Presidenten: Dette spørsmål, fra representanten Inge Myrvoll til samferdselsministeren, tas opp av representanten Rolf Reikvam.

Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

«Døve og hørselshemmede har etter 1. januar 1997 fått sterke begrensinger i adgangen til å ta utvidet førerkort. Dette kan føre til at enkelte mister arbeid på grunn av krav til utvidet førerkort. Denne praksisen har en negativ innvirkning på døves rettigheter og livskvalitet.

Vil statsråden ta initiativ til å endre praksis?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Bestemmelsene om erverv og utvidelse av førerkort er som kjent harmonisert innen EØS-området i henhold til rådsdirektiv 91/439/EØF om førerkort. De nødvendige tilpasninger i førerkortforskriften trådte i hovedsak i kraft 1. januar 1997.

Direktivet inneholder i vedlegg III spesifikke bestemmelser om «minstekrav med hensyn til fysisk og psykisk skikkethet til å føre motorvogn». Krav til hørsel ved utstedelse og fornyelse av førerkort i de tyngre klassene og eventuelt for kjøreseddel er imidlertid tillagt de nasjonale myndigheter å fastsette. Kravene skal fastsettes på bakgrunn av uttalelse fra kompetent medisinsk myndighet, som i Norge er Statens helsetilsyn.

Fra Helsetilsynets retningslinjer siteres følgende:

«Til tross for synets store betydning, er hørselen ikke uten betydning for evnen til å bli oppmerksom på hendelser i trafikken. Av hensyn til passasjersikkerheten stilles det strenge krav til sanseevne hos fører av buss og minibuss. Føreren bør dessuten kunne høre passasjerene. Førerkortforskriftene krever derfor at talestemme skal oppfattes på 4 meters avstand uten høreapparat for førerkort i klassene D1(E), D(E) og kjøreseddel. For de andre klassene er det ikke spesifikke krav til hørsel.»

Klasse D1 og D er henholdsvis minibuss og buss, eventuelt med tilhenger.

Kravet er i overensstemmelse med praksis også før 1. januar 1997. Dispensasjonsmyndigheten er tillagt fylkeslegen og med klagemulighet til Statens helsetilsyn.

Som uttalt i tidligere brev fra Samferdselsdepartementet til Norges Døveforbund, er helsebestemmelsene i førerkortforskriften fastsatt for å ivareta trafikksikkerhetsmessige hensyn. Dette er hensyn som må tillegges stor vekt i praktisk politikk. Jeg kan vanskelig se at det nå er grunnlag for å endre den aktuelle bestemmelsen.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Det var vel ikke så veldig oppløftende i forhold til det som var utgangspunktet mitt i alle fall. Jeg hadde vel håpet det skulle være en viss vilje til å se på den praksis som er etablert. Vi vet at praksis er annerledes f.eks. i Danmark, som er et EU-land. Der er det vesentlig lettere for døve å få førerkort i klasse D og D2, som er minibuss. Det er ganske klart at de innskjerpingene som er foretatt, har gjort det vesentlig vanskeligere for døve å skaffe seg f.eks. minibuss til eget bruk. Det kan jo være at de har stor familie, og at de har bruk for en minibuss for å kunne transportere familien. Heller ikke det er mulig for døve med den praksis som er etablert, som er en innskjerpelse. Dette setter klare begrensninger både i forhold til deres yrke og privatliv. Jeg vil gjerne gjenta mitt spørsmål: Er det ingen vilje hos statsråden til å gå inn og se på den praksis som er etablert, for å vurdere om den er urimelig?

Statsråd Odd Einar Dørum: Så lenge helsemyndighetene fastsetter slike regler, og dette gjøres med begrunnelse i trafikksikkerhet, har jeg ingen som helst vilje til å se på dette. Hvis det kan dokumenteres at ting er urimelig, skjer det gjennom klagebehandling. Jeg følger så strenge krav når det gjelder trafikksikkerhet, at det er overordnet. Det forventes også av meg i hele den nasjonale politikken om trafikksikkerhet. Klagebehandlingen gir mulighet, dersom det kan vises urimelighet i dette, og det er klart at jeg skal holde meg orientert om hva slik klagebehandling medfører, for å se om det i den sammenheng kommer fram synspunkter som jeg bør lytte til. Men så langt har jeg ikke fått slik kunnskap.