Grethe G Fossum (A): Jeg vil få lov å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

Barnevernet har som oppgave å gi familier med barn støtte og hjelp i vanskelige situasjoner. I svært mange tilfeller er barnehagene brukt som et tiltak for å gi barnet en trygg og forutsigbar tilværelse.

Hvilke tiltak vil barne- og familieministeren gjøre for at foreldres eventuelle valg av kontantstøtte ikke skal føre til at disse barna går glipp av et helt nødvendig barnehagetilbud?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Grethe G Fossum er opptatt av kva slags konsekvensar innføring av kontantstøtte kan få for familiar i vanskelege situasjonar som treng barnehageplass som førebyggande barnevernstiltak.

Ei av barnevernets viktigaste oppgåver er å gi hjelp og støtte til born og familiar som har behov for det. Det blir lagt stor vekt på å samarbeida, stimulera og støtta foreldra for å sikra borna gode levevilkår og utviklingsmoglegheiter i heimen. Frivillige hjelpetiltak i barnevernet utgjer i dag langt dei fleste tiltaka barnevernet set inn overfor familiar og born, og det har vore ein sterk vekst i denne typen tiltak på heile 1990-talet.

Barnevernet kan nytta ulike typar hjelpetiletak som støttekontakt, avlastning i heimen, tilsynsførar for barnet, økonomisk støtte og barnehageplass. Ved utgangen av 1996 hadde om lag 4.100 born med tiltak frå barnevernet plass i barnehage. Berre 580 born var mellom 0 og 2 år. Det betyr at kontantstøtteordninga vil gjelda eit fåtal born med barnehageplass i barnevernet. Ettersom den i første omgang gjeld born frå 0 til 3 år, vil den altså gjelda eit fåtal av dei.

Representanten Fossum vil veta kva eg vil gjera for å hindra at foreldre vel kontantstøtte framfor eit helt nødvendig barnehagetilbod.

Eg trur ikkje at dette i praksis vil bli eit stort problem. Foreldre som har kontakt med barnevernet, vil som andre foreldre prøva å gjera det beste for borna sine. For dei fleste vil barnehageplass vera eit akseptabelt og godt tilbod. I mange tilfelle vil òg barnevernet syta for at dei får låge eller ingen kostnader ved å ta imot tilbodet. Eg vil òg tru at foreldre som har kontakt med barnevernet fordi dei er i ein vanskeleg situasjon, vil vera noko tilbakehaldne med å avslå barnehageplass med den grunngjevinga at dei i staden vil ha kontantstøtte.

Eg har derfor tru på at barnevernet framleis vil kunna bruka barnehageplassar til born som treng det, gjennom samarbeid med og motivasjon av foreldra. Dersom dette ikkje fører fram og bornet har tydeleg behov for eit slikt tiltak, finst det ein heimel i barnevernlova som opnar for pålegg om barnehageplass, sjølv om foreldra er usamde. Eit slikt pålegg krev i tilfelle at saka blir handsama i Fylkesnemnda for sosiale saker.

Vi skal som tidlegare sagt evaluera ordninga i samband med ei vurdering av innretninga og opptrappinga av ordninga for nye årskull. I evalueringa vil konsekvensane for born som treng hjelp frå barnevernet, og for andre som har særskilde behov for plass, bli nøye vurderte.

I ei slik reform som er retta mot ei heil befolkningsgruppe og vil koma det store fleirtalet av dei som nyttar ordninga, til gode, må vi prøva å motverka eventuelle uheldige biverknader. Det vil vera å snu det fullstendig på hovudet om ikkje ei allmenn reform kan innførast fordi nokre få kan koma uheldig ut.

Grethe G Fossum (A): Jeg takker først statsråden for svaret. Jeg har en følelse av at statsråden tar veldig lett på denne problemstillingen og til dels avviser at dette er et problem. En sak i barnevernet er et barn som går til grunne, og det er én sak for mye.

Personlig er jeg meget opptatt av at barnehagens funksjon skal være å være en støttespiller i forhold til de barn som nettopp vokser opp i familier hvor foreldrene ikke klarer å ivareta barnas behov. Mange av disse familiene vil trenge nettopp den støtte og hjelp som barnehagene kan gi, og barna selv vil ha et trygt og godt oppvekstmiljø i den tiden de oppholder seg i barnehagen.

Jeg vet også at barneloven gir mulighet for å pålegge plasser i barnehagen. Det er utrolig sjelden den muligheten blir brukt, fordi man satser på et samarbeid. Men når foreldrene får valget mellom 30.000 kr i lomma og et barnehagetilbud som de må betale for, hva vil de foreldrene som kanskje ikke ser barnas beste, velge? Og hva vil statsråden legge inn for at de skal gjøre de rette valgene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Når representanten Fossum seier at eg tar veldig lett på behova til born med spesielle vanskar, tar ho heilt feil. Det er faktisk ei av dei gruppene eg har tenkt mest på i forhold til kontantstøtte, og den gruppa eg har vore mest opptatt av at vi må ha tiltak for som hindrar uheldige verknader. Eg ser òg klårt at barnehagar kan fanga opp ein del born som har spesielle behov. Men eg veit òg at det er ein del born som aldri kjem til barnehagen fordi dei ikkje er inne i systemet i det heile, og det er dei mest utsette borna. Eit barn som går til grunne, er eitt for mykje - det er eg heilt samd med representanten Fossum i.

Representanten sa òg at det var veldig sjeldan ein påla foreldra å bruka barnehageplass, men at når summen på 30.000 kr vert sett opp mot barnehageplass, ville det bli freistande ikkje å søkja om barnehageplass. Dersom ordninga med kontantstøtte skulle føra til at ein oftare må pålegga foreldra å bruka barnehageplass, får vi vurdera det. Etter at ordninga med kontantstøtte har vore i funksjon ei tid, skal heile ordninga vurderast. Men eg har lyst til å streka under at det ikkje går an å seia nei til eit godt tiltak som gjeld dei fleste familiane, som vil ha stor glede av det, og skrinlegga det fordi ein ser nokre problem og utfordringar. Vi hadde ikkje kome langt her i samfunnet dersom vi berre skulle gjennomføra ting som vi visste det ikkje var nokon ulemper ved.

Grethe G Fossum (A): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg føler en utrolig stor forvirring i forhold til alle de svarene som har vært gitt i dag. Det har slått meg at ministerens valgfrihet består i et valg mellom et kvalitetstilbud som det barnehagen er, som er støttet og kontrollert av det offentlige, og det å gi 3.000 kr på bordet som foreldrene kan bruke som en vil: til « svarte » dagmammaer, til praktikanter eller til å være hjemme. Statsråden ønsker ikke på noen måte å stille krav til at en av foreldrene faktisk skal gi mer tid til barna. Hun synes at fedrekvote med tvang har vært et godt tilbud, men er ikke villig til å gå inn for noen som helst kvalitetskontroll av det foreldrene tilbyr sine barn. Jeg er redd for at vi har fått en familieminister istedenfor en barneminister.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Dersom det å vera familieminister ikkje skal kunna kombinerast med det å vera barneminister, lurer eg på kva Arbeidarpartiet har gjort i mange år før oss. Eg trudde faktisk ein god familiepolitikk kom borna til gode. Det ligg sjølvsagt som eit grunnlag for alt vi føretek oss. Fossum seier òg i sin merknad om valfridom at det berre er barnehageplass som er eit kvalitetstilbod til borna. Eg trur faktisk det finst andre gode kvalitetstilbod å gje born.

Fleire foreldre har valt alternative løysingar som er gode kvalitetstilbod, til sine born utan å senda dei i heildagsbarnehage frå kl. 8 til 17 om dagen. Eg kan koma med mange eksempel, eg kan koma med eigne røynsler, men eg skal la det ligga. Men eg føler at representanten Fossum i denne replikken viste at hun har veldig liten tillit med omsyn til kva foreldra sjølv vel for sine born. Det er de som stortingspolitikarar som skal bestemma kva som er best for det enkelte barnet, den enkelte familien. Eg ynskjer å opna for valfridom, eg står på det. Eg ynskjer å vera ein minister som tar omsyn til både barn og familie, og når vi talar barna si sak kan vi ikkje gløyma familien oppi det heile.

Elles vil eg takka Arbeidarpartiet for den store interessa for kontantstøttespørsmålet.