Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille kirke-, utdannings- og forskningsministeren følgende spørsmål:

«Å sikre fremtidig rekruttering til forskerstillinger er en prioritert oppgave for de høyere utdanningsinstitusjonene. Rekrutteringen skjer hovedsakelig gjennom doktorgrad og post-doc.-stipendier. Størrelsen på stipendiet kan ikke konkurrere med de betingelser mange potensielle stipendiater kan få som lønn andre steder. Det må derfor settes inn ulike stimuleringstiltak.

Vil statsråden ta initiativ til igjen å innføre ordningen med at renten i Statens lånekasse for utdanning ikke løper i stipendperioden?»

Statsråd Jon Lilletun: Først vil jeg gjerne si meg samd med interpellanten i at det er svært viktig med en god rekruttering til forskerstillinger.

Adgangen til å få støtte fra Statens lånekasse for utdanning til doktorgradsstudier i Norge falt bort fra høsten 1995 etter vedtak på bakgrunn av behandlingen av St.meld. nr. 14 for 1993-94. Rentefritaket er knyttet til rett til støtte under utdanningen og falt derfor bort samtidig. Det var en samlet komite som i Innst. S. nr. 101 for 1993-94 sluttet seg til departementets anbefalinger når det gjaldt å ikke lenger gi støtte til doktorgradsstudier i Norge, mens muligheten for støtte til doktorgradsutdanning i utlandet ble bevart. Denne avgjørelsen bygde på et forslag fra Magistad-utvalget som den gang fikk gjennomgående støtte fra høringsinstansene. Departementet mener nå som den gang at grunnforskningsinstitusjonene og Norges forskningsråd bør ha et samlet ansvar for forskerutdanningen i Norge og også for den offentlige finansieringen av forskerutdanningen. Departementet har på sin side bidratt med at det er opprettet en ny stipendiatstilling med mulighet for høy lønnsplassering – opp til lønnstrinn 50, bedre lønnsplassering for den vanlige stipendiatstillingen og høy lønnsplassering for postdoktorstillinger.

Jeg vil altså legge vekt på å bedre lønnsbetingelsene for doktorgradsstipendiatene, og vil ikke vurdere å gjeninnføre støtterett for doktorgradsstudier i Norge og dermed rett til rentefritak under utdanningen. Det er heller ikke rimelig at doktorgradsstipendiater skal kunne innvilges rentefritak etter avsluttet kandidateksamen, mens andre i lønnet arbeid ikke skal ha denne muligheten. Lønnsspennet i ordinær stipendiatstilling er på nivå med andre stillinger i staten for akademikere på hovedfagsnivå. Med den nye stipendiatstillingen, som er høyere plassert lønnsmessig, bør også institusjonene kunne konkurrere bedre på ettertraktede fagområder hvor de må konkurrere med privat sektor om arbeidskraften.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Og det var også rimelig klart at statsråden ikke vil ta i bruk et slikt virkemiddel for å prøve å stimulere folk til å velge et stipendiat for å gå inn i forskerstillinger.

Jeg er godt kjent med bakgrunnen for den endringen som ble foretatt i 1995. Men ting har endret seg siden 1995, og vi vet at lønnsnivået i det private næringsliv i mange tilfeller er vesentlig høyere enn det en stipendiat kan få som stipend. Det er viktig at vi tar vare på dem som ønsker å gå inn i forskerstillinger, at vi greier å stimulere dem, og da må vi ta i bruk ulike virkemidler for å gjøre det.

Jeg er også kjent med at man kan bruke lønnsspennet på en annen måte enn tidligere, men vi vet at det går på bekostning av institusjonene. Det vil gjøre det vanskeligere for institusjonene å greie andre viktige oppgaver. Så jeg vil igjen stille spørsmålet: Vil ikke statsråden når han skal legge fram forskermeldingen i løpet av ikke altfor mange måneder, drøfte rentefritak under utdanningen som et virkemiddel for å stimulere til forskerstillinger?

Statsråd Jon Lilletun: Etter mitt syn er den moglegheita som no er gjeven for fleksibel lønsfastsetjing, meir målretta enn det tidlegare generelle rentefritaket var. Det er ikkje tvil om at debatten dei siste par åra har gjort at opprettinga av mange nye post-doc.-stillingar, som det dessverre tok lengre tid å kome i gang med på grunn av forhandlingar, vil gje eit betre resultat, og likeins vil òg det som no har skjedd i budsjettet, der ein legg meir til rette, òg kunne føre til ei betring. Men samtidig vil eg kome i møte avslutninga av representanten Reikvams spørsmål, om vi vil omtale dette i forskingsmeldinga, gjere ei drøfting og grunngje korfor eg har det standpunktet eg har. I ei slik drøfting vil òg begge sidene av desse synspunkta sjølvsagt måtte kome fram.

Rolf Reikvam (SV): Jeg er ikke uenig med statsråden i at de virkemidler som vi nå har ved å bruke lønnsspennet, kan være mer målrettet. Men problemet er at institusjonene har så begrensede lønnsmidler at de ikke bruker lønnsspennet for å stimulere personer til å gå inn i stipendiatstillinger. Det blir en kamp mellom ulike interesser, og der taper ofte stipendet. Jeg tror nok vi må være villig til å bruke alternative stimuleringsmidler for å få folk til å velge en forskerutdanning, velge å gå en forskervei. For det er en stor utfordring å få flere til å velge dette som en vei, i den konflikten som er mellom kanskje det å tjene mange penger i det private næringsliv, og det å velge stipend, som ikke alltid er så veldig høyt.

Jeg takker for svaret. Jeg takker for at dette blir drøftet i meldingen, og jeg håper også en vil drøfte generelt alt som har å gjøre med forskerrekruttering.

Statsråd Jon Lilletun: Det som var mitt poeng, var at i staden for å bruke ei ordning så generelt, og som faktisk kostar ein god del pengar når ho vert brukt generelt, trur eg det er betre å finne ein meir treffsikker måte, å rette det inn mot prioriterte område på ein annan måte. Og det er mogleg både frå Forskingsrådet si side og frå institusjonane si side. Sjølvsagt har det med det totale budsjettet å gjere, og det vil gjerne vere stramt.

Men dei problemstillingane som representanten Reikvam reiser, skal eg, som eg sa i stad, ta med i forskingsmeldinga, og i alle høve kjem vi sjølvsagt inn på det som representanten Reikvam tok opp, nemleg å sjå på rekrutteringa, sjå på kva som er gjort, og gje ei analyse av det. Då vil vi òg føre resonnement rundt det representanten Reikvam tok opp. Men pr. dato føler eg meg trygg på det standpunktet som eg har teke her, og som er i samsvar med Stortingets tidlegare vedtak. Men det er alltid mogleg å gjere nye analysar og sjå om dei framleis held vatn.