Børge Brende (H):

Statsråden hevdet i et svar om Tibet i spontanspørretimen 29. april 1998 at « etter samtalene vi har både med eksiltibetanske miljøer og også med representanter for Dalai Lama, er det altså slik at vi legger betydelig vekt på de råd han gir. Til nå har han ikke kommet med løsninger i den retning som de sultestreikende tibetanske representantene har gjort ».

Kan statsråden dokumentere påstanden om at Dalai Lama ikke støtter de « løsninger » de sultestreikende har fremmet?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Når det gjelder Tibets situasjon, legger den norske regjering først og fremst vekt på den linje Dalai Lama selv anfører. Dalai Lama har ved flere anledninger etter at sultestreiken ble igangsatt 10. mars 1998, uttalt at han ikke støtter den aksjonsformen som de sultestreikendes organisasjon, Tibetan Youth Congress, har valgt. La meg her klargjøre at min bruk av ordet « løsninger » i svar om Tibet i spontanspørretimen 29. april i første rekke henspilte på aksjonsformen de sultestreikende tibetanske representantene hadde valgt.

Dalai Lama har gitt uttrykk for at aksjonsformen er i strid med prinsippene i buddhismen om pasifisme og ikke-vold, og at det er fastholdelsen av ikke-voldsprinsippene som har gitt den tibetanske sak så mye sympati i verdensopinionen. Han har bl.a uttalt:

Da jeg besøkte de hungerstreikende i begynnelsen av måneden, fortalte jeg dem at jeg var imot enhver form for vold, herunder sultestreik inntil døden ... Men om jeg er uenig i deres metoder, beundrer jeg disse tibetanernes motivasjon og besluttsomhet.

Av dette skulle det fremgå at jeg har belegg for min uttalelse i spontanspørretimen 29. april om at Dalai Lama til nå ikke har kommet med « løsninger » i den retning som de sultestreikende tibetanske representantene har gjort. Når det så gjelder « løsninger » forstått som de sultestreikendes krav, har Dalai Lama ifølge mine opplysninger ikke fremsatt krav om etablering av en egen spesialrapportørordning i FN for Tibet-spørsmålet, eller at dette tema skal gjøres til et eget dagsordenpunkt i FN, eller for den saks skyld at en ønsker en spesialutsending fra FNs generalsekretær.

Dalai Lama har selv foretrukket en bilateral dialoglinje fremfor å søke denne type løsninger i multilateral regi. Han går som kjent inn for forhandlinger med Beijing om en større grad av selvstyre og selvbestemmelse for tibetanerne i sosiale, økonomiske og kulturelle spørsmål innen rammen av fortsatt kinesisk suverenitet over Tibet. Norge støtter denne holdningen.

I denne sammenheng kan det være verdt å merke seg følgende uttalelse fra Dalai Lamas side:

Med hensyn til en gjensidig akseptabel løsning på Tibet-spørsmålet, er min holdning meget enkel. Jeg søker ikke uavhengighet. Som jeg har sagt mange ganger før, arbeider jeg for at det tibetanske folk skal gis muligheten for genuin selvbestemmelse for å kunne bevare sin sivilisasjon og for at den unike tibetanske kultur, religion, språk og livsform skal kunne vokse og trives ...

For øvrig vil jeg vise til utenriksministerens svar til representanten Børge Brende, datert 30. april 1998.

Børge Brende (H): Hvis noe svar skulle kunne fortjene betegnelsen god dag mann, økseskaft-svar, måtte det være det svaret som statsråden nå gav. Det er klart at når man sultestreiker - og her dreier seg om unge tibetanere - så var det ikke selve sultestreiken som virkemiddel statsråden kommenterte da hun i spontanspørretimen understrekte og hevdet at Dalai Lama ikke støtter de « løsninger » de sultestreikende har fremmet. Hvis man leser statsrådens svar, kan det ikke forstås på noen annen måte enn at hun rett og slett bestred at de sultestreikende også tok opp krav som Dalai Lama var enig i.

Jeg har mottatt et brev fra Den norske Tibet-komité, som også åpenbart har konsultert Dalai Lamas kontor. Det understreker at ut fra all informasjon tilgjengelig for Den norske Tibet-komité, synes statsrådens svar å være positivt feil.

Vil statsråden nå ta opp Tibet-spørsmålet i FN?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg tror representanten Brende gjør fornuftig i å lytte til hva jeg har sagt. Jeg svarte altså på begge spørsmål i mitt svar, både det jeg mente var « løsninger », som jeg sa i spontanspørretimen - og jeg vet selv hva jeg selv sikter til, ikke Børge Brende - og for det andre svarte jeg også på representanten Brendes spørsmål. Hvorvidt han kaller det for god dag mann, økseskaft-svar, får være opp til Børge Brende selv å vurdere. Jeg tror neppe andre vil være enig i det.

Når det gjelder de spørsmål som de sultestreikende tibetanerne har tatt opp, så er den linjen Dalai Lama har lagt seg på i Tibet-spørsmålet, allment kjent, og fra Regjeringens side kan vi bare forholde oss til de uttalelser som Dalai Lama selv har kommet med. At Tibet-komiteen har egne meninger om dette, får stå for Tibet-komiteens egen regning. Vi har våre egne undersøkelser, og vi har ingen uttalelser fra Dalai Lama som bekrefter dette fra hans side. Fortsatt må vi altså forholde oss til de konkrete utspill og uttalelser fra Dalai Lama selv.

Børge Brende (H): Først må jeg vel takke statsråden for at jeg får lov til å vurdere selv om jeg syns at det første svaret var et god dag, mann, økseskaft-svar. At hun vurderer det slik at de fleste er enig med henne, får stå for hennes egen regning. Det jeg først og fremst var opptatt av å få svar på, var om statsråden var villig til å ta opp denne saken i FN. Jeg merket meg at hun ikke brukte noe som helst tid på det. Det som var spørsmålet mitt - det første var innledende kommentarer, så vi får la det ligge nå - og det som jeg er opptatt av, er at statsråden i spontanspørretimen uttrykte at vi er nødt til å ha flere land med oss for å kunne gjøre dette, men at den norske regjeringen kan være interessert i « å få reist Tibet-spørsmålet i FN ».

Det syns jeg var veldig interessant, det syns jeg var veldig oppmuntrende, så da lurer jeg på hvordan Regjeringen har tenkt å få med seg flere land, for utenriksministerens svarbrev kunne nok tolkes mer slik at det kanskje ikke er hensiktsmessig at Norge reiser saken overhodet i forhold til FN. Hvilke konkrete skritt vil Regjeringen ta?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Igjen vil jeg råde Børge Brende til å lese alt jeg sa i spontanspørretimen. Da sa jeg to ting: Vi bruker den bilaterale dialogen med kineserne til å ta opp graden av selvstyre for det tibetanske folk innenfor kinesisk suverenitet. Det gjør vi. Så bruker vi den multilaterale arenaen for å ta opp Tibet-spørsmålet for øvrig, bl.a menneskerettighetsspørsmålet, spørsmål som gjelder tibetanernes egenart og tibetanernes religiøse og kulturelle identitet. Det jeg kan si, og som jeg også sa i spontanspørretimen, er at vi arbeider aktivt i FN med disse spørsmålene. Vi tar det opp i generalforsamlingens 3. komité, og vi har en rekke ganger tatt dette opp i Menneskerettskommisjonen i Genève. Fra norsk side har vi mange ganger individuelt overfor medlemsland i FN og også i FN-fora tatt opp Tibet-spørsmålet i den forstand som jeg her snakket om. For øvrig er det Dalai Lamas råd vi lytter til i denne saken, og det er hans råd vi legger vekt på.

Presidenten: Då var vi ferdige med å helse til kvarandre, med eller utan økseskaft.