan gi en slik bestemmelse, selv om lokal sedvane ikke foreligger.

I forbindelse med de nye politivedtektene for Oslo uttalte Justisdepartementet i et brev av 12. mars 1996 til Oslo kommune at man gikk ut fra at bestemmelsene i renholdskapitlet lå innenfor den da gjeldende politvedtekt av 21. mai 1979.

Tvil om det foreligger lokal sedvane av denne karakter og i hvilken utstrekning den kan gjøres gjeldende, avgjøres i siste instans i domstolene.

Høyesterett har allerede i 1922 godtatt at kommunen kan gi regulerende bestemmelser i politivedtekt og at grunneierne i Kristiania har hatt plikt til renhold av fortauene utenfor sine eiendommer.

Ved den nye politiloven er den tidligere rettstilstand bekreftet og opprettholdt.

Hvordan disse problemene blir løst i praksis, må bero på et samarbeid mellom hus- og grunneierne, kommunen og politiet. Selve håndhevelsen av politivedtekten tilligger alene politi- og påtalemyndighet.

Jeg ser etter dette ikke grunn til å vurdere disse spørsmål på ny så kort tid etter at den nye politiloven trådte i kraft.

Dag Danielsen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg burde kanskje ha gjort spørsmålet enda mer relevant ved å inkludere måking, men det har jeg altså ikke gjort.

Når det gjelder selve kommentaren til det juridiske, kan jeg ikke komme noe nærmere inn på det her og nå, og vil bare takke for det svaret jeg har fått. Men jeg vil stille et tilleggsspørsmål: Hvordan vurderer statsråden dagens praksis, fungerer den ordningen vi har i dag?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror ikke jeg skal begi meg inn på noen bred og analytisk gjennomgang av hvordan dagens praksis fungerer. Jeg har redegjort for hvordan rettstilstanden på området er å oppfatte, og mitt generelle inntrykk er at dette ikke er et svært konfliktfylt område. Det er også noe av bakgrunnen for den konklusjonen jeg kom til i mitt hovedsvar. Men jeg må innrømme at det er et spørsmål som krever noe nærmere gjennomgang og analyse enn det jeg har hatt anledning til å gjøre forut for dette hovedspørsmål.