Erna Solberg (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

2. november 1995 traff Hordaland fylkeskommune i medhold av kulturminneloven § 22 nr. 4 vedtak om midlertidig fredning av Krinkelkroken-kvartalet i Bergen. Fylkeskommunen opphevet sitt vedtak 7. desember 1995. Riksantikvaren har nå varslet oppstart av fredningssak for deler av det samme kvartalet.

Mener statsråden at Riksantikvaren i forhold til vedtak truffet av underordnet antikvarisk myndighet i samme sak er ubundet av de strenge regler for omgjøring av vedtak gitt i forvaltningsloven § 35?

Statsråd Guro Fjellanger: Som det fremgår av spørsmålet fra representanten Solberg, dreier dette seg om en konkret fredningssak etter kulturminneloven som nå er til behandling hos Riksantikvaren. Miljøverndepartementet er klageinstans for Riksantikvarens vedtak i denne typen saker. Eventuelle klager kan også omfatte det juridiske grunnlaget for det vedtaket som er påklaget. Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere juridiske problemstillinger knyttet til denne konkrete saken på det nåværende tidspunkt.

Når det gjelder det prinsipielle som er tatt opp i spørsmålet, er Riksantikvaren selvsagt bundet av forvaltningslovens bestemmelser om omgjøring av vedtak. En beslutning om å oppheve et midlertidig fredningsvedtak, slik fylkeskommunen har gjort i denne saken, avskjærer likevel ikke automatisk adgangen til senere å reise ordinær fredningssak. Hvorvidt denne adgangen fortsatt er til stede, beror på en konkret tolkning av vedtaket, både hjemmelsgrunnlag og de reelle hensyn som ligger bak vedtaket. Som sagt innledningsvis, finner jeg det ikke korrekt å kommentere om det i denne konkrete saken er forhold som avskjærer muligheten for å reise ordinær fredningssak. Det samme gjelder andre skjønnsmessige sider ved saken.

Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Erna Solberg (H): Jeg forstår at statsråden ikke ønsker å gå direkte inn i enkeltsaker som Krinkelkroken, men jeg syns det er et illustrerende eksempel på et problem som har vært berørt tidligere i denne spørretimen også, nemlig hvor mange ganger en statlig myndighet kan omgjøre lovlig fattede vedtak og i hvilken grad man kan skape usikkerhet knyttet til byutvikling og byggeprosjekter. I denne saken foreligger det en reguleringsplan fra 1981 som er gyldig, som tillater riving av området og bygging av butikker og et åtte etasjers hotell. I 1991 behandlet Bergen kommune verne- og byformingsplanen sammen med de byantikvariske myndigheter for å legge en plan for hvilke områder i Bergen som faktisk var verneverdige. I 1995 ble den midlertidige fredningen opphevet, og dagens utbyggingsprosjekt startet. Mitt spørsmål til statsråden er om det ikke er prinsipielt uheldig at Riksantikvaren på et hvilket som helst tidspunkt i en kommunal beslutningsprosess kan gripe inn og forhindre at man gjennomfører lovlig fattede politiske vedtak, hvor dette skaper stor grad av usikkerhet og, som i dette tilfellet, kan stoppe hele prosjektet.

Statsråd Guro Fjellanger: Grunnlaget for at Riksantikvaren skal kunne gripe inn i forhold til lovlig fattede vedtak lokalt er at man mener at det vedtaket som er fattet, kan være i strid med nasjonale interesser. I den sammenheng har Riksantikvaren bl.a mulighet til å gå inn med midlertidig verneforbud for å hindre at verneverdier, f.eks verneverdige bygg, blir revet mens saksavklaringen pågår. Det er viktige prinsipielle spørsmål som representanten Solberg reiser. Det er vanskelig å gi et veldig generelt og enkelt svar på forholdet mellom oppheving av midlertidig vern og nye vernesaker. I slike tilfeller må man gå inn i hver enkelt sak og bl.a se på begrunnelsen for midlertidig fredningsvedtak og opphevelsen av dette, tidsrommet mellom opphevelsen og oppstart av ordinær fredningssak og utviklingen i perioden mellom opphevelsen og oppstart av ordinær fredningssak.

Erna Solberg (H): Hvis statsrådens tilnærming skal følges i alle slike saker, betyr det at de byene i landet som har en del eldre bebyggelse, vil kunne oppleve en veldig stor grad av usikkerhet knyttet til ethvert byutviklingsprosjekt som medfører riving av områder som er eldre enn 100-150 år gamle. Problemet med å gå inn i hver enkelt sak er at Riksantikvaren har en mulighet til å komme med sine innspill knyttet til behandlingen av kommunedelplanen når det gjelder hvilke områder som er verneverdige - en kommunedelplan som Bergen kommune gjennomførte senest i 1991, med i bunnen en reguleringsplan for dette området som altså forutsatte riving. Jeg blir litt forundret over at man ikke kan ha en prinsipiell holdning til spørsmålet om på hvilket tidspunkt man må kunne si at toget har gått også for innvendinger fra statlige myndigheter, som f.eks Riksantikvaren. Det er kanskje på tide at det foretas en mer prinsipiell avgrensning. Er statsråden enig i det?

Statsråd Guro Fjellanger: Hvis representanten Solberg med prinsipiell avklaring bl.a mener at man skal sette ned foten for muligheten til å reise ordinær vernesak i en situasjon hvor et midlertidig vernevedtak er opphevet, er jeg uenig i det. Det jeg imidlertid har sagt, er at man må gå nøye inn i en slik situasjon. Man må bl.a se på begrunnelsen for det midlertidige fredningsvedtaket og opphevelsen av dette, tidsrommet mellom opphevelsen og oppstart av ordinær fredningssak og utviklingen i perioden mellom opphevelsen og oppstart av ordinær fredningssak. Regjeringen tar bl.a med sin kommunikasjon med både fylkeskommunen og fylkesmenn sikte på å skape både sikkerhet og forutsigbarhet i Regjeringens politikk. Jeg syns det er viktig å understreke at Riksantikvaren er en viktig faginstans, og i en situasjon hvor faginnspill eventuelt ikke er tatt til følge eller det dukker opp nye momenter, finner jeg det vanskelig å avskjære Riksantikvarens mulighet til å gripe inn.