Tron Erik Hovind (Sp): Kreftbehandlingen opptar tydeligvis flere representanter, og fra forskjellige fylker. Helseministeren har besvart ett spørsmål, men jeg tillater meg likevel å stille følgende spørsmål til helseministeren:

I henhold til et oppslag i avisen Varden 18. mars 1998 dør kreftsyke unødvendig fordi Radiumhospitalet ikke makter å gi livreddende behandling til alle som trenger det, på grunn av manglende ressurser. Også ved sykehusene i Trondheim, Bergen og Tromsø er kapasiteten på strålebehandling for liten.

Foreligger det planer i Sosial- og helsedepartementet om å sette i verk tiltak for å bedre denne situasjonen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I mitt forrige svar, til representanten Torbjørn Andersen, gav jeg en oversikt over Regjeringens tiltak både på kort og lang sikt for å løse problemene i kreftbehandlingen, og svaret på representanten Hovinds spørsmål er derfor ja - men jeg skal få lov til å føye til noe som særlig går på personellmangel.

Mangel på personell, i første rekke stråleterapeuter, skaper over hele landet problemer når det gjelder tilstrekkelig kapasitet for kreftbehandlingen. I den nasjonale handlingsplanen som blir lagt fram for Stortinget i mai, blir det derfor foreslått flere tiltak for å bedre tilgangen av personell, bl.a økt satsing på utdanning av stråleterapeuter. Dette er i dag en ettårig etterutdanning av radiografer som gis ved Radiumhospitalet. Jeg ønsker å opprette tilsvarende utdanning flere steder i Norge, og vurderer også utdanning for stråleterapiassistenter.

Stråleterapi er en sentral del i spesifikk kreftbehandling. Slik behandling har helbredende virkning i tidlige stadier ved mange kreftformer. Strålebehandling inngår ofte sammen med kirurgi i moderne kreftbehandling og kan redusere inngrepets størrelse slik at pasientene får mindre funksjonstap, f.eks brystbevarende behandling. Hos pasienter med symptomgivende langtkommen og uhelbredelig kreft vil mellom 40 og 95 % av pasientene som tilbys lindrende strålebehandling, oppnå svært god symptomlindring.

Som jeg opplyste i mitt forrige svar, er utbygging av tilstrekkelig kapasitet for stråleterapi et regionalt ansvar. Det er store utgifter knyttet til etablering av strålemaskiner for å dekke behovet på landsbasis. Opprettelse av nye enheter for stråleterapi krever minst to år til planlegging/prosjektering før nye maskiner kan tas i bruk, forutsatt at man har personell til drift. Det er behov for bygningsmessige investeringer, utvidelse av sengekapasitet, eventuelt sykehotell og polikliniske tilbud samt medisinske servicefunksjoner som røntgen og laboratorietjenester.

Tron Erik Hovind (Sp): Jeg takker for svaret. Sammen med svaret på det tidligere spørsmålet tegnes det nå et bilde av at det tas tak i situasjonen, at man forsøker å gjøre noe med den situasjonen som har utviklet seg over flere år, og som har skapt et behov for handling. Og det er bra med de tiltak som her er skissert. Men i tillegg vil jeg med referanse til den artikkelserie som har gått i Varden, også peke på et problem vi ennå ikke har vært innom, nemlig at det er ulike rutiner i fylkene når det gjelder henvisning til behandling, slik at det å komme i posisjon i forhold til behandling er litt avhengig av hvilket fylke man kommer fra. Jeg lurer på om også den biten blir en del av det handlingsprogrammet som legges fram.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig at vi ser en del geografiske ulikheter når det gjelder behandling på spesialisthelsetjenestenivå. En del av disse ulikhetene skyldes nok ulikhet i geografisk avstand til behandlingsstedet. Det er slik at for en del pasienters vedkommende vil denne reiseavstanden i seg selv være en så stor belastning at man ikke alltid finner det tilrådelig å reise. Det peker i retning av en større grad av desentraliserte behandlingstilbud når det gjelder stråleterapi, og derfor har Stortinget også bevilget 23 mill. kr i 1998 til å etablere slike stråleenheter ved sykehusene i Kristiansand og Stavanger.