Per-Kristian Foss (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

Næringsminister Sponheim uttalte til VG 30. oktober 1997 at « Regjeringen vil i løpet av kort tid fremme forslag om å innføre en frist for det offentlige når det gjelder hvor lang tid det er lov å bruke på saksbehandling. Blir ikke søknaden behandlet i tide, er den formelt sett innvilget ».

Når vil Regjeringen iverksette dette?

Statsråd Lars Sponheim: Det er en viktig del av den servicen forvaltningen skal yte, at næringslivet og andre brukere skal vite hva de har å forholde seg til, også i forhold til tidsforbruk, når de henvender seg til det offentlige. Derfor var dette også noe av det første Regjeringen grep fatt i. Allerede ved årsskiftet vedtok vi at alle statlige etater innen år 2000 skal gå ut med serviceerklæringer som beskriver de tjenestene de yter til befolkningen. I disse serviceerklæringene vil saksbehandlingstider være et sentralt element. Publikum har krav på å vite hvor lang tid de må regne med å vente på svar på en søknad, klage eller annen henvendelse til forvaltningen.

Dette er imidlertid bare ett av flere tiltak vi vil sette i verk for å bedre forutberegneligheten for brukerne. Justisdepartementet har for tiden et forslag om innføring av en fristhjemmel i forvaltningsloven ute på høring. Denne hjemmelen skal åpne for at det settes frister på ulike saksområder. Regjeringen vil ta stilling til oppfølging av dette når høringen er over.

Departementene ser også på innføring av frister utover dette. Ved lovrevisjoner og forslag til ny lovgivning er det naturlig å vurdere hvor lang tid forvaltningen skal ha til f.eks å behandle søknader. Fra mitt eget departement kan jeg nevne at vi har innført frister i flere nye lover som er satt i kraft det siste året.

Når det gjelder konsekvenser av at søknader ikke behandles i tide, er nok sitatet fra VG noe unyansert i forhold til min uttalelse. Frister kan fungere utmerket på en rekke felter, men det er ikke uten videre sikkert at det på alle områder er tilrådelig å la fristoversittelse føre til at søknaden skal anses som innvilget. Konsekvensen av fristoversittelsen må tilpasses den enkelte sakstype, slik også selve fristene må det.

Automatisk innvilgelse av søknader når søker ikke har hørt noe innen en viss frist, kan imidlertid være en svært hensiktsmessig regel på en del saksområder. I Nærings- og handelsdepartementet har vi prøvd ut en slik regel i ervervsloven gjennom mer enn tre år nå, og med godt resultat. Jeg har ikke hørt negative reaksjoner verken fra de næringsdrivende eller fra mitt eget embetsverk på denne regelen. Dette er derfor noe jeg kan anbefale tatt i bruk på flere områder.

Det er min klare overbevisning at frister for forvaltningens saksbehandling er et viktig skritt på veien mot en åpnere forvaltning og et åpnere samfunn.

Per-Kristian Foss (H): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg registrerer at statsråden nå et halvt år i ettertid betegner uttalelsen som « noe unyansert ». Uttalelsen var imidlertid ledsaget av et oppslag, hvor det stod: « Klipp ut og sjekk om Sponheim holder ord »! Jeg har ikke sett at statsråden har dementert oppfordringen, som riktignok stod for VGs regning, ei heller sin egen uttalelse. Det bør man kanskje gjøre hvis man selv mener at man er sitert unyansert - svært unyansert.

Så til saken. Spørsmålet mitt er: Vil serviceerklæringene gjennomgående omfatte tidsfrister? At det på enkelte områder kan være mulig å praktisere det, er åpenbart, men dette er lansert som en allmenn regel for forvaltningen. Vil da samtlige serviceerklæringer inneholde slike tidsfrister? Jeg kunne også legge til, siden Justisdepartementet arbeider med dette: Vil dette også gjelde asylsaker, som jeg vet statsrådens parti er særlig opptatt av?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har iallfall registrert at Høyres sekretariat i Stortinget har klippet ut og gjemt - og det er greit. Jeg har ikke noen problemer med å ha gjentatte runder om betydningen av at vi får en offentlig sektor som er bedre tilpasset bedriftenes behov, og at mange er utålmodige her.

Så til de konkrete spørsmålene. Serviceerklæringer vil inneholde erklæringer om saksbehandlingstid. Det gjenstår å se - fordi dette langt på vei er et nytt fenomen i norsk forvaltning - om vi klarer å gi disse en status, en betydning og en juridisk tyngde som gjør at de spiller en viktig rolle. Det er gjort en del erfaringer med dette i trygdeetaten bl.a i Trøndelag, og vi ser at det er gode erfaringer med dette fra andre land, ikke minst Storbritannia. Det er en ny måte å tenke offentlig service på som klarere gir en varedeklarasjon fra myndighetenes side om hva borgere og bedrifter skal kunne vente av myndighetene. Derfor ønsker vi å ha veldig klare bestemmelser også om saksbehandlingstid.

Når det gjelder spørsmål som går på andre departementers saksfelt, synes jeg ikke det er rett at jeg svarer på det.

Per-Kristian Foss (H): Jeg tror ikke statsråden skal undervurdere hva representanter kan klare selv, uten rådgivere og sekretærer. Men så til saken.

Jeg forstår at statsråden avviser å svare på denne erklæringens gyldighet for Regjeringen. Det får vi da komme tilbake til i andre sammenhenger - hvis noen kan svare på Regjeringens vegne. Derfor vil jeg stille spørsmål til statsråden som ansvarlig for sitt departement: Vil han i sitt departement gjennomføre gjennomgående - uten unntak - en regel som er i tråd med hans egen uttalelse, nemlig med tidsfrister, og når tidsfristen er oversittet, så anses søknaden for å være innvilget, for å bruke hans eget uttrykk. Og jeg presiserer at dette spørsmålet gjelder hans eget departement.

Statsråd Lars Sponheim: Som jeg gav uttrykk for i mitt svar, må en fra saksområde til saksområde se på lengden på tidsfrister og hvilken konsekvens oversittelse av tidsfristene må ha. Men som hovedregel og som et godt prinsipp på en rekke områder, bør det være slik at det er tidsfrister. Jeg nevnte også i mitt svar at vi på en del områder nå har gode erfaringer med slike tidsfrister, hvor oversittelse får den type konsekvenser som representanten her gir uttrykk for. Et eksempel på det er ervervsloven. Et annet eksempel på fersk lovgivning som har slike tidsfrister, er serveringsloven og oppgaveregisterloven. Så får vi se om vi ikke klarer å få innført dette prinsippet på så mange områder som mulig, uten at vi binder oss til å gjøre dette overalt uten å ta stilling til det konkrete innholdet i lovverket.