Stortinget - Møte onsdag den 17. desember 1997
Spørsmål 8
Ved salget av Westamarin-anlegget ble det mellom SND, som selger, og Aker Maritime, som kjøper, inngått en intensjonsavtale 13. mai 1997. Utdrag av en klausul i avtalen lød: Denne avtalen kan av kjøper ensidig kanselleres dersom det fremmes krav, betinget eller ubetinget, eller reises tvist i forhold til tidligere ansatte i selskapet Westamarin.
Er det etter statsrådens mening forenlig med SNDs rolle som offentlig organ å gå med på betingelser som reduserer de ansattes rettigheter?
Statsråd Lars Sponheim: I den intensjonsavtalen mellom SND som selger og Aker Maritime som kjøper som ble undertegnet den 13. mai 1997, var det tatt med en klausul om at den aktuelle kjøper kunne kansellere kjøp dersom det ble fremmet krav eller reist tvist fra tidligere ansatte. Det var kjøper som insisterte på å få med dette punktet.
Arbeidsmiljøloven sikrer de ansattes rettigheter uansett hvilken avtale som er inngått mellom SND og Aker Maritime. Klausulen i avtalen, som skulle gjelde fram til endelig overtakelse, var et ufravikelig krav fra kjøper, og skulle gi Aker Maritime anledning til å undersøke de juridiske forhold knyttet til avtalen grundigere. SND aksepterte følgelig å ta med denne klausulen. SND hadde i nesten ett år arbeidet for å få nye eiere til Westamarin. Aker Maritime var på dette tidspunkt eneste aktuelle kjøper.
Da det er nær sammenheng mellom representanten Andersens spørsmål og de spørsmål som de ansatte søker rettslig belyst, er det ikke riktig av meg å gå nærmere inn på dette.
Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret, men det var dessverre svært lite betryggende.
Jeg oppfatter svaret slik at når en kjøper insisterer, er det tillatt for SND å akseptere, for det er ikke så farlig fordi det her foreligger et lovverk som uansett sikrer de ansatte. Det anser jeg som en forholdsvis løselig fortolkning av forpliktelser som jeg oppfatter at offentlige organer har et særlig ansvar for å ivareta.
Slik jeg tolker statsrådens svar, er det i det også en viss antydning om at gjeldende rett faktisk er satt til side. Det er et spørsmål som skal avklares av rettsvesenet. Det er statsråden og jeg sikkert enige om. Men, som statsministeren sa her før i dag, er det ting som faktisk kan være juridisk tillatt, men som er etisk uforsvarlig. I forhold til SNDs rolle er det kanskje det spørsmålet som er det aller viktigste. Hvis det blir kjent at SND forholder seg uryddig og lar seg presse, er det ikke da slik at dette vil skape en ukultur?
Statsråd Lars Sponheim: Det er iallfall uomtvistelig slik at norsk lov gjelder både for statsinstitusjoner og for private. I den grad det er tvist om lovverket, skal dette prøves for rettsvesenet. I forbindelse med den stevning som jeg forstår de tidligere ansatte har tatt ut i oktober i år, vil en del av disse spørsmålene, og kanskje de sentrale spørsmålene, bli avklart og berørt av rettsvesenet. Det bør ikke sies noe fra denne talerstolen som vil kunne påvirke den siden av en viktig samfunnsbehandling.
Når det gjelder det andre som lå i spørsmålet, nemlig hvordan en statsinstitusjon som SND kan agere i et rent forretningsmessig forhold som dette, er det klart at det alltid vil oppstå vanskelige gråsoner når statsinstitusjoner skal opptre som alminnelig forretningsdrivende, som de i praksis gjør når de skal selge et anlegg som de gjennom ulike omstendigheter har fått i hendene. Det er helt nødvendig for en statsinstitusjon i en sånn sammenheng å kunne agere som en alminnelig selger ellers som agerer i markedet.
Presidenten: Spørsmål 9 vil bli behandlet senere.