John I Alvheim (Frp): Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

Norske pasienter må vente i årevis på nyutviklede medisiner og behandlingsmetoder fordi det offentlige ikke prioriterer medisinsk forskning. Bare 6 % av den totale summen det offentlige bruker på forskning, går til medisin og helse.

Hva vil helseministeren gjøre med denne skjevfordelingen av norske forskningmidler?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er beregnet at det i 1995 til sammen ble brukt ca 16 milliarder kr til forskning i Norge. Av dette var 7,7 milliarder kr over offentlige budsjetter. Av de samlede midlene over offentlige budsjetter til forskning gikk ca 13 %, altså om lag 1 milliard kr, til medisinsk forskning. I tillegg til den offentlig finansierte forskningen kommer medisinsk og helsefaglig forskning som er finansiert av private instanser, som stiftelser og frivillige organisasjoner, og forskning som er direkte finansiert av næringslivet. Legemiddelindustrien er som kjent en viktig aktør på dette området. Driftsutgiftene til forskning og utvikling i norsk farmasøytisk industri var i 1993 beregnet til 470 mill. kr.

Norges forskningsråd, som forvalter en betydelig del av de offentlige forskningsmidler, brukte i 1997 ca 160 mill. kr til området medisin og helse. Dette tilsvarte om lag 6 % av Norges forskningsråds budsjett. Størsteparten av midlene til området medisin og helse bevilges over budsjettkapitlene til Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet med henholdsvis 95,9 mill. kr og 47,1 mill. kr. Sosial- og helsedepartementets bevilgning har økt jevnt fra 1991 til 1996 og har så ligget stabilt.

Regjeringen fastslår i sin erklæring fra Voksenåsen at den medisinske forskning er viktig for et godt helsevesen, og at sentrumsregjeringen vil sikre forskningen gode rammevilkår. Utover dette er det selvsagt for tidlig å si noe om hva som vil bli foreslått i neste års statsbudsjett, men jeg står i nær dialog med utdanningsministeren om dette feltet, som opptar meg sterkt. Jeg viser i denne sammenheng til den interpellasjonsdebatt som var her i Stortinget 5. mars i år, der statsråd Lilletun varslet at han ville komme tilbake med forslag for å bøte på situasjonen innen medisinsk forskning, som vi begge mener står langt tilbake å ønske.

John I Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret. Ifølge professorene dr.med Per M Ueland ved Universitetet i Bergen og professor Rolf Seljelid ved Universitetet i Tromsø bruker Norge mye mindre til medisinsk forskning enn noe annet land det er naturlig å sammenligne seg med. Ifølge de nevnte professorer er medisinsk forskning i Norge uinteressant internasjonalt - noe som ikke minst kan ha negativ betydning eksempelvis for forskning innen kreftproblematikken. De samme professorer uttaler at Norge i 1997 brukte bare en fjerdedel av hva man brukte til medisinsk forskning f.eks i Sverige.

Ifølge dr.med Geir Stene-Larsen ved Norges forskningsråd utgjør helseforskning kun 6 % av det totale beløp som brukes på forskning. Synes ikke helseministeren at medisinsk forskning er foruroligende lavt prioritert i forhold til annen forskning i Norge?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror at jeg for en gangs skyld skal svare kort og greit. Jo, det synes helseministeren.

John I Alvheim (Frp): Takk for det svaret, helseminister.

Nedprioritering av medisinsk forskning rammer til syvende og sist pasientene, og særlig er den medisinske forskning i øyeblikket mangelfull når det gjelder de nyeste behandlingsformer sett i sammenheng med utviklingen innenfor bioteknologi og genteknologisk metodikk. Dette uttaler også direktør Stene-Larsen ved Norges forskningsråd.

Er helseministeren enig i dette, og hva kan i tilfelle gjøres, spesielt i forhold til gen- og bioteknologi?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil ikke på dette grunnlag gå inn i en diskusjon om de ulike deler av den medisinske forskning, og hvordan de er prioritert i forhold til hverandre. Men jeg deler representanten Alvheims syn om at en for lav innsats når det gjelder medisinsk forskning, til syvende og sist rammer pasientene. Derfor er det svært viktig at det reises en debatt om dette. Det skjedde i Stortinget den 5. mars, og jeg føler at det ligger solid dokumentasjon på bordet for en økt prioritering av dette feltet. Jeg tror ikke Norge er så uinteressant i internasjonal sammenheng, bl.a har vi solide medisinske registre i Norge som er meget interessante i internasjonal sammenheng. Men norske myndigheter må også ta sin del av ansvaret for å prioritere dette.