Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

I muntlig spørretime onsdag 13. mai 1998 ble det klart at nærings- og handelsministeren ikke er klar over at EØS' tjenestedirektiv stiller så omfattende krav til anbudsinngivelse at små bedrifter i distriktene ikke har råd til å oppfylle kravene. Selv ikke Nord-Norges største arkitektfirma, Borealis, har økonomi til å delta i anbudskonkurranse om Statens hus i Tromsø.

Hva vil statsråden gjøre for å endre disse bestemmelsene, som fremmer sentralisering og utelukker små bedrifter i Distrikts-Norge?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først for ordens skyld påpeke at jeg i den muntlige spørretimen ikke gav uttrykk for at kravene i EØS-tjenestedirektivet er ukjent for meg. Jeg sa derimot at jeg ikke kjente til den konkrete saken som ble trukket fram av representanten Karin Andersen. Det er noe annet.

EØS-tjenesteforskriften setter ikke krav til leverandører for å kunne delta i en offentlig anbudskonkurranse. Forskriften inneholder tvert imot bestemmelser som er ment å skulle begrense oppdragsgivers adgang til å be om unødvendige opplysninger, bl.a ved at oppdragsgiver ikke kan stille krav utover det som kontraktens art tilsier.

Hvilken praktisk og økonomisk innsats den enkelte anbyder må gjøre for å delta i konkurransen, beror følgelig ikke først og fremst på reglene i EØS-forskriften, men på hvilke krav den enkelte oppdragsgiver anser det hensiktsmessig å sette. Det er naturlig at omfanget av de krav som stilles, vil variere alt etter oppdragets art, omfang og kompleksitet. Følgelig vil det ved større prosjekter kreves forholdsvis større innsats av leverandøren for å kunne delta, samtidig som konkurransen ofte vil være hardere. Dersom enkelte på grunn av økt konkurranse ikke ser seg råd til å delta, anser jeg dette, som tidligere sagt, for å være uproblematisk. Et av hovedformålene med regelverket er jo å åpne det offentlige markedet for konkurranse.

Når dette er sagt, vil jeg imidlertid presisere at oppdragsgiver bør være seg bevisst hvilke krav som bør stilles, slik at ikke små leverandører unødvendig utelukkes. Dette følger imidlertid, som tidligere sagt, allerede av reglene i forskriften.

I den konkrete saken som representanten Andersen bruker som eksempel, har jeg fått opplyst fra Statsbygg at de såkalt omfattende kravene i dette tilfellet dreier seg om å beskrive faglig kompetanse ved utstyr/programvare, kvalitetssikring m.v, og det kreves fremlagt skatteattest. Dette kan ikke sies å være urimelige krav.

Etter mitt syn er det derfor ikke grunnlag for å bruke denne saken som utgangspunkt for å vurdere endringer i regelverket for offentlige anskaffelser.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret, men merker meg at statsråden mener at EØS-reglene i hovedsak er bra, og ikke erkjenner at det kan skje en ganske alvorlig distriktspolitisk vridning slik som regelverket nå er. Hvis man ikke synes at reglene er et problem, skjønner jeg at man heller ikke har tenkt å endre dem. Før har man brukt ulike metoder for å bygge opp kompetanse i distriktene, men slik reglene anvendes nå, begrenser de den muligheten.

Statsråden sier at her er det i så fall opp til oppdragsgiver å være bevisst på hvilke krav de skal stille. Kunne statsråden si hvilke teknikker Statsbygg nå kunne tenke seg å bruke, og hva slags kreativitet de kan ta i bruk for å unngå at små bedrifter blir utelukket fra konkurranse om større bygg og anlegg?

Statsråd Lars Sponheim: Ja, EØS-reglene er bra på dette punktet fordi de sikrer at en byggherre - i dette tilfellet staten - får konkurranse om oppdragene, og at de dermed settes bort til de beste. Det er ikke et ønske fra denne regjering eller fra denne statsråd å gi råd om hvordan det skal være kreative grep for å unngå denne konkurransen. Det er tvert imot poenget ved en slik anbudsinnbydelse at de beste skal få oppdraget. Forskriftene fra EØS sikrer faktisk at alle skal ha en rett til å kunne delta i denne konkurransen, og at ikke noen utelukkes. Det er svært ofte like mye bra for små bedrifter i distriktene som det er til ulempe.

Hvis det er representantens oppfatning at vi burde tilbake til et regime hvor man så å si kan dele ut oppdragene til noen i nabolaget, slik at det blir dyrt og ofte dårlig, må representanten ha lov å mene det. Men det er brudd både på norsk lovgivning og det som er en ønsket politikk på området.

Karin Andersen (SV): Det er ingen som er tjent med å gi et fortegnet bilde av dette regelverket. Det er positive sider ved det, men det er også negative sider. Jeg synes det er bekymringsfullt at statsråden ikke er interessert i å gå inn i saker og se hvordan dette regelverket faktisk sentraliserer, og heller ikke har noen ideer om hvordan man kunne 1) endre regelverket, eller 2) på kreative måter bidra til at småbedrifter ikke blir konkurrert ut.

Konkurranse er bra, sier Sponheim. Ja, det kan være bra, men i mange tilfelle begunstiger det de store. Hvis man bruker f.eks arkitektkonkurranser, er de utgiftene som er forbundet med det, så store - opptil 0,5 mill. kr - at små bedrifter nødvendigvis ikke vil kunne sitte med slik kapital og heller ikke kunne ta risikoen ved å tape en slik pengemengde ved å gi inn anbud. (Presidenten klubber.)

Mitt poeng er ikke at man skal gå tilbake til et system der man skal kunne dele ut oppdrag til naboen, men heller ønske et system hvor det er mulig å oppnå en konkurransesituasjon der små bedrifter også kan konkurrere. Jeg utfordrer statsråden igjen til f.eks å ta stilling til om man kan bruke beste anbud-prinsippet i stedet, som er en langt mindre kapitalkrevende måte å få en anbyder på.

Presidenten: Presidenten må be om at representantane passar på taletida.

Statsråd Lars Sponheim: Det er klart at konkurranse har negative sider. Særlig for dem som taper i konkurransen, er det selvsagt negativt. Det kunne trekkes fram mange eksempler på at små bedrifter klarer å vinne fram i en konkurranse nettopp fordi vi har sikret at alle har rett til å delta i konkurransen. Vi opplever sågar at norske, små arkitektfirmaer vinner fram i store internasjonale anbudsrunder og får oppdrag ute, og da må vi også akseptere slike regler hjemme. Det er ikke EØS-reglene på dette punktet som hindrer norske, små bedrifter i distriktene i å kunne delta i konkurranse, etter min oppfatning. Derimot er det viktig å være opptatt av at en, når staten er byggherre, sørger for at konkurransereglene ikke er slik at det er unødig vanskelig og komplisert for de små bedriftene å delta. Det bør det være i statens egeninteresse å bidra til. Det har ikke med EØS-reglene å gjøre, de skal tvert imot sikre at det ikke skal være slike begrensninger i konkurransereglene. Det er i statens interesse at flest mulig kan bidra til å gi en pris, og det tror jeg også blir ivaretatt.