Sylvia Brustad (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

«I Hamar Arbeiderblad 19. oktober 1998 kunne vi lese at flere og flere virksomheter søker etter stadig yngre folk når nye stillinger skal besettes. Mange stillingsannonser er rettet mot mennesker under 35 år. Det er positivt at unge folk er ettertraktet på arbeidsmarkedet, men det er bekymringsfullt at mange arbeidsgivere ifølge avisen ikke ser verdien av at folk som er over 35 år, også har noe å bidra med i arbeidslivet.

Hva mener statsråden om denne utviklingen, og hva kan gjøres for å endre den?»

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg deler representanten Brustads bekymring dersom det er riktig at mange arbeidsgivere ikke ser verdien av at eldre har noe å bidra med i arbeidslivet. Vi trenger eldre fordi de er en ressurs. De har erfaring og en kompetanse som yngre ikke har ervervet seg. I tillegg tilsier demografiske utviklingstrekk at rekrutteringen av yngre til arbeidsmarkedet vil avta i årene framover. Vi har derfor behov for eldre arbeidstakere for å kunne dekke etterspørselen etter arbeidskraft i samfunnet.

Jeg mener imidlertid at det ikke er noen grunn til stor bekymring for jobbutsiktene for dem som nylig har passert 35 år. Dem jeg føler at det er grunn til bekymring for, er de eldre, særlig de som blir arbeidsledige fra midten av 50-årene eller seinere.

Tall for ledighetens varighet viser at eldre har større problemer med å komme tilbake til yrkesaktivitet enn andre. 25 pst. av de arbeidsledige i aldersgruppen 30-49 år var langtidsledige ved utgangen av september 1998 mot 41 pst. i aldersgruppen 50-59 år og hele 64 pst. for arbeidssøkere mellom 60-64 år.

Regjeringen tar disse problemene alvorlig. Bekymring for eldre arbeidstakeres stilling i arbeidsmarkedet er bakgrunnen for at vi i samarbeid med partene i arbeidslivet har utarbeidet et informasjonshefte for å sette i fokus de ressurser som eldre er i arbeidsmarkedet. Her presenteres forskningsbasert kunnskap som underbygger at eldre er en viktig ressurs i arbeidslivet.

For å kunne beholde de eldre i arbeidsstyrken er det avgjørende at de har den kompetansen som arbeidslivet etterspør. Dette understreker nødvendigheten av en kompetansereform for livslang læring.

Det er også et utvalg i arbeid, det såkalte Førtidspensjonsutvalget, som ser på disse problemstillingene. Utvalget skal vurdere tiltak som kan bidra til at folk blir værende lenger i arbeid, enten på full- eller deltid. Dette arbeidet vil gi grunnlag for en nærmere vurdering av om det bør settes i verk nye tiltak for gruppen eldre arbeidstakere.

Sylvia Brustad (A): Jeg takker statsråden for svaret og er selvfølgelig enig i at det er aller mest grunn til bekymring for de eldste arbeidstakerne og de som er langtidsledige. Men jeg må jo også si at det er en skremmende utvikling når flere bedrifter i mitt eget fylke søker etter folk som er til og med under 35 år. Samtidig ser vi i en Oslo-avis i dag at det blir tøffere og tøffere på arbeidsmarkedet, at en skal være frisk og såkalt vellykket og arbeidsfør hele tida for å kunne delta i arbeidslivet. Det er en utvikling som skremmer.

Jeg synes det er fint at man ser spesielt på situasjonen for eldre arbeidstakere. Men jeg må jo si at dette blir litt rart sett i lys av det budsjettet som Regjeringa sjøl har lagt fram. Jeg vil derfor spørre: Synes statsråden at Regjeringas forslag om nesten en halvering av arbeidsmarkedstiltaka for neste år er et godt bidrag for å hjelpe nettopp langtidsledige og eldre arbeidstakere?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Nå fikk vel spørsmålet en litt annen karakter enn det opprinnelige spørsmålet.

Jeg vil før jeg svarer på det siste, si at staten som arbeidsgiver jobber aktivt med seniorpolitikk. Det betyr ikke at man skal jobbe for at de eldre skal ut av arbeidslivet tidligst mulig, men at de faktisk skal ha utviklingsmuligheter også i en avslutningsfase av sitt yrkesaktive liv.

Når det gjelder arbeidsmarkedstiltakene for 1999, som vi sikkert kommer tilbake til i budsjettdebatten, er de lagt på et nivå ut fra en vurdering av arbeidsmarkedssituasjonen slik vi ser den nå. Samtidig sier vi at dette er et punkt hvor vi vil ha full oppmerksomhet på utviklingen. Og hvis det blir behov for det, vil vi senere selvfølgelig komme tilbake med andre tall når det gjelder tiltaksnivået. Samtidig må vi nå bruke den muligheten vi har, til også å få langtidsledige ut i arbeid, gjennom kortere AMO-kurs som er rettet mot markedet. Vi ser jo at det nytter for andre grupper enn de helt ordinære arbeidstakerne å komme ut i arbeidsmarkedet i den konjunkturen vi nå har.