Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til helseministeren:

«Det er rekrutteringskrise i den offentlige tannhelsetjenesten, som har hele 90 ledige stillinger ubesatt på landsbasis. Med den store tannlegemangelen vil det være umulig å opprettholde det tilbudet som barn, ungdom og andre grupper av befolkningen har krav på ifølge lov om tannhelsetjensten.

Hvilke strakstiltak vil statsråden foreslå?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Statistikk fra og med 1992 viser en årlig ledighet i tannlegestillinger på 7 pst. i den offentlige tannhelsetjenesten på landsbasis. I 1997 var tallet nede på 5 pst., men situasjonen har forverret seg i 1998 og gir grunn til bekymring. Årsaken til en forverret bemanningssituasjon, spesielt i Nord-Norge, er at tilgangen på nordiske tannleger har vært minimal. Sam-tidig har det vært en vekst i privat sektor. Situasjonen fremover vil ikke bli bedre hva angår søkere fra Norden. Vi vil samtidig oppleve at det pensjoneres flere tannleger enn det blir utdannet.

De nordnorske fylkene har iverksatt ulike virkemidler, som f.eks. fleksible avlønningssystemer, ekstra ferieordning, finansiering av faglige kurs, stipendordninger mv., og i andre fylker er det foreslått tiltak av økonomisk karakter. Lønns- og arbeidsvilkår er en forhandlingssak mellom Tannlegeforeningen og Kommunenes Sentralforbund, og partene har vært i kontakt med hverandre for å diskutere dette spørsmålet.

I statsbudsjettet for 1999 er det bevilget midler til bl.a. personellrettede tiltak, stimuleringstiltak og utredningsarbeid. Departementet følger utviklingen nøye, og skal særlig bidra med å øke tilgangen på tannleger fra EØS-området. I den sammenheng vil det være hensiktsmessig å utvide samarbeidet med Legerekrutteringsprosjektet, særlig når det gjelder tilbudet om norsk språkkurs til også å gjelde for EØS-tannleger. Arbeidsdirektoratet har vært i kontakt med arbeidsmarkedsetaten i Tyskland og fått positiv tilbakemelding.

Departementet vil også følge opp prosjektet «Tannlegestabilitet og kvalitet i nordnorsk tannhelsetjeneste». På bakgrunn av en evalueringsrapport har vi bedt Statens helsetilsyn om å komme med forslag til aktuelle stimuleringstiltak for denne landsdelen spesielt. Departementet har videre bedt Universitetet i Tromsø om å få en delrapport fra utredningsarbeidet om tannlegeutdanning i Tromsø. Rapporten skal beskrive det norske tannlegemarkedet i fortid og nåtid og i fremtidsperspektiv, geografisk dimensjonering og fordeling offentlig/privat virksomhet. På bakgrunn av rapporten vil departementet ta stilling til tiltak, bl.a. om det er aktuelt å foreslå statlig regulering av tannlegemarkedet.

Tannlegemarkedet og virkninger av ulike tiltak er et felt som departementet vil følge nøye i tiden fremover.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er helt riktig at tilgangen på nordiske tannleger i Norge har blitt mindre. Det ser ut som om det er verre å rekruttere tannleger i det hele tatt – at den fine naturen vi har, og andre ting som er attraktivt i den nordlige landsdelen, ikke er tilstrekkelig lenger. Vi vet også at det skjer en forgubbing i tannhelsesektoren, bl.a. i Nord-Norge. Gjennomsnittsalderen ligger et sted mellom 50 og 60 år.

Statsråden nevnte en del stimuleringstiltak. Så vidt jeg vet, er det blandede erfaringer med dem. Det er én ordning som fungerer, forstår jeg, og det er provisjonsordningen som ble innført på 1970-tallet. Ellers er det veldig blandede erfaringer. Lønns- og arbeidsforhold er veldig viktig, som partene forhandler seg fram til, men her tror jeg det er ting som kan gjøres.

Det vil ta lang tid før vi eventuelt kan få nye studieplasser i Nord-Norge. Vil statsråden vurdere kjøp av studieplasser f.eks. i nabolandene – Umeå kan være aktuelt – eller andre tiltak for å sikre flere norske tannleger?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har konsentrert mitt svar om de mer kortsiktige tiltakene, for jeg forstod det slik at spørsmålet særlig rettet seg inn mot det. Men jeg er uten videre enig med representanten Hedstrøm i at det å utvide utdanningskapasiteten er et viktig virkemiddel.

Vi vet at utvidelse av utdanningskapasiteten i Norge, og kanskje særlig i de distrikter hvor mangelen er størst, er av de mer effektive virkemidler vi kan bruke. Den erfaring har vi fra legeutdanningen. Det er erfaringer vi har med oss når vi vurderer spørsmålet om hvor og på hvilken måte utdanningskapasiteten bør økes. Det gjør vi i nært samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som naturlig nok har hovedansvaret her. Jeg tar med meg de signaler som representanten Hedstrøm har gitt i den sammenheng.