Annelise Høegh (H): Siden dette blir variasjoner over et etter hvert kjent tema, går jeg til neste spørsmål til helseministeren:

Mange ryggpasienter med kompliserte tilstander som krever spesialisert behandling, mangler tilbud i Norge. Mange blir derfor uføretrygdet i ung alder. Stadig flere reiser til Sverige for å få behandling.

Vil helseministeren gå inn for å dekke de behandlingskostnader norske ryggpasienter har hatt og vil få i utlandet, inntil et mer spesialisert tilbud ved et nasjonalt kompetansesenter er bygd opp i Norge?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg innledningsvis vise til det jeg sa i mitt svar på forrige spørsmål fra representanten Høegh om betydningen av å bedre ryggomsorgen. Det tror jeg vi er enige om.

Etablering av et nasjonalt kompetansesenter er for tiden til vurdering i departementet, og vi vil komme tilbake til dette i forbindelse med neste års budsjett. Når det gjelder pasientene som reiser til Sverige for å få behandling, vil jeg først vise til at deres resultater nå blir gjennomgått systematisk gjennom en evaluering departementet har tatt initiativ til i samarbeid med Senter for helseadministrasjon, Universitetet i Oslo. Jeg viser her til mitt svar til representanten Nymo.

Ifølge representanten Høegh er det mange pasienter med kompliserte tilstander som krever spesialisert behandling, og som mangler et tilbud i Norge. La meg først understreke at manglende tilbud kan omfatte to forhold: for det første manglende kompetanse og for det annet manglende kapasitet. At Oslo kommune nå velger å sende en del pasienter for pasientbromidler til Sverige, er etter min oppfatning og etter Ullevål sykehus' egen oppfatning et utslag av manglende kapasitet og ikke mangel på kompetanse. De klagesakene vi har hatt til behandling i departementet med tanke på tilståelse av bidrag til ryggoperasjon i Sverige, har vært gjennom en grundig faglig vurdering. Departementets avgjørelser har vært basert på klare og entydige råd fra Statens helsetilsyn og dets faggruppe for ryggsykdommer. Disse anbefalingene fra toneangivende norsk fagmiljø har konkludert med at vi har den nødvendige kompetanse i Norge, slik at det ikke skulle være behov for å sende pasienter til utlandet fordi vi ikke skulle være i stand til å behandle dem selv.

Som helseminister er jeg opptatt av at pasientene får et mest mulig likeverdig tilbud, og at de som søker om bidrag til sykehusbehandling i utlandet, blir vurdert mest mulig likt. Nettopp derfor har vi et regelverk for dette, som har vært lagt til grunn ved behandling av søknadene. En viktig forutsetning er at pasienter - for å få dekket sine utgifter - skal ha henvisning fra spesialist på regionsykehusnivå. Dessuten skal det dreie seg om behandling som ikke kan utføres i Norge på grunn av manglende kompetanse. Søknader blir vurdert etter de retningslinjer som er forutsatt for behandling utenfor landets grenser. Når det norske fagmiljøet opplyser at det finnes kompetanse i Norge til å operere når det er indikasjon for operasjon, dvs. når man mener at operasjon er riktig behandling, vil ikke pasienter som på eget initiativ søker behandling i utlandet, oppfylle de krav retningslinjene setter. Forvaltningen må selvsagt holde seg til dette regelverket i behandlingen av disse vanskelige sakene. De pasientene som har reist til Sverige og latt seg operere for egen regning, blir altså nå evaluert på vårt initiativ. Først når resultatene av denne evalueringen foreligger i løpet av våren, er det mulig å si noe mer sikkert om resultatene av denne behandlingen.

Det vil alltid kunne være en diskusjon om hva som er riktig faglig behandling. Nettopp i erkjennelsen av dette må myndighetene legge vekt på mest mulig konsistente råd fra et samlet norsk fagmiljø. Kompliserte og omfattende inngrep på yngre ryggpasienter er en alvorlig sak, der risiko må vurderes opp mot forventet nytte, både på kortere og lengre sikt. Også i fortsettelsen vil jeg av hensyn til likebehandling av søkere legge avgjørende vekt på de faglige rådene.

Annelise Høegh (H): Jeg takker igjen statsråden for svaret. Jeg oppfatter det ikke som om han prøver å spille med ord og gå bort fra problemene, men problemet er det samme som i forrige spørsmål. Når påstanden er at vi har kompetanse, men at den ikke er tilgjengelig for det store flertallet i landet, er det ikke da litt urimelig å si at pasientene ikke får dekket sine behandlingsutgifter fordi vi har kompetanse, i et system hvor fylkene, regionene, bestemmer, og behandlingstilbudet og kompetansen er så lite tilgjengelig fordi vi ennå ikke har fått - selv om vi nå skal innføre det - fritt sykehusvalg? Hadde man hatt fritt sykehusvalg og rett til behandling, og det bare fantes kompetanse ett sted i landet, kunne man kanskje ha sagt at det ikke var nødvendig å sende folk ut, for da kunne de få kompetansen der hvor den fantes. Men i dag er det jo ikke slik. Er ikke helseministeren enig i at det faktisk er slik i dag at om det finnes kompetanse et sted i landet, så betyr ikke det at vi får likeverdig behandling? Det betyr at vi ikke får likeverdig behandling.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan være enig i at mangel på kapasitet kan gi et tilbud som ikke er likeverdig over hele landet. Men det må vi først og fremst løse ved å utvide kapasiteten. Under denne diskusjonen ligger det så vidt jeg kan forstå, en saklig uenighet mellom representanten Høegh og meg om hvorvidt en også når en mangler kapasitet, skal ha en rett til refusjon fra trygden for behandling i utlandet. Det syns jeg er en real diskusjon. Men det vi må gjøre, er å forholde oss til et regelverk som helt klart knytter dette opp mot manglende kompetanse. Jeg kan vanskelig på politisk grunnlag overprøve et samlet fagmiljø når det gjelder spørsmålet om kompetanse. Men jeg har altså gått til det skritt å få en skikkelig evaluering av de pasientene som virkelig har blitt behandlet i Sverige.

Annelise Høegh (H): Det er ingen uenighet mellom helseministeren og meg når det gjelder krav til manglende kompetanse. Men hans mange svar nå har vist at kompetansen ikke er tilgjengelig, og da blir det litt lureri å si at den er her, at det altså bare er kapasiteten det står på. Vi har ikke kompetanse mange steder i Norge - kanskje noen få steder, men de er for spredt, og de er for lite tilgjengelig.

Når det så gjelder evaluering av dem som har latt seg behandle i Sverige, er det vel og bra. Men så vidt jeg vet, er dette en såkalt retrospektiv evaluering, at man altså prøver å undersøke hva som har skjedd med disse pasientene etter at de fikk behandling. Man aner ingenting, man har ingen undersøkelse av hvordan de hadde det før de fikk behandling. Man kan selvfølgelig anta at de hadde det dårlig, og at de kanskje har fått det bedre. Men det blir ingen seriøs evaluering dersom man ikke sammenligner hvordan pasientene hadde det før, og hvordan de fikk det etterpå. Den samme behandlingen blir gitt enkelte steder i Norge som har den kompetansen tilgjengelig. Hvorfor ikke evaluere hva som har skjedd eller ikke har skjedd, i vårt eget land?

Presidenten: Presidenten meiner at « lureri » ikkje er eit parlamentarisk uttrykk, og gjer representanten Høegh merksam på det.

Annelise Høegh (H): Jeg beklager det.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg føler meg sikker på at representanten Høegh og jeg får anledning til å diskutere dette spørsmålet i større dybde ved en annen anledning. Men la meg si: Det forhold at kompetanse finnes på få steder i landet, er ikke ensbetydende med at kongeriket ikke har kompetanse. Det er nå engang slik at det er det regelverket er knyttet opp mot.

Nå syns jeg vi skal legge dette til side i påvente av den faglige evaluering som vi har bedt om. Jeg forutsetter at det fagmiljøet ved Universitetet i Oslo som har fått dette oppdraget, er kompetent til å gjøre den vurderingen så godt som det lar seg gjøre i etterhånd. Jeg vil i hvert fall ikke forskuttere utfallet av den vurderingen.