Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til den fungerende justisministeren:

«Vil statsråden foreslå endringer i regelverket slik at kvinner som kommer i en voldtektssituasjon, kan bruke de forsvarsmidler hun i denne truende situasjonen finner nødvendig, som for eksempel å skremme/true voldtektsmannen med at hun har hiv-virus, eller gå til fysiske motangrep?»

Statsråd Jon Lilletun: Det synes for meg som om dette spørsmålet er foranlediget av en nylig avsagt og ikke rettskraftig dom i Oslo Byrett som har fått stor oppmerksomhet i pressen. Som spørsmålsstilleren vil være kjent med, har jeg ikke anledning til å kommentere domstolens avgjørelse i enkeltsaker. Jeg vil også advare mot å trekke generelle slutninger om domstolens holdninger på grunnlag av en enkeltstående byrettsdom.

Jeg er imidlertid opptatt av at ofrene for voldtekt skal møte et rettsapparat som støtter dem. Dette gjelder ikke minst de som er hiv-positive eller aids-syke. Overgriperne bør videre etter min mening få en rettferdig og hensiktsmessig straff. Jeg kan slik uten videre slutte meg til spørsmålsstillerens målsetting om å ivareta voldtektsofrenes rettssikkerhet.

Seksuallovbruddsutvalget la i juli 1997 fram sin utredning som NOU 1997:23 Seksuallovbrudd. Utvalget foreslår en revisjon av sedelighetsbestemmelsene i straffeloven og drøfter også ulike spørsmål i tilknytning til voldtektsbestemmelsen. Utvalget er bl.a. kritisk til hvilke momenter domstolene i dag tillegger vekt i formildende retning ved straffeutmålingen i voldtektssaker. Seksuallovbruddsutvalgets utredning behandles for tiden i Justisdepartementet. Jeg vil komme tilbake med synspunkter på straffeutmålingspraksis i forbindelse med proposisjonen.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg er glad for at statsråden i sitt svar slår fast at en kvinne skal ha rett til å gjøre det som er nødvendig for å forsvare seg mot vold. Jeg ser også at det kan være problemer med å kommentere den konkrete dommen fra Oslo Byrett. Men jeg har lyst til å si at voldtekt er en svært alvorlig forbrytelse som rammer svært mange kvinner. Voldtekt er et alvorlig voldsovergrep som fornedrer kvinner på den verst tenkelige måten. I en slik situasjon har kvinner få forsvarsmidler. Jeg synes det er grunn til å spørre statsråden om det er hensynet til offeret eller hensynet til overgriperen som er det viktige.

Jeg kan ikke dy meg, men må spørre den fungerende justisministeren om ikke den såkalte hiv-dommen i Oslo er å sende et signal ut fra den instansen i vårt samfunn som skal si hva som er rett og galt. Det er i dag store mørketall når det gjelder voldtekt. Voldtekt rammer svært mange, og vi vet at det dessverre er få forhold som blir anmeldt i dag. To av tre anmeldelser blir henlagt. Kun 15 pst. av alle anmeldelsene ender med domfellelse. En rettssak skal være en oppreisning til offeret, og den omdiskuterte dommen kan jeg ikke med respekt å melde se er en oppreisning til offeret. Dommen kan ikke sette standard for den framtidige rettspraksis vi skal ha i Norge i denne typen saker.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst må nok statsråden be om orsaking for at han kom i skade for å svare på spørsmål 21, som òg handlar om rettstryggleik for valdtekne i forhold til hiv og aids, og ikkje det spørsmålet som representanten Bekkemellem Orheim har stilt. Men det er eit kort svar, og eg skal gje det no.

Valdtekt er eit overgrep mot eit anna menneske sin fysiske og psykiske fridom og integritet og vert rekna som eit svært alvorleg brotsverk. Det er fyrst og fremst kvinner som vert valdtekne. Valdtekt skader ikkje berre den enkelte kvinne som vert valdteken, men spreier òg frykt blant andre kvinner.

Eg ser det som naturleg og rimeleg at den som vert utsett for eit rettsstridig angrep, som f.eks. eit valdtektsforsøk, skal ha rett til å gjere det som er nødvendig for å hindre angrepet eller forsvare seg mot det, sjølv om det går ut over gjerningspersonen. Dette er også eit grunnleggjande prinsipp i gjeldande rett som er kome til uttrykk gjennom reglane om naudverje i straffeloven § 48. Endringar i regelverket er ikkje nødvendig for å oppnå det spørsmålsstillaren ynskjer.

Presidenten: Da går vi videre til spørsmål 21, som altså er besvart på forhånd.