Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

«Tolv år gamle Gunstein Gjetmundsen arvet for et år siden gården Løyte i Gjerstad kommune i Aust-Agder fra sin grandtante, Anna Mæsel. Da Gjetmundsen søkte om konsesjon støttet både formannskapet i Gjerstad og fylkeslandbruksstyret søknaden. Landbruksdepartementet vedtok imidlertid å bruke statens forkjøpsrett og legge gården ut som tilleggsjord. Vedtaket tilsidesetter avdødes ønske og undergraver eiendomsretten.

Vil statsråden gjøre om vedtaket slik at Gjetmundsen kan få konsesjon på familiegården?»

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg håper jeg skal greie det svaret jeg har, innenfor tilmålt tid – jeg må kanskje overskride litt, men skal prøve å greie det.

Eiendommen Løyte som Gunstein Gjetmundsen overtok, er en liten landbrukseiendom med bl.a. 26 dekar dyrket jord og noe skogsareal. Eiendommen har ikke vært drevet som eget bruk de senere år. Det er opplyst at våningshuset skal leies bort inntil konsesjonssøkeren fyller 18 år. Den dyrkede jorden skal leies bort ut året 2007, og skogen skal drives av søkerens familie.

Jordsøker har behov for tilleggsjord for at han skal få en trygg arbeidsplass i framtiden. Jordsøker driver melkeproduksjon. Han leier en god del jord, bl.a. jorden på konsesjonseiendommen på tiårig leieavtale fra 1991. Kommunen og fylkeslandbruksstyret støttet konsesjonssøknaden fra Gunstein Gjetmundsen.

Forkjøpssaker byr på mange vanskelige avveininger. Forkjøpsretten kan bare nyttes dersom det ikke er tvil om at forkjøp vil gi en bedre løsning enn resultatet av den avtalen som det er aktuelt å gripe inn i. Hva som er en bedre løsning, må vurderes ut fra jordlovens og konsesjonslovens formålsbestemmelser. Ved avgjørelsen av saken i departementet ble det sett hen til at konsesjonseiendommen har et svakt arealgrunnlag og en driftsbygning som ikke er tidsmessig. Eiendommen vil derfor bare kunne drives som deltidsbruk, og det vil kreves investeringer for å drive eiendommen som eget bruk. Departementet la ved avgjørelsen videre vekt på at jordsøker har et begrenset jordbruksareal, og at etablert drift er basert på en god del leiejord. Arronderingsmessig ligger konsesjonseiendommen godt til rette som tilleggsjord til jordsøkers eiendom. Konsesjonssøkeren er svært ung, født i 1986, og det må regnes med atskillig usikkerhet når det gjelder framtidige ønsker om valg av både bosted og yrke. Departementet har ved avgjørelsen av forkjøpsspørsmålet pekt på muligheten for at konsesjonssøker kan få overta bebyggelsen på eiendommen.

I de ofte følelsesladede diskusjoner om bruk av statens forkjøpsrett ses det ofte bort fra at også jordsøkere har krav på å få sine interesser vurdert innenfor de lover Stortinget har fastsatt. Departementet må treffe sine avgjørelser med en begrunnelse som kan forsvares ut fra både konsesjonssøkers og jordsøkers interesser. Dette innebærer at også en omgjøring til fordel for konsesjonssøker må ha en konkret begrunnelse ut fra forvaltningslovens regler. I diskusjonen rundt denne saken er det imidlertid kommet fram at det her skal foreligge spesielle forhold. Jeg konstaterer dessuten at det i dette tilfellet ikke er mulig å benytte angrebestemmelen i loven. Jeg finner det derfor riktig å se på saken på ny.

For øvrig viser jeg til det jeg sa i forbindelse med representanten Gabrielsens interpellasjon om forkjøpsretten, som vi hadde i Stortinget i fjor vår, at lovregler på dette området vil bli tatt opp til drøftelse i den meldingen om landbrukspolitikken som jeg legger fram i løpet av 1999.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg takker statsråden for svaret.

Men jeg må si det opprinnelige svaret fra Landbruksdepartementet opprørte meg nærmest totalt. Jeg var meget skuffet over det.

Denne saken er kort og godt veldig spesiell, det finnes nesten ikke sidestykke til den på veldig lang tid. Lokale og regionale politiske myndigheter har ment at denne tolvåringen skulle få konsesjon på denne gården, og at testators vilje skulle kunne gjennomføres. Og med bakgrunn i det som går fram av det opprinnelige svaret fra Landbruksdepartementet, synes jeg det er helt relevant å stille det grunnleggende spørsmålet: Hva slags respekt er dette for eiendomsrett? Hva slags respekt er dette for arverett? Og når statsråden sier at det blir følelsesladet, er det helt naturlig.

Men det var meget positivt det statsråden avsluttet med. Han sa:

« Jeg finner det derfor riktig å se på saken på ny.»

Er dette et tidsskille i forhold til måten departementet håndterer denne type saker på? Betyr det at denne regjeringen har en annen tilnærming enn det vi har vært vant til på 1990-tallet fra Arbeiderpartiet?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil gjenta at landbruksministeren naturligvis har en annen tilnærming enn representanten Gabrielsen i og med at Høyre også er mot denne loven. Landbruksministeren må forholde seg til det lovverket som Stortinget har vedtatt – de retningslinjer som er lagt fram for Stortinget, og som Stortinget har sluttet seg til. Det er den konkrete tilnærmingen som landbruksministeren må gjøre. Jeg vil foreta en vurdering sak for sak, på samme måte som det har vært gjort tidligere, inntil Regjeringen eventuelt fremmer endringer og Stortinget slutter seg til dem. Og det vil vi vurdere i løpet av dette året.

Så til respekt for eiendomsretten. Lovverket har altså gitt hjemmel til å gripe inn i forbindelse med eierskifte. Jeg vil bare tilføye at Aust-Agder er det fylket i landet der langt bortimot halvparten av arealet i dag drives av andre enn dem som eier det. Da blir det også et spørsmål om på hvilken måte vi i framtiden utvikler eiendomsforholdene i norsk landbruk. Men jeg vil bekrefte at jeg vil se på denne saken på nytt igjen ut fra de spesielle forhold som eventuelt måtte foreligge her.

Ansgar Gabrielsen (H): Som jeg sa i mitt første tilleggsspørsmål, er det viktigste som statsråden sa, og som er veldig gledelig, at han finner å ville se på saken på ny. Og det betyr at til tross for den konsesjonsloven vi har, og til tross for det regelverket som Stortinget har tiltrådt, vil man i de aller fleste konsesjonssaker være innenfor lovens ramme nærmest om man lander på det ene eller på det andre standpunktet. Derfor forstår jeg også statsråden slik at om han, etter selv å ha sett på saken, finner å skulle komme til den motsatte konklusjon av hva som har vært tilfellet til nå, vil også dette kunne være innenfor lovverket, for ellers hadde han vel ikke vært villig til å se på saken på ny.

Til dette med at det er mye leiejord. Det er ikke rart at det med det lovverket vi har, blir leiejord! Men en annen ting som jeg reagerte på i det opprinnelige svaret fra departementet, var at det blir tillagt vekt at eiendommen tidligere har vært utleid til dem som nå er jordsøker, og at det taler imot dem som søker konsesjon. Burde det ikke være nærmest motsatt, at det skulle være et incitament for grunneier til å leie ut jorda, og at det ikke blir brukt mot dem i senere konsesjonssaker?

Statsråd Kåre Gjønnes: Spørreren utfordrer ganske kraftig, og jeg kunne ha brukt ganske kraftig ordbruk tilbake. Det skal jeg unnlate å gjøre.

Jeg står fast på, som jeg har gitt uttrykk for, at jeg vil se på saken på nytt igjen, men ikke innenfor den tilnærmingsmåten som representanten Gabrielsen her gir uttrykk for når han kritiserer lovverket generelt. Jeg vil foreta en juridisk tilnærming innenfor de rammer som jeg finner mulighet for i det lovverket vi skal forholde oss til. Polemikk om det ene eller det andre standpunktet er det riktige, vil jeg ikke gå inn på her nå. Det er ikke slik. Det er retningslinjer her som statsråden må forholde seg til, og så får vi se om det finnes formildende omstendigheter som gjør at statsråden kan se på muligheten for å omgjøre sitt vedtak. Det er det statsråden har sagt i sitt svar i spørretimen i dag.