Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Stortinget - Møte onsdag den 3. juni 1998

Dato:
Tilbake til spørretimen

Spørsmål 16

Tor Nymo (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Skal kriminalomsorgen lykkes i sitt arbeid med å forebygge tilbakefallskriminalitet, er styrt utslusing, planlagt soningsprogresjon og aktivt arbeid med og rundt den soningsdømte avgjørende elementer. Soning etter fengselsloven § 12 er et av de beste tiltakene en rår over i denne sammenheng. I dag eksisterer nærmest ikke denne muligheten i Nordre fengselsdistrikt på grunn av manglende økonomi.

Vil justisministeren bidra til at dette forhold blir endret slik at denne formen for soning kan gjenopptas?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er riktig som representanten Nymo framhever, at muligheten for overføring til behandling i medhold av fengselsloven § 12 er et viktig virkemiddel for kriminalomsorgen. Samtidig er det viktig å understreke at slike overføringer er et av mange virkemidler kriminalomsorgen skal bruke for å legge forholdene til rette for at man etter endt straffegjennomføring skal ha best mulige forutsetninger for en kriminalitetsfri tilværelse. Skal vi lykkes i ambisjonen om å redusere tilbakefallet til ny kriminalitet, er det svært viktig at kriminalomsorgen både har en bred virkemiddelmeny og klarer å bruke disse best mulig i forhold til den enkeltes behov, forutsetninger og kriminelle forhistorie. Dette er det nærmere redegjort for i den framlagte stortingsmeldingen om kriminalomsorgen.

Det er derfor viktig å understreke at behovet for slike overføringer må ses i sammenheng med kriminalomsorgens øvrige virkemidler. Vi har en utvikling hvor kriminalomsorgen stadig utvider og kvalitetsforbedrer virkemidlene som er til disposisjon i anstaltene, og dette får selvsagt konsekvenser for bruken av § 12-overføringer. I vår kommunikasjon med fengselsdirektørene har vi gitt uttrykk for at slike overføringer til behandling skal brukes der hvor de framtrer som faglig bedre enn det som kan skje innenfor anstaltenes rammer. I tillegg må det i hvert enkelt tilfelle selvsagt vurderes om vedkommende kan nyttiggjøre seg tilbudet, og om det er sikkerhetsmessig forsvarlig å foreta en overføring.

Fengselsdirektørene har ikke lenger øremerkede midler til slike overføringer. De beløp som tidligere ble satt av til § 12-overføringer, er nå lagt inn i den rammebevilgningen den enkelte fengselsdirektør får. Det er altså opp til den enkelte fengselsdirektør å vurdere om kostnadene ved en enkelt overføring er den fengselsfaglig beste bruk av ressurser. Jeg tror at dette gir den totalt sett beste bruken av kriminalomsorgens ressurser i forhold til etatens målsettinger. Selvsagt kan det da forekomme variasjoner i bruken av slike overføringer både over tid og fra område til område.

Av de resultatrapporter vi får inn fra fengselsdirektørene, framgår det selvsagt at ressurssituasjonen er stram og krever nøye prioritering. Samtidig kan vi se at det foregår en mer og mer målrettet bruk av virkemidler inn i en soningsplan for den enkelte. Det er en ønsket utvikling og indikerer at målsettingen om å forebygge gjentakelseskriminalitet blir tatt på alvor. Vi vet at det også i Nordre fengselsdistrikt er stramme prioriteringer, men vi har ikke fått grunnlag for å tro at prioriteringene ikke skjer i samsvar med etatens målsettinger. Hvor mye fengselsdirektørene skal få til disposisjon for ulike faglige virkemidler til neste år, er som kjent en budsjettdiskusjon vi kommer tilbake til i løpet av høsten.

Tor Nymo (Sp): Jeg takker statsråden for svaret og deler hennes vurdering av den totale situasjonen.

Men KIFs hybelhus i Bodø opplevde i 1997 en kraftig nedgang i antall søknader om soning etter fengselsloven § 12. Denne utviklingen har også fortsatt i hele 1998. For øyeblikket mottar hybelhuset nesten ikke søknader fra noen anstalter, og de soningsdømte som søker, får avslag på grunn av økonomien. Effekten for hybelhuset i Bodø er at de siste månedene har de hatt et belegg på ca 50 %.

Når det gjelder sentrale målsettinger rundt et best mulig planlagt soningsforløp, er effekten at disse ikke nå lenger kan følges opp på grunn av økonomien. Det står faktisk i motstrid til det som statsråden gav uttrykk for, at man skal gi et tilbud ut fra en faglig vurdering. Her er det økonomien som styrer. Da er mitt spørsmål til justisministeren om hun ser at i dette konkrete tilfellet er det økonomien og ikke det faglige tilbudet som eksisterer, som er problemet.

Statsråd Aud-Inger Aure: Av resultatrapporteringen fra 31. desember 1997 fra fengselsdistriktene fremgår det at det i Nordre fengselsdistrikt ikke er noen innsatte som har fått avslag på søknad om § 12-soning med begrunnelse i manglende økonomi. Men direktøren sier også at behovet for § 12-soning kanskje er noe i overkant av hva resultatet viser, og at det blir foretatt en stram vurdering av hvilke innsatte som får innvilget sine søknader. Så det er kun fem i Nordre fengselsdistrikt som har fått avslag på sine søknader dette året, men 42 innsatte har fått sone straffen etter fengselsloven § 12.

Begge tall er klart lavere enn i de øvrige fengselsdistriktene, men distriktet har også den laveste kapasitet, altså antall fengselsplasser, så tallene er ikke dramatisk lave. Det er det jeg kan si så langt.

: