Jan Simonsen (Frp): Jeg skal få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«27. mars 1998 ble fem barneranere dømt til betingede fengselsstraffer for ran, mishandling og vold.

Vil statsråden ta initiativ for å hindre at det skal være mulig å idømmes så milde straffer som betingede fengselsstraffer for så alvorlig kriminalitet som ran, mishandling og vold?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg verken kan eller vil gripe inn i straffutmålingen i den enkelte straffesak. Spørsmålet må eventuelt bli om jeg vil ta initiativ til å skjerpe straffen for kriminalitet knyttet til utøvelse av ran og vold mv.

Loven har i dag ingen begrensninger i adgangen til å idømme betinget fengsel. I forarbeidene er det imidlertid forutsatt at betinget fengsel normalt ikke skal idømmes ved alvorlige forbrytelser; betinget fengsel i over ett år skal brukes bare i helt spesielle tilfeller. Først og fremst er det Høyesterett som har trukket opp retningslinjene for når betinget fengsel skal idømmes. Ved en del voldsforbrytelser har Høyesterett vært lite villig til å godta betinget dom.

Praksis gir også anvisning på en del momenter som kan tilsi at det idømmes betinget fengsel i tilfeller hvor straffen ellers burde ha vært ubetinget. Et slikt moment er at det har gått lang tid mellom den straffbare handlingen og dommen, uten at den siktede kan bebreides for det. Et slikt synspunkt synes å ha hatt avgjørende betydning i den saken spørsmålsstilleren refererer til.

Jeg kan som nevnt ikke kommentere om retten har utmålt riktig straff i denne saken. Men etter mitt syn gir ikke dommen foranledning til at det bør foretas endringer i reglene om betinget dom. Jeg viser til at Straffelovkommisjonen i sin femte delutredning bl.a. har vurdert reglene om betinget dom. Kommisjonen har funnet at det ikke er behov for vesentlige endringer.

Etter mitt syn illustrerer imidlertid dommen en av de uheldige virkningene det kan ha hvis straffesaker tar for lang tid: Straffen ble mildere enn den ellers ville ha vært. Det er uheldig. Sammen med riksadvokaten og de andre aktørene i strafferettsapparatet arbeider Justisdepartementet med å få redusert saksbehandlingstiden i straffesaker. Blant annet ble det i går arrangert et symposium om effektivitet i straffesakskjeden. Her kom det fram viktig materiale og erfaringer som så vel departementet som andre aktører vil arbeide videre med.

Jan Simonsen (Frp): Vi står her overfor et helt konkret eksempel på at det idømmes ekstremt milde straffer for meget grov kriminalitet av typen mishandling og vold. Mitt spørsmål er helt generelt. Man ser at slikt skjer. Uansett om det er begrunnet med at det var gått lang tid før dommen kom opp, eller hva som helst annet, får altså disse kriminelle ungdommene lov til å sone på gaten. De kan gå rundt på puber, de kan gå rundt og røyke hasj i smug, selv om de har tilsyn, de kan gå på kino – de kan gjøre akkurat som de vil. Og dette kalles for straff. Jeg kaller ikke dette for straff i det hele tatt.

Så sier justisministeren at han ønsker ikke å gjøre noe med dette. Han ønsker ikke noen generell regel i norsk straffelov som sier at det ikke skal være mulig å idømme så milde straffer. Det er jeg sjokkert og skremt over. Og det bare dokumenterer at Kristelig Folkeparti fortsetter med sin dumsnillisme i forhold til kriminelle, og gir kriminelle ungdommer et signal om at det er positivt og bra å stjele og rane og drive med vold mot andre.

Presidenten: Presidenten vil seie at han ikkje synest «dumsnillisme» er eit parlamentarisk uttrykk.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tar skarpt avstand fra de beskyldninger som representanten Simonsen nå rettet mot Kristelig Folkeparti og justisministeren når det gjelder signaler til norsk ungdom.

Jeg tar også avstand fra det han sa om at jeg gav uttrykk for at jeg ikke ville gjøre noe. Det jeg sa, var at jeg er enig i Straffelovkommisjonens konklusjon om at man ikke bør gjøre endringer i reglene om betinget dom. Men jeg sa også at de problemer som synes å ligge til grunn for at det ble en slik dom i denne konkrete saken – nemlig at det har gått så lang tid – er forhold som departementet og statsråden i aller høyeste grad er opptatt av å gjøre noe med. Jeg viste til konkrete tiltak som vi har på gang i så måte, og jeg viser også til mitt svar til representanten Nymo, om hva Oslo politikammer for egen del har gjort.