Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille dette spørsmålet til statsministeren:

I den såkalte Lamark-saken er det kommet fram at ansatte ved den norske ambassaden i Moskva og konsulatet i Murmansk har hatt et særlig nært forhold til POT og etterretningstjenesten.

Mener statsministeren at dette er en fornuftig praksis som sender de rette signaler til russiske myndigheter?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Norske diplomater driver ikke virksomhet som er uforenlig med deres status. Jeg kan derfor ikke se at deres tidligere yrkesbakgrunn skal kunne tolkes som noe signal verken i den ene eller i den andre retning.

Ansatte ved norske utenriksstasjoner har ofte bred erfarings- og utdanningsbakgrunn. Det gjelder både fagtjenestemenn og spesialutsendinger. Etter mitt syn er dette en styrke i det mangslungne og viktige arbeidet som utføres. Slik variert bakgrunn innebærer også at enkelte vil ha arbeid i andre deler av forvaltningen før de tiltrer stillinger ved våre utenriksstasjoner, herunder i tilknytning til overvåkings- eller etterretningstjenesten. En slik bakgrunn bør aldri bli noen ulempe eller bety diskvalifikasjon for noen, heller ikke ved våre utenriksstasjoner.

Det som imidlertid er vesentlig, er hvilken aktivitet de utfører mens de tjenestegjør som diplomatiske utsendinger. Hovedsaken er at norske diplomater ikke driver virksomhet som er uforenlig med deres status.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Erik Solheim (SV): Jeg vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål som dreier seg om vårt forhold til Russland eller vår måte å håndtere slike saker på overfor russerne, selv om det ikke direkte går på det opprinnelige spørsmålet.

Vår utenriksminister har nå brukt de siste ukene på å forsøke å gjenskape et tillitsfullt forhold til russerne. En av årsakene til det var at Norge i denne saken ikke kunne følge den framgangsmåte som Sverige og andre land har fulgt i nokså sammenliknbare eller i hvert fall i liknende spionsaker, nemlig underhånden å utvise russiske agenter. I Norge måtte det gjøres med full pressekonferanse og på en maksimalt provoserende måte, for deretter å drive lang tids brannslukningsarbeid på diplomatisk nivå.

Mitt spørsmål vil bli: Er det slik at norske myndigheter faktisk står i en tvangssituasjon i slike saker? Man kan ikke være sikker på at POT velger å holde kjeft med de sakene de sitter på. Man kan ikke være sikker på at de ikke har inngått et nært samarbeid med f.eks Verdens Gang, og man kan ikke være sikker på at de ikke velger å lekke ut opplysninger på det tidspunktet som tjener dem, og slik setter den norske regjeringen i en tvangssituasjon som den får vanskeligheter med å håndtere diplomatisk. Jeg vil be statsministeren om å kommentere dette.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Den norske regjering var i så måte ikke i noen tvangssituasjon i den siste spionsaken. Måten vi gikk ut på og offentliggjorde saken og de reaksjoner vi iverksatte, var Regjeringens selvstendige vurdering, uten påtrykk. Regjeringen var heller ikke kjent med den forbindelsen som Lamark hadde med Verdens Gang, slik at det påvirket ikke vår avgjørelse i så måte i det hele tatt.

Det er riktig at Sverige har vist og har vel også til tider hatt tradisjon for en noe annen måte å håndtere slike spørsmål på enn det vi har i Norge. Norge har pleid å markere slike saker også ved å offentliggjøre dem. I tillegg viste denne saken seg å være så omfattende - den involverte jo fem russiske diplomater - at Regjeringen fant det nødvendig å markere sakens alvor og omfang ved å gå ut som vi gjorde og treffe de tiltak vi gjorde. Slikt skal ikke foregå mellom to naboland, og det alvoret måtte markeres.

Presidenten: Spørsmål 2 vil bli besvart foran spørsmål 7.