Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

I VG 13. mai 1998 kunne vi lese om et lite samfunn med et stort antall kreftsyke ut fra innbyggertallet. Mistanken går på at de asbestholdige vannrørene i bygda har skyld i dette. I dag har vi kjennskap til kreftfaren ved kontakt med asbest. Vi vet også at det finnes mange asbestholdige vannrør i Norge.

Vil statsråden sørge for at det blir satt i gang en vitenskapelig undersøkelse som kan få fastslått hvilken kreftfare vi utsettes for ved å drikke vann fra asbestholdige vannrør?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er som kjent flere årsaker til kreft, og flere av våre helseinstitusjoner arbeider med forskning og overvåking av de forskjellige kreftformer. Både Statens institutt for folkehelse og Kreftregisteret arbeider daglig med disse spørsmålene. Kreftregisteret er for tiden i gang med å analysere den mulige opphoping av kreft i Fræna kommune, som spørsmålsstilleren refererer til. Man ser av og til statistisk opphopning av sykdomstilfeller uten at dette nødvendigvis betyr økt sykelighet over tid.

Det er mange undersøkelser som helt klart viser at det er sammenheng mellom inhalasjon av asbestfibre fra luft og utvikling av asbestose, lungekreft og asbestkreft i lunge og bukhinne. Det er også sannsynliggjort at yrkeseksponering for asbestfibre via luft kan medføre kreft i andre organer, bl.a fordøyelseskanalen. Selv om det er gjort omfattende undersøkelser av virkningen av asbest tatt inn via fordøyelseskanalen, er resultatene ikke overbevisende med hensyn til at denne type eksponering skal kunne gi helseskade. Undersøkelse av store befolkningsgrupper som har mottatt betydelige mengder asbestfibre gjennom drikkevann, viser ingen tegn til overhyppighet av noen form for kreftsykdom i forhold til kontrollgrupper.

Det er nærliggende å vise til den norske fyrvokterstudien fra 1993, som omfattet nær 700 fyrvoktere. Fyrvokterne brukte sisternevann med avrenning fra asbesttak. Dette vannet inneholdt 1-71 milliarder asbestfibre pr. liter, eller 10.000 ganger flere fibre enn noe annet drikkevann. Man fant ingen forhøyet kreftrisiko som man med sikkerhet kan tilskrive asbestfibrene.

Det har vært gjort forsøk på å forklare forskjellen i virkningen på helsen for de to forskjellige eksponeringsveiene for asbest, via luft og via drikkevann. Det spesielle med de vannbårne fibrene er at de er gjennomgående mye kortere, så korte at kroppens makrofager, eller renovasjonscellene, tar hånd om fibrene og uskadeliggjør dem.

Ut fra det vi i dag vet, bygd på nasjonale og internasjonale undersøkelser, er det ikke grunn til å frykte asbestfibre frigjort til vann fra asbestsementrør. Området er imidlertid gjenstand for kontinuerlig overvåking i regi av Kreftregisteret og andre institusjoner. Og som nevnt: Den aktuelle mulige opphopning av krefttilfeller som representanten Johnsen refererer til, blir nå analysert nærmere av Kreftregisteret.

Jan Johnsen (H): Jeg takker statsråden for svaret, men det var ikke svar på mitt spørsmål. Mitt spørsmål har følgende ordlyd:

Vil statsråden sørge for at det blir satt i gang en vitenskapelig undersøkelse som kan få fastslått hvilken kreftfare vi utsettes for ved å drikke vann fra asbestholdige vannrør?

Det er mitt spørsmål til statsråden.

Vi vet alle at vi skal ikke gå langt tilbake i tid før det ikke ble regnet som farlig å jobbe med asbest, enten det var i maskinrom, på byggeplasser eller hvor det måtte være. Det er først i den senere tid at vi er blitt klar over den opphopingen det nå er av eksempelvis brysthinnekreft hos dem som har vært veldig nær dette stoffet. Det er faktisk så galt, statsråd, at kvinner som vasket arbeidstøyet til de folkene som jobbet med det, fikk lungehinnekreft. Jeg synes i anstendighetens navn av det må være et minstekrav at vi her i dette landet setter i gang et skikkelig vitenskapelig forsøk for å fastslå at dette ikke er farlig, slik statsråden sier. Jeg har en liten mistanke om at det kan være det. Det er det jeg ber statsråden svare på.

Presidenten: Presidenten vil få minne representanten Johnsen om at presidenten ikke er statsråd, og at all tale skal rettes til presidenten.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg mener å ha svart på representanten Johnsens spørsmål, men tar til etterretning at han er av en annen oppfatning. Det jeg legger til grunn for mitt svar, er uttalelser jeg har innhentet fra de fagorganer jeg som statsråd er nødt til å støtte meg til i spørsmål av denne klart faglige karakter, bl.a Statens institutt for folkehelse og Kreftregisteret. Statens institutt for folkehelse sier klart at de forhold som ligger til grunn for representantens bekymring, er grundig belyst gjennom en rekke tidligere internasjonalt anerkjente vitenskapelige undersøkelser, og at det derfor ikke er nødvendig å iverksette nye undersøkelser. Derimot har jeg sagt klart fra om at den overopphoping av sykdomstilfeller som representanten viser til i sitt spørsmål, er til analyse i Kreftregisteret, som er det organet vi har til å gjøre slike analyser på forskningsmessig basis.

Jan Johnsen (H): Jeg takker igjen for svaret, men denne gangen registrerer jeg at ministeren faktisk sier at det ikke er aktuelt å sette i gang en vitenskapelig undersøkelse for å avdekke dette. Det ble referert til Folkehelsen. Jeg kan da replisere at Folkehelsen tidligere ikke så noen fare ved å ha kontakt med asbest. Det er først i de siste 10-15 årene at man må utstyre seg som månemennesker for å behandle asbest.

Jeg vil avslutte med å stille samme spørsmål nok en gang: Ser ikke statsråden gevinsten ved å si til det norske folk at nå ønsker vi å få dette skikkelig vitenskapelig belyst, slik at de som drikker vann fra asbestholdige vannrør, skal være helt sikre på at det ikke er noen fare ved det? Det vil bli litt vanskelig for Stortinget og spesielt for departement og statsråd hvis det skulle vise seg i ettertid å være skadelig, etter at jeg har stilt dette spørsmålet fra talerstolen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det jeg opplever at representanten Johnsen argumenterer for, er en enda sterkere føre var-holdning enn det som kommer til uttrykk fra ekspertorganenes side. Det er et synspunkt jeg tar med meg og vil vurdere på grunnlag av de analyser som Kreftregisteret er i gang med, av det spesielle tilfellet som vitterlig var utgangspunkt for spørsmålet. Men enn så lenge har ikke statsråden noe annet å støtte seg til faglig sett enn de ekspertorganer som er etablert både for å følge den internasjonale forskning på området, og for selv å drive forskning på området, og som er de faglig rådgivende instanser i slike spørsmål. Det vil ikke være forsvarlig å gi seg til å gjøre slike vurderinger på egen hånd uavhengig av disse faglige instanser.