Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Undertegnede er kjent med at ulike statsetater håndterer forsørgelsesansvaret ulikt. Etter lov om barn og foreldre (barneloven) har en ikke forsørgelsesplikt for ektefelles barn fra tidligere, stebarn. Når Statens lånekasse for utdanning behandler søknader om lån og stipend for stebarn, legges imidlertid stemors/stefars inntekts- og formuesforhold til grunn for stipend og lån.

Er den håndteringen tilsiktet?»

Statsråd Jon Lilletun: Heilt frå starten i 1947 har det vore ein klar intensjon at utdanningsstøtta skal rettast mot dei som har størst behov. Difor har det heile tida vore behovsprøving av støtta frå Lånekassa etter inntekta og formuen til søkjarane og forsørgjarane. Dette er nedfelt i gjeldande lov av 26. april 1985 om utdanningsstøtte til elevar og studentar, § 3. Her går det fram at Kongen fastset ei øvre aldersgrense for behovsprøving mot forsørgjaren si inntekt og formue. I forskriftene for utdanningsstøtte har det vore nedfelt at støtta skal behovsprøvast mot steforeldra si inntekt. Etter gjeldande forskrifter blir det teke omsyn til steforeldra sin økonomi når søkjaren bur heime, medan det kan sjåast heilt eller delvis bort frå den når søkjaren bur borte og det er lagt fram opplysningar som gjer det rimeleg. Det er også opning i forskriftene for å ta omsyn til særlege forhold som gjer at det ikkje er rimeleg å rekne tilskot frå foreldre/steforeldre når søkjaren bur heime.

I 1986 tok Kultur- og vitskapsdepartementet opp med Justisdepartementet om det kunne seiast å vere i strid med norsk lov eller godtekne rettsprinsipp elles å ta omsyn til stemors/stefars økonomi ved tildeling av behovsprøvd støtte til elevar under den fastsette aldersgrensa. Justisdepartementet si lovavdeling uttalte i brev av 18. mars 1986 m.a. fylgjande:

«Vi antar at det ikke er i strid med lov eller anerkjente rettsprinsipper å ta stemors/stefars økonomi i betraktning ved tildeling av behovsprøvd støtte fra Lånekassen til elever/studenter under den fastsatte aldersgrense.

Vi har flere eksempler i lovgivningen ellers på tilfelle hvor stønad som gis fordi forsørger er alene om omsorgen av barnet, faller bort dersom forsørgeren gifter seg på nytt, se folketrygdloven § 12-1 jf § 12-4 og midlertidig lov 17 desember 1971 nr 119 om stønad til skilte og separerte forsørgere § 1 jf § 2 annet ledd. Det samme gjelder antakelig lov 24 oktober 1946 nr 2 om barnetrygd § 2 annet ledd. Det forhold at stefars/stemors bidrag til underholdet i en familie får virkning for stønader som gis av hensyn til barnet, er altså ikke uvanlig og må kunne aksepteres også ved behovsprøvd støtte fra Lånekassen.»

Ei arbeidsgruppe nedsett av departementet hausten 1997 vurderte m.a. spørsmålet om behovsprøving på grunnlag av formuen til steforeldra. Arbeidsgruppa peikte på at utdanningsstøttelova ikkje inneheld ei klar føresegn om at det ved tildeling av støtte kan takast omsyn til formuen til stefar/stemor.

– President, det er eit nokså kort avsnitt igjen av svaret mitt. Eg trur det vil vere nyttig om eg får ta det med, men det bestemmer presidenten.

Presidenten: Med Stortingets løyve vil presidenten gi statsråden høve til å halde fram.

Statsråd Jon Lilletun: Takk skal presidenten ha!

Arbeidsgruppa uttalte:

«Selv om arbeidsgruppen er av den oppfatning at det er lovmessig grunnlag for en slik ordning, bør den tvil som hefter ved hjemmelsspørsmålet få sin løsning ved at det ad lovgivningsmessig vei tas standpunkt til dette spørsmål, og generelt til spørsmålet om behovsprøving mot steforeldres formue, da dette ikke er nevnt i gjeldende utdanningsstøttelov.»

Det offentlege utvalet, Aamodt-utvalet, som eg nett har nedsett, og som skal gå igjennom alle sider ved studiefinansieringsordninga som vert administrert av Lånekassa, skal etter mandatet også sjå på forslaga i rapporten frå den arbeidsgruppa som er nemnd over. Utvalet skal vere ferdig med arbeidet til 1. november 1999, og eg vil syte for at dette spørsmålet blir grundig vurdert der før eg eventuelt fremjar forslag om endringar.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret. Jeg er enig med statsråden i at prinsippet om behovsprøving som et utgangspunkt er et sunt, godt og riktig prinsipp å holde seg til, men det som er spesielt i dette tilfellet når det gjelder stefars/stemors ansvar, er hvordan de forskjellige statsetatene opptrer, alt etter hva som er lov innenfor området. Når det gjelder barneloven, er det ikke forsørgelsesplikt i forhold til ektefellers tidligere barn, men når da i en del tilfeller faktisk de samme barna begynner å studere, blir utdanningssøkende, da bruker en motsatt fortegn. Og da er det ikke rart at de som er involvert i dette, føler dette som en urettferdighet. Derfor vil jeg spørre statsråden videre: Synes han det er riktig at det skal være avhengig av hvilken etat en har med å gjøre, hva slags svar en skal få på dette?

Statsråd Jon Lilletun: Nei, den høgre handa bør alltid vete kva den venstre gjer, og motsett, så eg er einig med spørjaren i at det ikkje er greitt at det er ulike tolkingar i ulike lover, og derfor er det at arbeidsgruppa har kome til at dette bør ein sjå på ut frå heimelssituasjonen. Men det tilleggsmomentet som representanten Rasmussen her tek opp, vil eg syte for vert tilført utvalet, og at ein òg jamfører det heilt klart med andre lover for å få parallellitet. Når vi fyrst har dette utvalsarbeidet på gang med høg kompetanse, tykkjer eg at det er viktig å få klara opp i det.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker igjen for svaret og synes det var greit det som ble sagt nå, at en vil sørge for at de momentene som jeg tok fram, også vil komme inn i utvalgsarbeidet, men jeg er litt bekymret over den tiden det kanskje vil ta.

Men det som jeg også gjerne ville inn på i stad, var dette at det skjedde en endring fra inneværende skoleår i forhold til foregående skoleår. Da tok en nemlig ikke de samme hensyn og gjorde ingen forskjell på om søker bodde i heimen eller utenfor heimen. Det skjedde en endring fra skoleåret 1997-98 til skoleåret 1998-99, og jeg synes det er rart at statsråden ikke var inne på den problemstillingen. Derfor vil jeg spørre igjen: På hvilken måte tenker statsråden seg nå at en skal kunne ta et initiativ for å få en endring på dette, eller mener han at det ikke er nødvendig med en endring i det hele tatt?

Statsråd Jon Lilletun: Når det gjeld hovudprinsippet, har det, som eg sa i mitt fyrste svar, lege fast i svært mange år. Så har det då kome ei endring i nokre tilfelle. Som eg sa i det andre svaret eg gav, vil eg gå gjennom dette og ta med dei momenta som representanten Rasmussen hadde, så det vil sjølvsagt verte sett i ein samanheng.

Når det gjeld at det vart gjort ei endring no, har ikkje eg så langt sett at det har slege negativt ut for nokon, tvert imot har det vore sett meir i ein totalitet. Men dersom representanten sit med opplysningar om at dette verkar urimeleg for nokon, ber eg om å få dei oversende. Då er eg sjølvsagt villig til å sjå på det, men hovudspørsmålet må løysast i utvalsarbeidet.