Annelise Høegh (H): Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

Oslo namsrett har slått fast at Statens legemiddelkontroll ikke har fulgt god forvaltningsskikk ved å publisere en omstridt artikkel om legemiddelet Fosamax i tidsskriftet Nytt om legemidler. Direktøren i SLK har i Aftenposten 8. november 1997 karakterisert det å bringe denne saken inn for namsretten som « det reneste pøbelveldet ».

Mener helseministeren slike uttalelser er god forvaltningsskikk?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som statsråd forholder jeg meg til den avgjørelsen som er tatt av Oslo namsrett, der begjæringen om stansing av artikkelen gjennom midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge.

Stortinget har tidligere sluttet seg til at vi skal bygge opp legemiddeløkonomisk kompetanse, bl.a ved Statens legemiddelkontroll. Tre ganger i løpet av 1990-årene har SLK gjennom Stortingets budsjettbehandling fått understreket behovet for å styrke sin produsentuavhengige legemiddelinformasjon til landets leger, som en motvekt til at produsentene selv står for en stor del av informasjonen. Dette har departementet fulgt opp.

Når et legemiddelfirma går rettens vei for å søke å stoppe slik informasjon, er det en ny og uvant situasjon, der det lett kan bli brukt sterke ord mellom partene. For meg vil det imidlertid ikke være naturlig å anvende slike uttrykk som det refereres til at direktøren ved SLK benyttet. Jeg har tillit til SLK og det viktige og vanskelige arbeidet de utfører, og har merket meg det arbeidet som har vært gjort, særlig det siste året, for å få ned saksbehandlingstiden for godkjenning av nye legemidler.

Annelise Høegh (H): Det er godt at statsråden forholder seg til namsrettens kjennelse. Problemet er bare at direktøren i Statens legemiddelkontroll ikke ser ut til å gjøre det, og det mener jeg er alvorlig. Det er alvorlig for pasientene, som har krav på at myndigheter og legemiddelindustri bestreber seg på å samarbeide for at pasientene skal få tilgang til nye legemidler.

Direktøren i SLK sier at han er uenig i rettens premisser, og at det er umulig å være nøytral og objektiv i spørsmål om legemiddeløkonomi fordi, som han sier:

Her er det så dype motsetninger mellom produsenter og produsentuavhengige instanser at det ikke er mulig å si noe meningsfylt fornuftig og samtidig være nøytral.

Det er alvorlig, og jeg håper helseministeren ser at vi ikke er tjent med å ha en offentlig myndighet som nærmest ser på legemiddelindustrien som en motpart, og ikke som en medspiller, til pasientenes beste. I andre land har de utviklet felles begrep som metodeapparat til bruk av legemiddeløkonomiske analyser, og jeg håper at statsråden vil se seg tjent med at vi også kan få det her i landet, til pasientenes beste.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er nytt for meg at Statens legemiddelkontroll ikke skulle forholde seg til namsrettens kjennelse. Det tror jeg nok de gjør. Men det er ikke dermed sagt at man behøver å være enig i alle rettens premisser.

Når det gjelder det hovedspørsmål som representanten Annelise Høegh tar opp, nemlig spørsmålet om samspillet mellom industri og legemiddelkontroll, er jeg enig i at det i stor grad må være et samspill. Men det er heller ikke noen hemmelighet at det til tider vil kunne oppstå et motsetningsforhold mellom kontrollinstansen og industrien. En av grunnene til at vi har en kontrollinstans, er at den skal ivareta hensyn som ikke blir ivaretatt av markedet, og derfor kan det til tider bli spenninger og konflikter. Men jeg er enig i at et samspill og et samarbeid er ønskelig for å utvikle dette viktige feltet.