Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til den fungerende justisminister:

«Hvilke vurderinger legger Regjeringen til grunn for å innvilge besøksvisum for nære slektninger til mennesker som har fått oppholdstillatelse i Norge»

Statsråd Jon Lilletun: Det er riktig at personer som har fått oppholdstillatelse i Norge, har mulighet for kontakt med sine nære slektninger. Slik kontakt kan foregå i Norge, i hjemlandet eller i et tredjeland.

Visum betyr innreisetillatelse og kan gis for inntil tre måneder ved ønske om bl.a. familiebesøk, turistbesøk eller forretningsbesøk til Norge. Så fremt utlendingen som søker om visum, ikke er utvist fra Norge, og det ikke er grunn til å tvile på de opplysningene vedkommende gir i forbindelse med visumsøknaden, er regelverkets utgangspunkt at visum skal gis med mindre «utenrikspolitiske, sikkerhetspolitiske eller innvandringspolitiske hensyn taler mot», som det står i utlendingsforskriftens § 106 femte ledd.

Det er kriteriet «innvandringspolitiske hensyn» som er det sentrale ved behandlingen av visumsøknader. Et visum skal ikke være et middel til å innvandre til Norge. «Innvandringspolitiske hensyn» taler mot visum når man ved behandling av visumsøknaden ikke finner det sannsynlig at søkeren vil forlate Norge frivillig når visumperioden er omme. Utgangspunktet for en slik vurdering er i tillegg til de opplysningene søkeren selv gir, utlendingsforvaltningens kunnskap om den generelle situasjonen i søkerens hjemland, samt tidligere erfaring med andre visumsøkere fra samme land som søkeren. Er den generelle situasjonen i søkerens hjemland vanskelig, er dette et moment som tilsier at vedkommende kan ønske å forbli i Norge. Et slikt utgangspunkt kan imidlertid modifiseres av opplysninger om søkerens individuelle situasjon. Erfaring tilsier at jo sterkere tilknytning en søker har til sitt hjemland, jo større er sjansen for at vedkommende vil returnere frivillig. Også velferdsbehovet i den enkelte sak er viktig. I denne vurderingen står slektskapsforholdet sentralt, om det er spesielle årsaker til besøket e.l.

Foreldre innvilges f.eks. som regel visum uansett hvilket land de kommer fra.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret, som var som forventet.

Jeg vil nevne et eksempel med barn fra et afrikansk land, den yngste er sju år, foreldrene sitter fengslet i hjemlandet, og de har tante og søsken i Norge. I det første avslaget – da de skulle besøke tanten – ble «innvandringspolitiske hensyn» brukt som grunn samt at en ikke var i nær nok familie. Ved den andre søknaden, da de skulle besøke søsknene, ble avslaget fremdeles begrunnet med «innvandringspolitiske hensyn», en bemerket bare kort at en hadde merket seg de familiære forholdene.

Dette må vel bety at Regjeringen i realiteten vektlegger innvandringspolitiske forhold sterkere enn de rent familiære, slik at det ville være mer redelig å si at det er det som er grunnen. Og videre må det, selv om det dreier seg om barn på sju år, bety at de innvandringspolitiske hensyn teller mer enn de humanitære og menneskelige selv når det gjelder besøksvisum.

Statsråd Jon Lilletun: No reknar eg med at representanten Rasmussen har forståing for at eg ikkje kan behandle enkeltsaker frå Stortingets talarstol. Generelt vil eg likevel seie at det eg sa om at f.eks. foreldre som hovudregel alltid får innvilga opphaldsløyve og visum, viser at ein i mange tilfelle legg meir vekt på familiære årsaker enn på innvandringspolitiske årsaker.

Så vil ein alltid ha eit vanskeleg grenseland, og der vil ein sikkert kunne leggje til grunn ulike vurderingar. Det er viktig at ein tek på alvor sosiale, menneskelege og familiære forhold, men samstundes skal denne forskrifta fylgjast. Vi erkjenner at det er vanskeleg, men prøver likevel på ein samvitsfull måte å gjennomføre det best mogleg.