John Alvheim (Frp): Jeg skal få stille helseministeren følgende spørsmål:

Er det riktig som det hevdes fra ulike hold, at Norge nå i større omfang eksporterer organer til utlandet fordi Rikshospitalet, tross lange ventelister på grunn av ressursmangel, har redusert sin transplantasjonskirurgi?

Statsråd Gudmund Hernes: Hittil er det i første rekke donortilgangen som har bestemt ventetiden for transplantasjoner i Norge. Innsatsen på dette området har derfor i hovedsak rettet seg mot tiltak ved sykehusene som kan bedre tilgangen på donorer. I perioder har kapasitetsproblemer ved Rikshospitalet også medført økt ventetid for transplantasjoner for enkelte typer organer.

Ifølge opplysninger fra Rikshospitalet har intensivkapasiteten generelt vært for liten på grunn av mangel på kvalifisert personale. Dette har også rammet transplantasjonsvirksomheten. Særlig i forbindelse med ferier og langhelger kan problemene bli store og kreve vanskelige avveininger og prioriteringer ved bruk av knappe ressurser til ulike livstruede pasientgrupper.

Det ble i 1996 satt i verk en rekke tiltak for å bedre rekrutteringen av spesialsykepleiere. I mars 1997, altså om en drøy måned, vil en ny postoperativ enhet bli åpnet og et ekstra kull spesialsykepleiere være ferdig utdannet.

I 1996 har Rikshospitalet måttet avslå å transplantere 7 lunge- og 7 hjertepasienter. Det ble i 1996 utført 7 lunge- og hjertetransplantasjoner, mot 14 lunge- og 24 hjertetransplantasjoner i 1995. I alt ble det utført 237 organtransplantasjoner i 1996, mot 252 i 1995.

Når det gjelder ventetiden, har det for alle typer organer, bortsett fra for lungetransplantasjoner, ikke skjedd noen vesentlig økning. Når det gjelder nyretransplantasjoner, blir pasientene dialysebehandlet i ventetiden, noe som på kort sikt gir tilnærmet like god overlevelse som nyretransplantasjon. Det er ikke registrert noen økning i dødeligheten som følge av den økte ventetiden.

Hittil i 1997 er det for øvrig ikke sendt organer til utlandet som følge av kapasitetsmangel.

Det ble i 1996 gitt en tilleggsbevilgning til Rikshospitalet til bl.a. transplantasjonsvirksomhet. Bevilgningen er videreført og noe økt i 1997. Det er en uheldig situasjon som har oppstått som følge av manglende intensivkapasitet ved sykehuset. Dette forventes imidlertid å bli bedret ved åpningen av ny postoperativ enhet i mars i år.

John Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret og sier meg glad for at den midlertidige personalmangelen ved Rikshospitalet nå på dette området vil bli bedret fra mars.

Når jeg har reist dette spørsmålet, er det fordi jeg det siste året har hatt flere henvendelser fra pasienter som har stått på venting enten for lunge, hjerte eller nyre, noen har faktisk stått over to år. Og selv om vi prøver, er det helt umulig for oss å sette oss inn i situasjonen til en pasient som vet at transplantasjon er det eneste som kan redde livet - hvis ikke går det galt.

Jeg har også lurt litt på om det er riktig psykologisk sett å sette pasienter på venteliste for transplantasjon hvis man i utgangspunktet vet at det kanskje ikke lykkes å få det til i løpet av en rimelig tid.

Mitt tilleggsspørsmål går på dette med hvorvidt enkelte utvalgte av disse pasientene kunne opereres i utlandet, i og med at vi nå har avsatt midler til behandling i utlandet på siste års budsjett.

Statsråd Gudmund Hernes: Det er helt klart at de som er i den situasjonen at en transplantasjon er det eneste som kan hjelpe, selvsagt er utsatt for store påkjenninger i en ventetid, som selvsagt må falle særlig lang under slike omstendigheter.

Når det gjelder spørsmålet om enkelte av dem kan få behandling i utlandet, skal jeg gjerne undersøke det. Som jeg nevnte, har altså hovedproblemet først og fremst vært organtilgangen, men jeg ser ikke bort fra at det her kan finnes løsninger i utlandet. Jeg skal iallfall undersøke om det er en mulig vei.