Gunnar Halvorsen (A): «Lov om motorisert ferdsel i utmark har i § 5 forbud mot rekreasjonsløyper med unntak av Finnmark og Nord-Troms. Antall snøscootere øker dramatisk, og fra et miljøsynspunkt er en nå kommet til et punkt der alle ville tjene på å fjerne et slikt forbud mot rekreasjonsløyper.

Er statsråden villig til å vurdere og åpne for rekreasjonsløyper under streng kontroll av Miljøverndepartementet?»

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg er kjent med at det totale antall snøscootere fra 1997 til 1998 økte med ca. 2 000, til ca. 44 000, men etter mitt syn kan denne økningen vanskelig karakteriseres som dramatisk. Jeg kan heller ikke se at en økning i antall snøscootere skulle være noe argument for oppheving av forbudet mot rekreasjonsløyper ut fra miljøhensyn.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at det er ønskelig å foreta en gjennomgang av dagens regler for motorferdsel i utmark med sikte på økt ansvarliggjøring av kommunene. Direktoratet for naturforvaltning har i brev av 2. november 1998 til Miljøverndepartementet foretatt en slik gjennomgang. Brevet signaliserer behov for en rekke endringer av dagens regler. Direktoratet legger opp til at forvaltningen av reglene for motorferdsel i utmark kobles sterkere opp mot kommunenes planlegging etter plan- og bygningsloven.

I media har et forslag om oppmyking av kjøreforbudet på ubrøytede veier blitt mest fokusert. Direktoratet har flere ganger presisert og understreket at alle foreslåtte endringsforslag må ses samlet og i lys av ønsket om en sterkere kobling mellom kommunenes forvaltning av reglene om motorferdsel og plan- og bygningslovens prosesser. Direktoratet foreslår ingen generell åpning for bruk av snøscootere på ubrøytet vei. Både departementet og direktoratet har mottatt en rekke henvendelser fra kommuner og andre som framholder at dagens system for forvaltning av snøscooterkjøring i store trekk fungerer godt, og som advarer sterkt mot en liberalisering av dagens regler. Flere viser til at en generell åpning for bruk av snøscootere på ubrøytet vei ville ødelegge grunnlaget for leiekjøring, som jo er et distriktspolitisk næringstiltak. Når det gjelder forbudet mot rekreasjonsløyper for snøscooterkjøring, har det aldri vært direktoratets mening å foreslå en generell oppheving av dette. Jeg har heller ikke for egen del til hensikt å foreslå noen generell oppheving av dette forbudet.

Departementet har foreløpig ikke tatt stilling til hvordan direktoratets ulike endringsforslag skal følges opp. Det vil kunne være aktuelt at endringsforslag utprøves i enkelte utvalgte kommuner. Slike forsøk vil bli grundig evaluert før endringer eventuelt gjøres gjeldende for hele landet.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg takker for svaret, som det var noe positivt i. Vi har jo begge miljøets beste som utgangspunkt.

Det er, som statsråden sa, i dag ca. 44 000 scootere. Av disse er 30 000 i sør. Vi må ha regulert ferdsel, det er vi enige om. En kan ikke åpne for å tillate kjøring på tilsnødde veier generelt, men kanskje på enkelte veier og islagte vann som en del av en godkjent rekreasjonsløype. Det må være bedre at de kjører en regulert løype enn alternativet, som er å kjøre overalt, eller på offentlig vei, der snøscootere etter min mening ikke har noe å gjøre.

Vil statsråden gjennomgå § 5 i motorferdselsloven og gi kommunene muligheter til å arbeide fram løyper som alle interesser er tjent med?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg har nok et behov for innledningsvis å nyansere påstanden om at alle er interessert i dette, og jeg har, ikke minst fra mine erfaringer med møter om motorisert ferdsel i store deler av Distrikts-Norge, kunnet konstatere at det bl.a. er mye kjønnsspesifikk interesse i dette spørsmålet. Men det forhindrer ikke at det er viktig å se på det.

Som jeg sa, er noe av det Direktoratet for naturforvaltning foreslår, nettopp en sterkere kobling av plan- og bygningslovens prosesser og kommunenes forvaltning av reglene om motorferdsel. Det tror jeg kunne være fornuftig, og det vil jeg vurdere. Det vil bl.a. kunne bety at kommunene kan dele utmarksområder i to kategorier: områder av nasjonal og regional betydning med strenge restriksjoner, og områder av lokal betydning hvor det kan være noe mer liberalt.