Torbjørn Andersen (Frp): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

«I Norge ligger mange boliger svært nært høyspentlinjer. Mange mennesker mener de blir syke av strålefeltet rundt disse høyspentlinjene. Eksperter på området mener denne strålingen kan være farlig for den menneskelige organisme.

Mener statsråden det er behov for å se nærmere på dette og å vurdere å innføre strengere retningslinjer for hvor nært høyspentlinjer kan legges inntil boligfelt og boliger?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Etter et langt og grundig utredningsarbeid la en tverrdepartemental gruppe frem NOU 1995:20 «Elektromagnetiske felt og helse Forslag til en forvaltningsstrategi» i august 1995. Utredningen bygger på en rapport om lavfrekvente og magnetiske felts betydning for helsen, fra en ekspertgruppe. Den bygger videre på fagkompetansen i departementenes underliggende instanser, som Arbeidstilsynet, Elektrisitetstilsynet, Statens strålevern, Statens institutt for folkehelse, Statens Arbeidsmiljøinstitutt, Norges vassdrags- og energiverk og Radiumhospitalet. Anbefalingene som ble gjort i NOU 1995:20, er følgende:

1. Ved anlegg av nye kraftlinjer bør man søke å unngå nærføring til boliger, barnehager og skoler m.v. Tiltak forutsetter små kostnader og må ikke medføre andre ulemper av betydning. Aktuelle tiltak er i første rekke traséendringer.

2. Ved anlegg av nye boligområder, skoler, barnehager m.v. bør man unngå nærhet til kraftledninger. Der det er mulig, bør man (utfra flere hensyn) velge en noe større avstand enn de minstegrenser som er fastsatt av sikkerhetshensyn for avstand mellom kraftledninger og bebyggelse.

…

På grunn av usikkerheten som fortsatt er til stede når det gjelder negative helseeffekter av lavfrekvente elektromagnetiske felt, mener embetsgruppen at i valgsituasjoner bør man inntil videre velge løsninger med lavest mulig feltstyrke når dette kan gjøres uten merkostnader.»

Utredningen har vært på en bred offentlig høring, og det var stor oppslutning om gruppens forslag. Disse føre var-strategiene er retningsgivende på området i påvente av eventuelle nye forskningsresultater.

Som en oppfølging av arbeidet med NOU 1995:20 fikk Statens helsetilsyn i oppdrag å lage en rapport om eloverfølsomhet med forslag om helsevesenets fremtidige håndtering av symptomer antatt relatert til elektriske eller magnetiske felt. Departementet fikk oversendt rapporten i april i år og arbeider med videre oppfølging.

Stortinget sluttet seg til konklusjonene i utredningen, jf. Innst. S. nr. 252 for 1997-98 til St. prp. nr. 65 for 1997-78, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år. Og det ble samtidig gjort klart at det fortsatt skal drives forsknings- og utviklingsarbeid på området. Departementet tildelte Norges forskningsråd i 1997 og 1998 årlig 500 000 kr over statsbudsjettet til dette formålet. Videre har Statens Strålevern fått 500 000 kr i 1998 for å utrede et eget informasjonsopplegg om dette.

I St. prp. nr. 1 for 1998-99 er det sagt:

«Det vil i 1999 bli lagt fram et nasjonalt informasjonsopplegg i forbindelse med oppfølgingen av forvaltningsstrategien NOU 1995:20 Elektromagnetiske felt og helse.»

Det skal videre forberedes en ny gjennomgang av saksfeltet innen år 2000. Problemområdet har også stor internasjonal oppmerksomhet, og Norge deltar i flere aktiviteter, bl.a. via Verdens Helseorganisasjon, for å belyse strålefare og eventuell sykdomsrisiko. Inntil nyere viten er dokumentert, vil føre var-strategiene fra NOU 1995:20, som altså Stortinget har sluttet seg til, være gjeldende.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, og selvfølgelig er jeg kjent med den – skal vi kalle det – motargumentasjon, iallfall den argumentasjon som ble fremført av statsråden.

Det er et faktum at det satses lite på dette området i Norge. Jeg er vel for så vidt skuffet over det svaret jeg fikk. Selv om det jobbes med det, er det små bevilgninger og små ressurser som settes inn på dette området. Det jeg vil kalle den avvisende holdning som norske myndigheter har hatt til dette spørsmålet, er bemerkelsesverdig så lenge en vet at en både i Danmark, Sverige og Finland anerkjenner at elektromagnetiske strålinger kan ha en til dels alvorlig innvirkning på den menneskelige organisme. En del undersøkelser viser at det er klare sammenhenger her: kreft hos barn som har bodd i et nærmiljø tett inntil kraftledninger. Det jeg vil spørre statsråden om, er: Hvorfor er det strengere bestemmelser i flere andre land når det gjelder krav til avstand mellom bolighus og høyspentlinjer, enn det det er i Norge?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har vanskelig for å forstå representanten Andersens karakteristikk av det svaret jeg gav, for jeg presenterte ikke motargumentasjon, jeg presenterte den faglige vurdering som lå til grunn for at departementet og statsråden kom til Stortinget i vår med en anbefaling av hva som burde være retningsgivende forvaltningsstrategi på dette området. Den forvaltningsstrategien, det forslaget, sluttet Stortinget seg, så vidt jeg husker, enstemmig til. I det ligger det fra min side ingen avvisende holdning, men tvert imot en oppfølging av en meget sterk faglig anbefaling om en føre var-strategi på dette området.

Det jeg registrerer, er at representanten Andersen har et ønske om at man – utover de midler som er bevilget til forskning på dette området – bør satse sterkere. Det vil jeg notere meg med tanke på senere budsjettopplegg. Men det er helt klart min tanke at en del av oppfølgingen på dette feltet skal være fortsatt forskning, og inntil vi har mer kunnskap enn det vi har i dag, følger vi en føre var-strategi.

Torbjørn Andersen (Frp): Det andre svaret jeg fikk fra statsråden, føler jeg er mer betryggende. Jeg mener at dette er en sak som er så alvorlig at den må ses nærmere på. Det som jeg etterlyste, var en sterkere satsing på dette området. Det var det som var budskapet i min første replikk.

Jeg mener at det vel finnes indisier på at norske myndigheter og bransjer, fagbransjen selv, prøver å bagatellisere de realiteter som kanskje ligger i dette med elektromagnetisk stråling. Det er veldig uheldig, dersom det er slik at andre land har akseptert at det ligger en betydelig helsefare i dette problemet, at en kanskje på bakgrunn av at det betyr mye økonomisk å gjøre noe med det i Norge, prøver å bagatellisere det og feie det under teppet. Det kan jeg ikke akseptere.

Mitt spørsmål avslutningsvis må da bli: Forstår jeg det slik at statsråden nå vil satse mer på dette området?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg beklager å måtte si at jeg tror at representanten Andersen er litt på villspor når han karakteriserer det slik at norske myndigheter bagatelliserer dette problemet. Det er ikke bagatellisering når man nedsetter et offentlig utredningsutvalg med all den ekspertise som kan oppdrives i Norge på dette feltet, og ber dem lage en forvaltningsstrategi. Det er ikke bagatellisering når norske myndigheter følger opp konklusjonene fra den samlede fagekspertise. Det er ikke å feie problemet under teppet, men tvert imot å gjøre en del foranstaltninger som det isolert sett ikke er vitenskapelig grunnlag for å si at man må gjøre, men som man gjør fordi man vil være føre var.

Så jeg må igjen ta avstand fra karakteristikkene, men like fullt vil jeg bekrefte: Vi deltar i det internasjonale samarbeidet om disse spørsmål, og vi vil satse på forskning om disse spørsmål. Og jeg har notert meg representanten Andersens anliggende om at vi bør satse sterkere på forskning.