Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg har dette spørsmålet til justisministeren:

«Gjennom media er en blitt kjent med at en varetektsfengslet drapsmann, underlagt psykiatrisk behandling ved Rogaland psykiatriske sjukehus, har vært gitt flere permisjoner uten at politiet har vært orientert. Det synes å herske en viss uvisshet om ansvars- og myndighetsfordeling mellom politi og helsevesen i slike saker.

Hva vil statsråden gjøre for å bringe klarhet i spørsmålet om hvilke ansvarsforhold som gjelder i forhold til psykiatriske pasienter som har begått alvorlige voldsovergrep?»

Statsråd Aud-Inger Aure: En person som er varetektsfengslet, er undergitt politiets ansvar og kontroll. Etter å ha undersøkt saken med Rogaland politidistrikt har jeg fått opplyst at den fengslede i dette tilfellet var undergitt psykiatrisk behandling og innlagt på Rogaland psykiatriske sjukehus i varetektsperioden. Sykehuset har, etter en faglig vurdering, gitt vedkommende permisjon, uten politiets kjennskap og uten at underretning ble gitt til politiet. Under permisjonene har den fengslede hele tiden hatt følge av personell fra institusjonen.

Hovedregelen er at en person som er varetektsfengslet, ikke kan løslates uten etter ordre enten fra forhørsretten eller påtalemyndigheten. Dersom den fengslede har behov for å komme til lege eller liknende, eller har andre velferdsgrunner som gjør at han midlertidig bør ut av varetektsfengslingen, skjer dette ved at han fremstilles av politiet. Vedkommende er med andre ord hele tiden under politiets tilsyn.

Dersom den fengslede undergis psykiatrisk behandling i varetektsperioden, må vi akseptere at behandlingshensyn kan tilsi at man praktiserer en annen form for tilsyn med den fengslede. Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet har i 1992 utarbeidet retningslinjer for sikrings- eller straffedømte under psykisk helsevern. Det vil føre for langt å komme inn på disse retningslinjene, men jeg kan kort nevne at de bl.a. bestemmer at ansvarlig overlege skal innhente råd fra påtale- og fengselsmyndighet hvis det er aktuelt med lengre permisjon eller lengre utflukter for personer som er dømt for alvorlige volds- eller sedelighetsforbrytelser. Retningslinjene forutsettes også å gjelde under varetektsfengsling.

Etter min mening bør det ikke være tvil om hvilke regler som gjelder. Jeg har forståelse for at institusjonen, som ledd i behandlingen, må ha et visst spillerom med hensyn til den fengsledes mulighet til å utfolde seg. Men dersom den fengslede gis adgang til permisjon utenfor institusjonen, bør politiet varsles. Selv om vedkommende i disse tilfellene er under tilsyn av fagpersonell, har jeg forståelse for at det kan bli reaksjoner når han observeres ute i samfunnet.

Etter det jeg har fått opplyst, har det vært kontakt mellom ledelsen ved Rogaland politidistrikt og Rogaland psykiatriske sjukehus med sikte på å klargjøre hvilke regler som gjelder for varetektsfengslede som er i psykiatrisk institusjon.

Jeg ser alvorlig på denne saken, idet vi i de senere år har opplevd flere tragiske og alvorlige handlinger begått av psykiatriske pasienter. Etter min mening bør man trolig ta sikte på å innføre en ordning der det etableres kontakt mellom påtalemyndigheten og institusjonen i forbindelse med overføring til institusjonen. Det bør samtidig utpekes kontaktpersoner, og det bør bestemmes at det ikke skal gis permisjoner utenfor institusjonen uten at påtalemyndigheten har uttalt seg.

Jeg vil derfor i samråd med helseministeren ta opp spørsmålet om på hvilken måte psykiatriske institusjoner bør informeres om hvilket ansvar og hvilken myndighet de har når de mottar varetektsfengslede personer som pasienter, og om det eventuelt er behov for endringer.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg takker justisministeren for svaret, og jeg konstaterer at justisministeren deler den bekymring som veldig mange av oss har for forholdene rundt psykiatriske pasienter, som i gitte situasjoner kan bli veldig farlige.

Det synes nesten litt meningsløst at politiet og retten skal måtte bruke tid og ressurser på å få en bekreftelse på en forlengelse av en varetektsdom i påvente av skikkelig rettssaksbehandling, hvis en psykiatrisk institusjon i mellomtiden kan ta den angjeldende person – jeg har ikke lyst til å kalle det en kriminell, men en pasient – som da kan gis permisjoner uten at vilkårene for permisjoner er fastsatt i retningslinjer, og uten at vilkårene for permisjoner er lagt til grunn i domspremisser. Det er jo nettopp for at retten skal ha mulighet til å legge premisser også for permisjoner at en har en sikringssak og ikke en straffesak mot syke mennesker.

Vil justisministeren ta et initiativ til at ansvarsforholdet mellom politi og psykiatri får en lovmessig utforming som tilgodeser både de psykisk sykes behov for behandling og offentlighetens behov for beskyttelse?

Statsråd Aud-Inger Aure: Som jeg sa i mitt første svar, regner jeg med at dette egentlig skal være tilstrekkelig avklart. Men jeg har sagt at jeg ønsker å ta et initiativ overfor helseministeren med sikte på å få presisert disse ansvarsområdene.

Når det gjelder dette tilfellet, var det en varetektsfengslet som befant seg i psykiatrisk sykehus, og for varetektsfengslede eksisterer egentlig ikke begrepet «permisjon». Det er medisinske årsaker som er grunnen til at varetektsfengslede som er innlagt i psykiatriske institusjoner, får mulighet til å forlate sykehuset, og det må anses forsvarlig at den fengslede har en viss bevegelsesmyndighet under tilsyn av medisinsk faglig personell. Dette kan ikke påtalemyndigheten sette seg imot hvis det anses nødvendig for behandlingen. Problemet skal avklares, og jeg kan ikke her si at det er nødvendig med noen endring av rettstilstand, men klargjøringen er åpenbart nødvendig.